Konferanse: Forskning nytter

Kjære alle sammen

Takk for anledningen til å avslutte denne konferansen om et av vår tids viktigste tema – kunnskap om vår psykiske helse.

Jeg har sett frem til å komme hit.

De siste månedene har jeg besøkt ulike sider av vår psykiske helsetjeneste, jeg har møtt brukere, pasienter, pårørende og ansatte i distriktspsykiatriske sentre, ambulante team, akuttmottak ved våre sykehus, fastlegekontor med psykologkompetanse, skolehelsetjenesten, bedriftshelsetjenesten, operative ACT-team – og ulike deler av eldreomsorgen der psykisk helse også er et satsingsområde.

Møte med engasjementet og kunnskapen gjør inntrykk på meg. Alt det som lykkes gjennom godt helsearbeid. Og det vi ikke lykkes med, fordi vi mangler kunnskap, fordi ressurser ikke strekker til – eller fordi det rett og slett finns situasjoner der vi ikke har svar, og kanskje ikke får det heller.

Jeg har vært helseminister i snart seks måneder. Og jeg har vært menneske i 52 år. Begge erfaringer har gjort inntrykk på meg!

En oppsummering for mitt politiske virke er at vi som samfunn tar et kraftfullt fellesskapsansvar for alles helse.

Ja – jeg har ansvar for min egen helse. Men vi er alle ansvarlige for alles helse. Vi er ikke atomer. Vi lever i et fellesskap. Knapt noe sted kan vi tydeligere ta dette på alvor enn når det gjelder hele feltet psykisk helse.

Mitt sterke ønske som helse og omsorgsminister er at vi kan styrke kunnskapen og kapasiteten til å gi god hjelp. At vi kan fullføre den historisk riktige og nødvendige omstillingen, bort fra de store institusjonene, til tjenester tett på, nær der vi lever våre liv.

For det er der -– i nærmiljøet, blant våre nærmeste – at problemer og utfordringer oftest oppstår og oftest bør løses.

Jeg kommer tilbake til det.

Årsakene – de fire omstillingene
Men først, noen tanker om kanskje det vanskeligste, nemlig årsakene til at vi i dag, med rimelighet, kan anta at én av to gjennom livet vil streve med egen psykiske helse.

Er det naturlig at det er slik? Er det en naturlig del av hva det vil si å være menneske? Eller er det dypere årsaker vi må ta tak i?

Jeg leser i faglitteraturen at vi som folk neppe har dårligere psykisk helse i 2013 enn for 20-30 år siden. Det er større åpenhet. Vi vet mer.

Men bruker vi nok tid til å stille spørsmålet; hvordan oppstår psykisk uhelse? Hvor er roten eller røttene – gjør vi nok med dem?

Er vi nok opptatt av å forstå trender og utviklingstrekk som fører til at vi har denne betydelige sykdomsbyrden i vår folkehelse?

Er vi modige nok til å stille de ubehagelige spørsmålene: om turbulens i nære relasjoner, om konsekvenser av familier som oppløses, forventninger og press i skole, i utdanning og i arbeidslivet, der psykiske problemer nå går forbi muskel- og skjelettlidelser som årsak til sykmelding.

Er vi åpne nok om rusens betydning? Om voksens ansvar for eget alkoholforbruk når vi vet at rundt 200.000 barn direkte påvirkes av dette forbruket og at så mange som 30.000 kan da indirekte skade av det?

Er vi for forsiktige til å ta oppgjør med relasjoner som kan gjøre oss syke?

Vi kunne trenge forskning om noe av dette. Men først og fremst en ærlig samtale.

Jeg pleier å bruke slike anledninger til å snakke om det store helsebildet, la meg kort være innom det her i dag: Forskere bak den store studien om den globale sykdomsbyrden peker på fire store omstillinger av betydning for verdens helse – og de treffer alle land, store som små, rike som fattige.

De er:

• Demografisk omstilling: Det blir flere eldre i samfunnet
• Helseomstilling: Fra en byrde dominert av de smittsomme sykdommene til en byrde dominert av ikke-smittsomme sykdommer og psykisk uhelse
• Risikoomstilling: Fra risiko forankret i fattigdom til risiko forankret i livsstil – det du spiser og hvor mye du beveger deg.
• Uførhetsomstilling: Vi lever lenger, men flere av årene vi lever, preges av uførhet – år med redusert livskvalitet.

Vi kjenner oss igjen i disse omstillingene med et norsk utgangspunkt.

Poenget mitt her er dette: Et viktig stikkord for brede tiltak som kan møte omstillingene fra de ikke smittsomme sykdommene – livsstilssykdommene – er forebygging.

Ja, det er mulig å operere mennesker som opplever fedme og overvekt. Men som samfunnsgrep kan vi ikke velge å operere eller reparere oss ut av overvekt.

Og jeg mener å kunne si; vi vil neppe kunne behandle eller reparere oss ut av all psykisk uhelse heller.

I satsingen på forebygging hører psykisk helse med: Hvordan forebygger vi de psykiske lidelser som lar seg forebygge?

Og til dere vil jeg spørre – er kunnskapen god nok?

Det ligger i spørsmålet at jeg mener svaret er nei.

Så la det være mitt første budskap: At jeg mener samfunnsdebatten ikke tar kraftig nok tak i nettopp dette. At vi trenger mer kunnskap og mer forskning.

 

Psykisk helsetjeneste er under omstilling
La meg så gå videre:

Norsk psykisk helsetjeneste er under omstilling. Også det følger en internasjonal trend; bort fra de store institusjonene og asylene – inn med opptrapping – utvikling av tilbud tettere på oss der vi lever livene våre.

Jeg mener dette er rett kurs, og at vi må holde fast i den. Men jeg ser, hører og erfarer at det er krevende å finne balansen mellom ulike tilbud til hjelp, metoder for hjelp og åsted for hjelp, balanse mellom sykehusenes ansvar – og kommunenes ansvar.

Men tenk på kontrasten til mindre enn for 20 år siden. Den gang fantes det bare svak kapasitet og kompetanse i kommunene.

Aldri har så mange pasienter fått behandling for psykiske lidelser som i 2011. Få land i Europa bruker mer ressurser på psykisk helsevern enn Norge. Vi ligger på over det dobbelte av de fleste andre land. 

Antall behandlede pasienter i psykisk helsevern for barn og unge økte med 19 prosent fra 2007 til 2011. Antall polikliniske konsultasjoner for voksne økte med 25 prosent.

Så må vi spørre: Betyr det at vi bruker nok penger på psykisk helse?

Nei, vi skal og må fortsette å øke innsatsen også på dette feltet. Men vi må også snakke om hvordan vi bruker pengene. Vi må snakke om retningen i omstillingen. Om kunnskapen. Om de som trenger mest hjelp får hjelp, og om de får den rette hjelpen.

Mange får behandling. Og flere venter på behandling. Det er uttrykk for behov og at det generelt er kapasitet til behandling. Jeg jobber for å få ventetiden ned. Ventetiden for behandling i psykisk helsevern ligger under gjennomsnittet for behandling i Norge.

Men vi må også rydde opp. Vi har studier som viser at rundt 7 prosent av pasientene ikke møter til avtalt time på sykehus. Særlig gjelder det poliklinikkene. 7 prosent er omregnet i antall mennesker omtrent like mange som venter på behandling.

Ikke uventet er det flest pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling som ikke møter opp.  Bare i Helse Vest er det over 9000 barn og unge per år som ikke møter til avtalt time innen psykisk helsevern.

Dette er alvorlig for den enkelte, for andre som venter på hjelp, og for økonomien.

Vi må finne løsninger, og jeg vil ta dette opp med de regionale helseforetakene. En tilgjengelig vei er tettere oppfølging av de som har time – med noe så enkelt som sms og telefon for å minne om timeavtaler.

For en del pasientgrupper innen spesialisert rusbehandling og psykisk helsevern trengs mer aktive tiltak som kan sørge for at pasientene kommer til sine behandlingsavtaler.

Jeg mener vi skal holde fast ved retningen i omstillingen – fra en rådende tanke om at mennesker med psykiske lidelser skulle behandles på sykehus – en praksis som for mange førte det til passivitet, umyndiggjøring og hjelpeløshet – til dagens mål – som et samlet Storting står bak – om å legge til rette for at mennesker med psykiske lidelser, så langt det er mulig, skal kunne leve et vanlig liv i eget hjem.

75 distriktspsykiatriske sentre dekker nå alle landets kommuner. Jeg ser og møter nye, innovative og åpne arbeidsmåter der behandlerne reiser ut og treffer folk der de er, de ambulante tjenestene. Og selvsagt poliklinikkene.

Samhandlingsreformen oppsummerer egentlig alt dette. Forebygging, tettere på, ansvarsdeling, dialog. Og la meg bare gjenta, siden noen synes å tvile: Samhandlingsreformen gjelder også i høyeste grad psykisk helse – og den gjelder rus.

Men de økonomiske virkemidlene har vi ennå ikke på plass. Vi har utviklet et medfinansieringsansvar for kommunene når det gjelder somatikk. Det gir resultater. Det er utfordringer, men vi vil løse dem.

Nå må vi utvikle gode ordninger også for psykisk helse og rus. Også her skal kommunene få medfinansieringsansvar. Det vil gi insentiv og engasjement til å forebygge – og til å ta ansvar for mennesker som har behov for hjelp – tidligst mulig.

Vi har egentlig ingen tid å miste. Det bør ikke være slik at somatikken forankrer et forsprang som vil dominere synet på kommunenes ansvar for forebygging og behandling.

Derfor er det min ambisjon å jobbe for å få på plass økonomiske virkemidler også for rus og psykisk helse – og ikke å tape unødig tid.

Utgangspunktet er ikke dårlig. Opptrappingsplanen la vekt på å få til god samhandling mellom sykehus og kommunene. Derfor er psykisk helsefeltet på mange måter bedre rustet til samhandling enn andre områder. Omstillingen er flere steder godt i gang.

Jeg ser det slik at samhandlingsreformen tok over der opptrappingsplanen stoppet. Mange pasienter med psykiske lidelser bor i kommunene og får hjelp og bistand av kommunen, supplert med behandling i spesialisthelsetjenesten når de trenger det.

Så er det de som mener at omstillingen skjer for fort, at sykehusene bygger fortere ned enn kommunene klarer å bygge opp. Det er tilbakemeldinger jeg tar på alvor. Jeg ber i disse dager om en statusrapport for å forsikre meg om at dette skjer i et forsvarlig tempo. Men jeg mener altså at retningen er riktig – og viktigst – at den er til det beste for brukerne.

Noen har tatt til orde for en ny, statlig opptrappingsplan. Jeg ser intensjonen. Men jeg er ikke overbevist. Meningen med en opptrappingsplan eller et annet løft er at det en dag skal inn i sin helhet, bli en del av samspillet i hele helsevesenet, ikke være utskilt.

Det er som planten du plasserer til vekst inne. Virkelig utvikling blir det først når den kommer ut, i sitt naturlige miljø – til helheten.

Nå handler det nettopp om å forankre psykisk helse i det brede helsevesenet, og styrke kvalitet, kapasitet og kompetanse. Samhandlingsreformen er i seg selv en opptrappingsplan for psykisk helse – om den følges etter intensjonen. Det vil jeg påse at den gjør.

 

Brukere og pårørende som ressurs
Jeg vil snakke mer om brukerne. Brukerne og de pårørende er en ressurs. Å se dem på denne måten, er også en del av omstillingen.

Retten til selvbestemmelse og medbestemmelse er viktig for alle mennesker. Også for mennesker som er psykisk syke.

I stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet står det klart at behov og forventninger hos pasienter, brukere og pårørende skal være utgangspunktet for beslutninger og tiltak. 

Det har vært en jevn utvikling her siden opptrappingsplanen for psykisk helse der brukerorganisasjonene tungt inne.

Men vi er ikke i mål.

Jeg har nylig møtt en rekke brukerorganisasjoner innen psykisk helse. De sender klare signaler om at brukermedvirkningen er for dårlig.

Jeg vil nå invitere dem til et innspillsmøte der vi skal utfordre hverandre på hvilke konkrete tiltak vi kan sette inn for å få en bedre og reell brukermedvirkning – medvirkning som virker!

Så er jeg opptatt av at vi må lytte til de pårørendes erfaringer. Pårørende har ofte en annen rolle her, enn når det er snakk om somatisk sykdom.

Av og til blir de til hjelpere og eksperter i for sine nærmeste, de forventes å se signaler når noe er i ferd med å utvikle seg til det verre.

Av og til ligger kimen til psykisk uhelse nettopp i forholdet til pårørende.

Det kan være krevende å stå i slike situasjoner. Jeg vil derfor ha en tettere dialog med pårørende på dette feltet.

Helsemyndighetene laget en veileder for pårørende for en del år siden. Den ble godt mottatt og mye brukt. Jeg tenker det er på tide å fornye innsatsen på dette feltet.

Ett annet budskap fra brukere og flere fagmiljøer er at vi må bli bedre på medikamentfri behandling. Jeg lytter til den debatten, og har bedt de regionale helseforetakene om å utvikle medikamentfrie og brukerstyrte behandlingsopplegg.

Jeg vil ta et annet eksempel på brukerinnflytelse: de brukerstyrte plasser ved DPSene. Effekten er slående, og forteller med all tydelighet hva enkle, lokale tiltak kan bety. Jeg så det på DPS i Haugesund sist lørdag, og ved Lovisenberg sykehus sist mandag.

Bruk av akuttinnleggelse og tvang viser seg å gå dramatisk ned. Tvang er i mange tilfelle halvert, som følge av at brukerne selv kan velge å legge seg inn når det røyner på. Dette er i ferd med å bli etablert over hele landet. Det er bra – at erfaring deles.

 

Forsvarsverket - primærhelsetjenesten
Med mer kunnskap kommer også nyansene. Vi ser tydeligere de tunge behovene hos de som får alvorlige diagnoser og som skal og må få sin behandling i spesialisthelsetjenesten.

Og vi ser tydeligere den store gruppen som sliter med mindre alvorlige, men allikevel krevende tilstander som angst, lettere depresjon, fobier osv.

Vi må tenke forebygging for begge grupper. Og behandling tilpasset individuelle behov.

Mange får psykiske problemer på grunn av samlivsbrudd. Noen av disse blir bra av seg selv, ofte godt hjulpet av venner, familie og forståelsesfulle arbeidsgivere.

Andre får hjelp av fastlege, en psykiatrisk sykepleier, en psykolog eller andre terapeuter, og fungerer bra som en følge av det. Noen utvikler alvorligere psykiske lidelser og kanskje et rusproblem.

Det er avgjørende at vi har et forsvarsverk som kan verne en sykehussektor som kan briste om den overlesses av henvisninger og mottak av pasienter som ideelt sett burde bli behandlet et annet sted, tidligere, tettere på der de bor.

Forsvarsverket er primærhelsetjenesten med sitt kompetente personell. Og forsvarsverket er medmennesker rundt den utsatte, nærmiljøet – alle oss som stiller opp når noen vi bryr oss om, sliter.

Ja også dette ser vi tydeligere nå; at hjelp til en som sliter med psykisk helse ofte bør inkludere det nære nettverket av medmennesker, pårørende, men også venner og kolleger.

Velferdsstatens kvalitet kan ikke bare måles på offentlig sektors evne til å hjelpe, men også på hvordan vi som samfunn utvikler felleskap i familier, barnehager, på skole, på arbeidsplass og i frivillige organisasjoner.

Vi må ikke sykeliggjøre normale reaksjoner på krevende hendelser i livet.

Men vi kan bli bedre til å fange opp dem som er i ferd med å bli syke – eller som allerede er det – tidlig nok.

Har vi så ressursene til å lykkes?

En SINTEF-rapport om ressursbruken på psykisk helsefeltet i kommunen viser at kompetansen innen psykisk helsearbeid har økt. I 2011 hadde over halvparten av årsverkene til å hjelpe voksne med psykiske lidelser, høgskole- eller universitetsutdanning. Nesten fire av ti hadde videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Tilsvarende for barn og unge, har åtte av ti høgskole- eller universitetsutdanning. Det er viktig for kvaliteten på tilbudet.

Rapporten viser en klar økning i psykologer i kommunen. Den sterkeste økningen har vært det siste året. Fra 2010 til 2011 økte antall psykologer i kommunene med 30 prosent.

Denne utviklingen må forstette. Jeg vil fortsette å styrke psykologtjenesten i kommunene. Jeg ønsker å se at psykologer og andre kvalifiserte terapeuter i enda større grad blir del av det nødvendige førstelinjeforsvaret vi må ha i kommunene.

Jeg vil opprettholde og styrke tilskuddsordningen som er et virksomt virkemiddel. Jeg ønsker å prioritere kommuner som etablerer faste stillinger for psykologer.

Ikke stillinger for psykologer som driver individuell behandling på psykologkontoret, men for de som spiller på lag med kommunen og tar ansvar for forebygging og tidlig intervensjon.

Det er få andre yrkesgrupper har et så godt utgangspunkt for å gjøre denne jobben. Ofte i tett samarbeid med fastlegene.

Skolehelsestasjonen er et annet viktig ledd i forsvarsverket. Den er et kommunalt ansvar, men jeg vil se på om vi kan bruke de statlige virkemidlene vi har, for å forsere utviklingen på et felt som ser, som handler og som er lagt opp til forebygging og tidlig hjelp.

Frisklivsentraler finnes nå i 150 kommuner. Det er en kraftig vekst, et flott lavterskeltilbud som når frem til mange. Med eller uten henvisning. De gir tilbud om fysisk aktivitet, kostholdsendring og røykeslutt. Noen tilbyr også kurs i mestring av depresjon og endring av alkoholvaner.

Jeg har tro på at slike tilbud kan etableres ved flere frisklivssentraler. 

Alle kommunene har inngått samarbeidsavtaler med sykehusene, blant annet om hvordan overføring av pasienter skal skje. Disse avtalene er viktige. De er en nøkkel til rett arbeidsdeling.

Så er det litt malurt fra SINTEF-rapporten. Vi ser ingen vekst i årsverk i kommunene. Tar vi befolkningsveksten inn i regnestykket, så ser vi snarere en svak nedgang.

Det gir grunn til en viss uro. Vi klarer ikke å utvikle en enda bedre tjeneste uten å ha kommunene med på laget. Jeg vil løfte dette temaet inn i de samarbeidsstrukturene vi har med kommunene.

 

Arbeid og psykisk helse
Arbeid og helse var et tema tidligere i dag. Psykiske problemer er ofte en viktig årsak til at folk faller ut av arbeidslivet. Kanskje er det blitt den viktigste.

Samtidig er arbeidslivet ofte den beste medisin for de som sliter med psykiske problemer.  

Regjeringens strategiplan for arbeid og psykisk helse videreføres. Vi vil at mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer kan bruke ressursene sine  - også i arbeidslivet.

Vi vil bygge bro mellom arbeids- og velferdsforvaltningen og helse- og omsorgssektoren. Det betyr blant annet:

• Individuell jobbstøtte og lavterskel arbeidsrettede tiltak – med fokus på mulighet for arbeid tidlig i forløpet.
• Jobbmestrende oppfølging: Koordinert samarbeid og oppfølging for mennesker med psykose.
•  Fontenehus. Arbeidsrettet tiltak – meningsfull hverdag.

Det betyr også å styrke sykemelders rolle: Vi vil videreutvikle verktøyene for leger som skal vurdere sykmelding og bidra til økt bruk av disse. Vi vil gi et klart signal om å redusere bruk av 100 prosent sykmelding.

Det betyr sterkere satsing på rask psykisk helsehjelp – til personer med moderat angst og depresjon – en videreføring og utvidelse av kommunale pilotprosjekter.

 

Forskning nytter
La meg avslutte med noen tanker rundt konferansens tittel: Forskning nytter.

Forskning på psykisk helse er prioritert gjennom et eget program i Norges forskningsråd, i de regionale helseforetakene, og som et felles nasjonalt, strategisk satsingsområde mellom de fire regionale helseforetakene.

I 2013 tildeler vi over 35 mill kr til Program for psykisk helse. Det er det nest største programmet i Forskningsrådets helseportefølje.

I helse- og omsorgstjenesteloven har kommunene fått medvirkningsansvar for forskning. Det betyr ikke at de har plikt til å forske, men å legge til rette for forskning.

Det kan være å synliggjøre forskningsbehov på et område, eller å skaffe data som forskere ved universiteter og høyskoler kan bruke. 

Så må vi sikre at det er sammenheng mellom forskning, kunnskap og praksis.

I stortingsmeldingen God kvalitet – trygge tjenester, har vi rettet oppmerksomheten mot kunnskapsbasert praksis. Vi sier at forskning og oppdatert kunnskap bør ligge til grunn for beslutninger i klinisk praksis, i forvaltningen, i planlegging, og i politikken.

Resultater av ny forskning må formidles i et forståelig språk som gir mening for de som skal bruke resultatene til å utvikle bedre tjenester.

Å formidle forskning til pasienter og brukere krever ytterligere forenkling.

Og kanskje viktigst – vi må skape gode allianser mellom akademia og helse- og omsorgstjenesten – også industrien der det er relevant. Jeg har derfor foreslått å etablere en arena for dialog mellom ulike forskningsaktører og finansiører, kalt HelseOmsorg21. Denne arenaen håper jeg kommer i gang med aktivitet allerede før sommeren.

Så må vi ha en åpen debatt om hva slags kunnskap vi trenger. Godt psykisk helsearbeid kan ikke funderes på forskningsbasert kunnskap alene.

Den erfaringsbaserte kunnskapen må også ligge til grunn. Det er bred enighet i hele helsetjenesten om å utvikle en mer aktiv pasient-, bruker- og pårørende rolle, i beslutninger og tiltak.

Begrepene ”brukerorientering” og ”aktiv medvirkning” innebærer en mer likeverdig vekting av brukerkunnskap og erfaring på den ene siden, og fagkunnskap på den andre.

Det gjelder også innen forskning.

Og da følger spørsmålet: Forsker vi på det vi bør forske på?

Studier har vist et misforhold mellom hva det forskes på og hva brukeren mener det bør forskes på. Jeg sier ikke at brukeren alltid har rett. Men jeg mener at involvering av brukere i hele forskningsprosessen vil sikre at forskningen i større grad reflektere brukerens behov og synspunkter.

Helse- og omsorgsdepartementet satt brukermedvirkning i forskning på dagsorden. Blant annet har vi gitt styringssignaler om økt brukermedvirkning i forskning til helseregionene og Norges forskningsråd.

 

Avslutning
Som helse- og omsorgsminister forholder jeg meg til fagfolk, pasienter, enkeltskjebner, pårørende. Mitt ansvar er å bidra til prioritering, organisering og behandling – og å lede an for mer og bedre forebygging.

Og jeg spør meg: hva er det viktigste en helse- og omsorgsminister kan gjøre for å gjøre en god helsetjeneste enda bedre?

Mitt første svar er: jeg må lytte til historiene, lytte til fagfolkene, lytte til brukerne og til de pårørende.

Mitt andre svar er: jeg må sette det jeg hører inn i en sammenheng.  Den politiske sammenhengen, demokratiets sammenheng.

Jeg må også bruke denne kunnskapen til å utvikle politiske svar på hvordan vi som samfunn kan fange opp de som sliter, før de blir syke.

Og som jeg sa i innledningen – stille spørsmålet; hvordan kan vi forebygge – også her – innen psykisk helse?

Livet er ikke A4. Svarene på menneskers helseutfordringer – fysiske eller psykiske – kan heller ikke være A4.

Derfor trenger vi konferanser som denne, med oppmerksomhet på forskning og kunnskap – ikke for å finne alle svar – de finns neppe – men for å bli klokere, ta bedre valg, bruke ressursene riktigere.

”Forskning nytter!” er den talende tittelen dere har satt på denne konferansen.

Tittelen er ikke etterfulgt av et spørsmålstegn. Den kunne vært etterfulgt av et utropstegn.

Kunnskap er avgjørende. Jeg stiller meg bak budskapet.

Takk for oppmerksomheten.