Når kjent blir ukjent

Mange av oss kommer til å oppleve det. At en som var kjent blir ukjent. At en som var nær blir fjern.

Marie Simonsen skriver godt om hvordan hun opplever å ha en mor med demens i Dagbladet 27. februar. Mange av oss kommer til å erfare det samme. Hvert år rammes 10.000 av demens. Antallet vil bli mer enn doblet fram til 2040.   

For kort tid tilbake sto Birgitta Fyrand fram på NRK og fortalte om at mannen Ole hadde fått beroligende medisiner på sykehjemmet uten hennes viten og vilje. Ole, som lider av demens, var ikke til å kjenne igjen. Birgitta valgte å ta ham ut av sykehjemmet. I dag bor han hjemme, er medikamentfri, har hjemmesykepleier og aktivitetstilbud på dagtid.

Jeg forstår at denne historien er skremmende for mange. Mennesker med demens skal ikke medisineres for skape ro på travle sykehjem. De skal heller ikke få medisiner uten at deres pårørende er informert.

Jeg har hørt historier som ligner på den Birgitta Fyrand forteller. Og jeg tror at årsaken til slik medisinering ofte er mangel på kompetanse. Det tar vi på alvor.

Over 14.000 ansatte i omsorgssektoren har til nå fått økt kompetanse om demens gjennom opplæringsprogrammet Demensomsorgens ABC. Programmet gir sykepleiere, hjelpepleiere og annet personell kunnskap om hva demens er og hvordan man kan lage et best mulig tilbud for dem som er rammet av sykdommen. Vårt mål er at så mange som mulig av de ansatte i omsorgssektoren skal ta denne opplæringen.

Det er en påkjenning å oppleve at den du elsker forsvinner mer og mer. Pårørende trenger både støtte i en sorgprosess og kunnskap om hva demens er. På pårørendeskolene får de veiledning og møter likesinnede. Det finnes i dag slike skoler eller kurs for pårørende i 321 av landets kommuner. Vi ønsker at dette blir et tilbud i enda flere.

Det tar ofte for lang tid før en person får diagnosen demens. Det er vondt både for den som er syk og den som er pårørende. Vi vil derfor ha bedre utredning og tidligere diagnostisering av mennesker med demens. I 2007 hadde 108 kommuner demensteam eller demenskoordinator. Fire år etter hadde 244 kommuner et slikt tilbud. Dette bidrar til at flere blir utredet og diagnostisert.

Heving av kompetansen om demens er et hovedgrep i planen vår for å styrke demensomsorgen. Tilrettelegging av omsorgsboliger og sykehjem er et annet. Flertallet av dem som bor på sykehjem i dag lider av demens. Mange av disse hjemmene ble bygget for flere tiår siden. De har lange korridorer og mange dører – landskap det er krevende nok å manøvrere i for dem som er friske. I dag stiller vi krav om at alle nye heldøgns omsorgsplasser skal være tilpasset mennesker med demens.

Vi arbeider også med å styrke aktivitetstilbudet på dagtid i kommunene. Det er viktig for personer med demens å kunne delta på tilrettelagte aktiviteter. Og det er god avlastning for dem som står dem nær. 

Mennesker med demens og deres pårørende har ulike behov og ønsker. For noen er plass på sykehjem den beste løsningen. Andre ønsker støtte og hjelp slik at den som er syk kan bo hjemme.

Vi må derfor legge til rette for fleksibilitet og ulike løsninger i fremtidens demensomsorg. Vi kan ikke hindre at flere får demens. Men vi skal gjøre det vi kan for å gi mennesker med demens og deres pårørende bedre tjenester.
Det kan kanskje gjøre det litt lettere å bære at en som var kjent blir ukjent.

Og at en som var nær blir fjern.