Hilsen ved 100 års markeringen på Eydehavn

Kjære alle sammen, og gratulerer med dagen!

I ett av sine dikt skriver Knut Hamsun – at ”om 100 år er allting glemt”.

Vi er samlet her i dag for å vise at denne observasjonen ikke alltid er riktig.

Vi feirer at Eydehavn fyller 100 år – for 100 år siden fikk stedet sitt navn, eller rettere sagt - omdøpt ble stedet – fra Nes til Eydehavn - høytidelig markert av Sam Eydes kone som ønsket ”hell og fremgang for bedriftene” og ”lykke og velsignelse for familiene som her skal bygge sine hjem”.

1913 var året for store anledninger.

I 1913 fikk norske kvinner stemmerett, en viktig begivenhet i Norges historie, et tegn på samfunnets modernisering og fornyelse, et resultat av en politisk bevissthet født av industrialisering og dype endringer. Noen av de samme endringene vi markerer ved Eydehavns eget jubileum.

1913 var også året da Helse og omsorgsdepartementet ble etablert. Visjonære politikere i den unge nasjonen så behovet for å ta de sosiale spørsmålene, ikke minst knyttet til arbeidslivet, på alvor. De forsto tidlig sammenhengen mellom å skape og dele. At folkets helse hadde betydning for landets fremgang. Eller som historikeren Aina Schiøtz kaller sitt verk om norsk helsevesens historie ”Folkets helse, nasjonens styrke”.

Vi har altså ikke glemt. Og det bidrar til fortellingen om Eydehavn at en av stedets egne, samfunnsviteren, historikeren, Arbeiderpartimannen - Eydehavnsgutten – Helge Røed – har gitt ut sitt verk ”Fortellinger om et industristed”.

Det er en glede og ære for meg å få være til stede i dag. På vegne av Regjeringen overbringer jeg gratulasjoner til et sted som markerer norsk industrihistorie, industrikultur, politisk utvikling – en viktig del av fortellingen om Norge.

Det er også en spesiell personlig glede få delta her i dag. Det handler om tilhørighet.

Jeg har tilbrakt 52 somre i området rundt Eydehavn. Det er faktisk halve tiden vi markerer i dag, det har på et eget vis formet meg. Og jeg er folkevalgt for et parti som ble stiftet her i Arendal, i 1887. Arbeiderpartiets verdigrunnlag kan spores til den kampen de få mennene i et hvitmalt hus tok til orde for den gang, da de blant annet krevde alminnelig stemmerett og lovfestet normalarbeidsdag. Vi tar det som selvfølgeligheter i dag. Men minnes på at også dette en gang handlet om kamp.

Vi kan velge å se etableringen av Eydehavn som en milepæl i den moderne fortellingen om Norge. Og hvilken fortelling!

Siden vi er på Sørlandet kan vi velge å la den fortellingen starte den 6. juli 1812, altså for 201 år siden – det var dagen for slaget ved Lyngør der det britiske krigsskipet med det klingende navnet Dictator senket den dansk-norske stoltheten Najaden, inne på Lyngør havn.

Situasjonen må ha fortonet seg ufattelig dyster. Det var død og ødeleggelse. Norge var gjennom unionen med Danmark påført krig, og vi var stadig tydeligere på det tapende laget. Her levde de med blokade av kysten. Ibsen skriver i diktet Terje Vigen om at ”Endnu går sagn om de trængsels-kår, som folket da stedtes i” – om hvordan ”den fattige sultet” og ”den rike led savn”.

Samtidig kan vi nå, med historiens lange linjer, se at dette nesten var et vendepunkt i fortellingen om Norge. Knappe to år etter dramaet på Lyngør havn var Napoleon-krigene over. Norge fikk sin egen grunnlov. Ikke selvstendighet, men en nasjonal visjon, en begynnelse. Men fortsatt et fattig land.

Tiår for tiår vokste kunnskapen. Og vi oppdaget, lærte og strevde oss frem til at det var verdiskaping, arbeid og velferd å hente der vi lenge bare hadde sett det karrige.

I dag kan vi ironisere og spørre; hvordan kunne det ha seg at folk utvandret i hopetall fra dette landet på 1800-tallet – et land som har vannkraften, oljen, gassen, fisken?

Og vi kan svare, uten å ironisere – at det var fordi de ikke visste. At vi ikke hadde organisert kunnskapen slik at vi så potensialet. Inntil vi gjorde det, inntil noen gjorde det. Som Sam Eyde, fra traktene her omkring, som med uvanlig handlekraft omvandlet kunnskap og vitenskap til aktivitet.

Tenker vi slik ser vi en tohundreårs linje, en fortelling om Norge markert ved to begivenheter på Sørlandet; først slaget ved Lyngør som en opptakt til starten på noe nytt – og så et hundre års rundingsmerke i 1913 der Eydehavn innvies, vi er året før 100-årsfeiringen av Norges grunnlov, og bare 8 år etter selvstendigheten.

Vel så spennende i dag – når vi markerer de hundre siste årene - er å fordype oss i det som skjedde i de hundre første årene, det som leder frem til 12. juli 1913 og fru Sam Eydes tale her ved innvielsen av Eydehavn.

For det er den gradvise tydeliggjøringen av en helt annen Norgeshistorie: historien om industri, arbeid – og kampen om fordelingen, om medbestemmelsen: Historien om demokratiet og politikken, ja vi kan trekke det helt frem til i år, året for det som nå er normalitet - Stortingsvalg!

Noen har tegnet bildet av Sørlandet som en region i solnedgang, som ikke så overgangen fra seil til damp, som en gang i siste halvdel av 1800-tallet oppdaget moderniteten i tide. Slike bilder kan fange en sannhet, ramme inn en tidsånd.

Men de kan også forlede, hindre oss fra å se det nye som vokser frem. For få har satt navn på det industrigjennombruddet vi har sett på Sørlandet de siste årene, med kombinasjonen av nyskaping innen den tradisjonelle og kraftkrevende industrien, en fortsettelse i Sam Eydes spor – liketil det nye store løftet innen moderne olje- og gassindustri med store gjennombrudd også i eksportmarkedene.

Vi ser til Sørlandet og ser de spennende sporene av Node-klyngen som samler kreftene til en strategisk satsing på innovasjon og kunnskap. Vi heier på dere og vet at mange kan hente lærdom her. Vi vet det skyldes nye satsinger, men sporene går mye lenger tilbake.

Liketil historien om Eydehavn.

For området rundt dette stedet var ikke rikt – her var verken gode muligheter for jordbruk eller skogbruk. Det var gruvedriften som ga arbeid og aktivitet. Men rundt 1870 tallet var det få gruvearbeidere igjen. Og tidene var urolige. Arbeiderpartiet ble stiftet med det såkalte Arendalskrakket som bakteppe.

Så nådde industrialiseringens muligheter og stridigheter også hit med sin grobunn for store og små industrisamfunn. Logikken var enkel, industrien ble lagt til steder der det var tilgang på kraft. Fossfallene i Nidelva la grunnlaget for industrien i Eydehavn – liketil denne dag.

Men la oss tenke på kunnskapen, for det var den som trumfet også her. At noen så at det i fossefallet lå kraft, kraft til egen elektrisitet, men også kraft til industri, eller som noen sier det, industriproduksjon for lagret kraft!

Sam Eyde er personligheten som symboliserer industrialiseringen i Norge. Si Sam Eyde og vi tenker Hydro og Elkem. Vi tenker industrialiseringen av Notodden, Rjukan og Odda. Men ikke noe sted så varig som her – på stedet som bærer hans navn; Eydehavn.

Sommeren 1912 kom anleggsarbeidene på Nes i gang. For 101 år siden, ble den første arbeiderforeningen i bygda stiftet - Staksnæs Arbeiderforening. En av Arbeiderpartiets fremste tillitsmenn, Oscar Torp var anleggsarbeider på verket.

Så skal vi også minnes dette: Arbeidet var tøft, etter datidens, for ikke å snakke om dagens målestokk. Flyttingen fra utkant til sentrale strøk for industri var ofte brutal og karrig, vel så mye drevet av nød som av håp.

Her erfarte de en arbeidsdag som ga grobunn for klare politiske krav; alt fra arbeidsmiljø til lønninger og rettigheter.

Men det var noe mer. Her hentet de gjennom egen erfaring visjonen og oppskriften om samfunnets videre utvikling; om forutsetningen for verdiskaping og industrireising, om betydningen av medbestemmelse og verdighet. Om velferd, utdanning og utvikling – ikke det ene uten det andre, visjonen om sammenhengen mellom å ”skape og dele” ble formulert på industristeder som Eydehavn.

Fra slike arbeidsplasser og politiske samfunn kom kravet om 8 timers dag, skoletilbud for alle, et offentlig helsevesen.

Ja, ikke minst det, kravet om bedre folkehelse, som en personlig rett, men kanskje enda viktigere, som et ansvar for fellesskapet, som en forutsetning for samfunnets videreutvikling og nøkkel til fremgang. Hver enkelt har ansvar for sin helse, det er en selvfølgelighet, men alle har også ansvar for alles helse, det er poenget med å leve i samfunn, fellesskapets idé.

Og tillat meg som Helseminister å holde fast i dette perspektivet. 

Vi ser det på parolene fra fyrstikkarbeiderstreiken fra 1889, ledende blant kravene deres var folkehelsekrav – om bedre arbeidsforhold, og bedre sanitære forhold.

Det fattige og karrige landet hadde erfaringer med folkehelse. Sunnhetslovene fra 1862 ga kommunene ansvar for å virke for folkehelse og forebygging av sykdom. Det var kyndige embetsmenn som formulerte lovene.

Men så blir folkehelse satt på dagsorden av den politiske og faglige bevegelsen. Rent vann, sanitære forhold, tilgang til næringsrik mat og godt arbeidsmiljø. Kamp mot fattigdomssykdommer som tuberkulose. Opprettelse av et eget helsedepartement.

Også her i Eydehavn: Arbeidsforholdene ved et smelteverk var vanskelige. I 1928 ga det lokale arbeidstilsynet pålegg om bedring av støvforholdene, og tiltak som støvesuganlegg ble installert for å bedre forholdene.

I 1937 tok smelteverket opp med Arbeidstilsynet at det kunne være en sykdomsrisiko å jobbe ved smelteverket.

Etter at risiko ved silikose hos arbeiderne først ble avvist, fant den lokale legen her i Eydehavn, Andreas Samuelsen, ut at det var en alvorlig sykdomsrisiko knyttet til silikose ved smelteverket. Flere tiltak ble da igangsatt, men arbeiderne og fagforeningene fortsatte å være engstelige.

Vi ser fra historien som går like til denne dag betydningen av å forebygge sykdom, også på arbeidsplassene. Og at offentlige instanser som arbeidstilsynet er helt nødvendig for å påse at bedrifter legger til rette for gode arbeidsforhold.

Som helseminister opplever jeg hvor ofte det er sykehusene som tar oppmerksomheten – også her i Arendal. Jeg har nylig vært på Arendal sykehus og sett alt det gode arbeidet som gjøres. Og for å ha sagt det: jeg har understreket at Arendal sykehus vil bestå som et sykehus som gir trygghet for sine innbyggere!

Men en helseministers viktigste oppgave er i sin kjerne å bidra til å hindre at folk kommer så sykehus. Forhindre at sykdommene blir så alvorlige at folk må ha avansert behandling for å bli friske eller begrense sykdom. Og da er det innsats utenfor sykehusene som er det avgjørende.

For 100 år siden strevde vi med de smittsomme sykdommene, som tuberkulose. Bare tuberkulosen tok årlig tok liv av rundt 6000 personer, nesten halvparten av dødsfallene som ikke var knyttet til alderdom.

Nå er det de ikke-smittsomme sykdommene som rammer oss i stor grad. Salt, sukker, fett, tobakk, alkohol, stillesitting og psykiske helseplager. Da som nå ser vi at svaret på folkehelseutfordringene ligger i fellesskapet – å utvikle fellesskapets tjenester. Full barnehagedekning, arbeid til alle, en gratis fellesskole – og sterke felles helsetjenester, fra skolehelsetjenesten, kommunenes avtaler med fastlegene liketil første klasses sykehus.

Kjære venner,

Vi markerer altså at det ikke er slik at allting er glemt etter 100 år.

Vi feirer Eydehavn og ledende pionerer. En av dem fikk dette stedet oppkalt etter seg, han glemmes ikke.

Men vi kan tenke at det er mange enkelthistorier som blir glemt, eller som ikke ruver, som glir inn i historiens upersonlige gang, de mange ukjente menneskers slit og strev som med årene føyer seg inn i det store samlebegrepet vi kaller historien.

La oss se dem for oss, som fellesskap og som individer. Med sine fortellinger, håp, drømmer, lengsler, nederlag og seire.

Vi tydeliggjør slike fortellinger om menneskers innsats ved å markere kiosken til Margit Sundsdal. Margit er 97 år gammel og personliggjør jo nesten hele Eydehavns historie. Hun drev en kiosk som var samlingssted for små og store, som ga lokalsamfunnet karakter og identitet.

Så kan det være inspirasjonen i dag, at vi ikke nøyer oss med å se tilbake og bli nostalgiske, men henter inspirasjon fra hva enkeltmennesker og fellesskap faktisk skapte, fikk til, våget, kjempet for, gråt over, feiret, knyttet håp til – og bruke dette når vi tar fatt på en nytt hundreårs strekk, hundre nye år for Eydehavn. 

Til neste år markerer vi 200 år for den norske Grunnloven – og inspireres til å se fremover også for nasjonen.

Ser vi de lange linjene våger jeg denne påstanden; ikke noe land i Europa har hatt en slik reise som vårt Norge – fra den morgenen kruttrøyken lå over Lyngør havn – et absolutt bunnpunkt - til dagen i dag, vi er i statistsikkene gått fra bunn til topp, vi har arbeid til alle og vi har velferd i et Europa der ledigheten er rekordhøy, der over halvparten av de unge går uten arbeid i mange land.

Prøven vi blir satt på er om vi har evne, vilje og forstand til ikke bare å ta vare på det vi har oppnådd, men kraften til å se videre, våge å satse – som enkeltmennesker og fellesskap.

Det er krevende. Andre folk i vår verden setter seg store mål. Noen gjør det drevet av egen nød. Vårt land har også kjent slike stunder, Sørlandet har gjort det.  

Men nå skal vi ikke nå mål drevet av nød. Vi skal videre drevet av ansvar og inspirasjon om å forvalte en historie – gripe nye muligheter, lykkes med å samle den varige kombinasjonen som må til for verdiskaping; kunnskap, arbeid og kapital.

Dette krever oppfinnsomhet, kreativitet, vilje til å satse. Som Sam Eyde hadde, og de mange som fikk arbeid innen den industrien han skapte.

Det krever en politisk vilje og retning, til å legge til rette for verdiskaping – for de tre – kunnskap, kapital og arbeid – at de kan virke sammen – for Sørlandet, ikke i solnedgang, men mot middagshøyden. Og for Norge, landet som viser at det kan forvalte sin historie og sine fremskritt men også sine utfordringer – et Norge som er en politisk og økonomisk overskuddsnasjon i en verden av alt for mye underskudd – og som kjenner sitt ansvar.

Men i dag handler det om Eydehavn – dere er sentrum for begivenhetene. Min viktigste sak som helseminister er folkehelse. Og hva er ikke bedre folkehelse enn et jubileum som dette, det lokale engasjementet, tilhørigheten.

Jeg er imponert over aktivitetene som utspiller seg i forbindelsen med jubileumet. Med jubileumskomite, bokutgivelse og et flott program ikke bare denne helgen, men i hele år.

Det er slike lokale initiativ som gjør at vi trives av å bo i lokalsamfunnet. Som gir tilhørighet og engasjement.

Og det er kanskje det aller viktigste for en god helse. At du trives der du bor!