Nasjonal ledersamling for pasientsikkerhetskampanjen

Kjære ledere og ansatte i spesialist- og kommunehelsetjenesten

Takk for invitasjonen.

Denne samlingen handler om å nå et av de viktigste målene for norsk helsetjeneste – nemlig at pasienter og brukere skal være I trygge hender når de trenger hjelp i helse- og omsorgstjenesten. Pasientsikkerhet og trygghet er selvfølgelig. Likevel er det mest selvfølgelige, også vanskelig.

Å sørge for trygge hender er et stort ansvar – det er både et fellesskapsansvar og et individuelt ansvar for den enkelte leder og medarbeider. Det handler om den kollektive etikken.

Pasientens sikkerhet avhenger av at mange spiller på lag. Jeg mener vi oftere bør se helsetjenesten med pasientens øyne. For pasienten er det uvesentlig om det er staten som har ansvar for sykehusene og kommunene ansvar for kommunehelsetjenesten.

For pasienten er helsetjenesten én tjeneste. Pasienten som må innom ulike deler av helsetjenesten ser tydeligere enn alle andre at deres trygghet er avhengig av lagspill. Dere som er ledere og nøkkelpersonell på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten, er helt sentrale i dette arbeidet.

Jeg er stolt av den innsatsen dere gjør hver dag og natt – året rundt, i en av verdens beste helsetjenester.

Vi gjør det bra i målinger om kvalitet og pasientsikkerhet når vi sammenlikner oss med andre land. Jeg vil ikke slutte å fremheve dette. Men - dette er likevel en fattig trøst for den som opplever at sikkerheten svikter.

Det gjør sterkt inntrykk på meg å høre historier om mennesker som skades og dør uventet, i kontakten med helse- og omsorgstjenesten. Særlig sterkt inntrykk har det vært å møte pårørendeforeningen og foreldre som har mistet sine barn som følge av svikt i helsehjelpen.

Pasientene rammes, de pårørende rammes, og helsepersonellet kjenner fortvilelse og skyld. Unødige skader og dødsfall svekker omdømmet og tilliten til tjenesten.

Men vi må heller ikke glemme at mange behandlinger, særlig i spesialisthelsetjenesten, er forbundet med risiko. Vi vet at det kan oppstå skader. Og ikke alle disse skadene kan unngås. Hvert år er det omtrent 6 millioner møter mellom pasienter og spesialisthelsetjenesten. Om bare en promille av disse møtene går dårlig, utgjør dette hele 6000 møter.

Vi vet at helsepersonell kan gjøre feil – i likhet med deg og meg og alle andre, uansett hvor vi jobber og hva vi jobber med.

Vi kan aldri garantere at skader og feil ikke skal skje. Men det vi kan garantere er at vi skal gjøre alt som er mulig for å hindre at feil skjer og for å lære av feil.

Det er denne erkjennelsen som har samlet dere her i dag.

Om kampanjen

Vi er inne i det tredje og siste året for pasientsikkerhetskampanjen "I trygge hender".

Kampanjen er ambisiøs. Målet, som styringsgruppen har satt, er å redusere skader i sykehus, som kan forebygges, med 20 prosent innen utgangen av dette året.

Det skal vi gjøre ved å ta i bruk og spre kampanjens konkrete forbedringstiltak på de 11 utvalgte innsatsområdene. Vi har valgt ut områder etter visse kriterier. Det ene er at vi må vite at det er forbedringsmuligheter.

Det andre er at det må finnes effektive tiltak å sette inn, og at vi har gode metoder for å måle om vi faktisk blir bedre.

Vår pasientsikkerhetskampanje bygger på erfaringer fra andre land. Det vi gjør nytt her i Norge er å inkludere den kommunale helse- og omsorgstjenesten i kampanjen, og gjøre psykisk helsevern og rus til et eget innsatsområde.

Målet er at 25 prosent av kommunene skal ha gjennomført ett eller flere tiltak innen utgangen av året. Det vil si drøyt 100 kommuner. Per i dag er 52 kommuner aktivt med i kampanjen – og de jobber særlig med legemiddelbruk i sykehjemmene.

52 kommuner er halvveis til målet, men her er det god grunn til optimisme. Utviklingssentrene for sykehjem i hvert fylke er nå i gang med å spre tiltakene til nabokommunene i eget fylke, og vi vet at en del kommuner forbereder deltakelse.

Dere er alle kjent med tiltakspakkene og innsatsområdene. Innsatsområdene trygg kirurgi og riktig legemiddelbruk har allerede gjennomført læringsnettverk. Nå står systematisk innsats for å spre erfaringene nasjonalt – for tur.

Andre innsatsområder som fall, trykksår, og urinveisinfeksjoner – er helt i startfasen i læringsnettverkene.

Det er helt avgjørende for å lykkes med pasientsikkerhet nasjonalt, at tiltakspakkene faktisk tas i bruk i tjenesten. At dere måler egne resultater og rapporterer dem inn, slik at vi samler kunnskap om hva som virker, og ikke virker. Dette er et ledelsesansvar.

Jeg håper denne ledersamlingen kan inspirere dere til å innføre tiltakene i det daglige arbeidet, på en måte som ikke oppleves som nok en rapporteringsbyrde, og at dere gjør alt dere kan for å spre resultatene over alt.

Vi er godt i gang. Jeg får gledelige rapporter om at utviklingssentrene for sykehjem har lykkes med å forbedre legemiddelbruken ved sykehjemmene i fylket de har ansvar for.

Og viktig: Det er stort engasjement for pasientsikkerhetsarbeid blant de som jobber ved sykehjemmene.

Det gjør inntrykk å høre om en pleietrengende sykehjemspasient som kunne flytte hjem etter legemiddelgjennomgang og endring i medisinene. Justering av medisiner gjorde at han ble frisk nok til å bo hjemme.

Dette er bare ett av mange eksempel med målbare resultater, der pasienten har fått et bedre liv. Dette vil jeg se mer av.

For alle landets sykehus har vi tall over omfang av pasientskader og skadetyper. Men vi har ikke samme kunnskap for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Vi kan heller ikke pålegge kommunene å delta i kampanjen – slik vi pålegger sykehusene gjennom oppdragsdokumentet. Det kan også være en fordel fordi det utfordrer oss til å tilby så gode verktøy og tiltakspakker at kommunene ønsker å være med.

Gjennom tilsynsrapporter og rapporter fra pasient- og brukerombudene, vet vi at det er forbedringsmuligheter på mange områder i kommunene.

Senest i forrige uke uttrykte pasientombudet i Hordaland, Rune Skjælaaen, bekymring for pasientsikkerheten. Bekymringen skyldtes en rekke avviksmeldinger i Bergen om mangelfulle medisinske opplysninger om sykehjemspasienter som kommer tilbake fra sykehus.

Bergen er ikke alene – alle sykehus og kommuner må arbeide systematisk for å nå målet om pasientsikkerhet og trygge tjenester. Jeg har tro på at kommunene selv ser betydningen av å legge trykk på dette arbeidet.

Stortinget har lovfestet plikten til å ivareta systematisk arbeid med kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Det gjelder både sykehus og kommuner.

Det betyr at det er den enkelte virksomhet og ledelsen som har ansvar for kvalitetsarbeid og pasientsikkerhet. Og de skal også ha oversikt over resultatene av dette arbeidet. Det er en viktig del av lederansvaret.

Ledelse er et gjennomgående tema på tvers av alle innsatsområdene i pasientsikkerhetskampanjen. Det er gjennomført egne piloter knyttet til ledelse, og kampanjen tilbyr gode verktøy for ledere for å drive godt pasientsikkerhetsarbeid.

Stortingsmelding og nasjonalt program for pasientsikkerhet

Jeg regner med at alle her i salen kjenner til stortingsmeldingen om god kvalitet og trygge tjenester. Det er en gripende god melding.

Den la jeg fram rett før jul – og det skjedde ved Sykehuset Vestfold i Tønsberg. Det var et bevisst valg av sted, for der jobber de systematisk med pasientsikkerhet. Det gjorde inntrykk å møte unge medarbeidere som hadde en moderne innstilling til pasientsikkerhet.

Her gikk arbeidet med pasientsikkerhet rett inn til sentrum av pasientbehandlingen. Et viktig tiltak i stortingsmeldingen er at vi skal etablere et 5-årig program for pasientsikkerhet fra 2014. Programmet skal bygge på tiltak og erfaringer fra kampanjen.

Vi vet alle at implementering tar tid. Det femårige programmet skal videreføre innsatsområdene fra kampanjen, og bidra til at tiltakene gjennomføres og forankres i hele tjenesten – i sykehus og i kommuner.

Det er behov for å styrke kompetansen i forbedringsarbeid og pasientsikkerhet, både for ledere og medarbeidere.

Det nye programmet skal utvikle kompetansetiltak for disse gruppene.

Også brukermedvirkning skal videreutvikles i programmet. Kunnskap og erfaringer som pasienter, brukere og pårørende kan bidra med, er viktig i pasientsikkerhetsarbeidet. Og – det er ikke slik at pasientsikkerhet er tilleggsvirksomhet – det er en del av den daglige kjernevirksomheten.

En bredt sammensatt styringsgruppe skal ha en sentral rolle i utformingen av programmet, og gjennomføringen av det.

Og sekretariatet skal fortsatt være i Kunnskapssenteret.

Måling og åpenhet

Vi skal lære av uønskede hendelser. Det er et viktig punkt i stortingsmeldingen. Da trenger vi kunnskap om kvaliteten og åpenhet om resultatene.

Ledere på alle nivåer må etterspørre resultater om kvalitet og pasientsikkerhet. De må ha kunnskap om hvor vidt virksomheten drives med for høy risiko, eller om det er for stor variasjon i resultatene.

Å være leder betyr i mange sammenhenger, å være til stede for dem du leder. På den måten har lederen "hands on" og at det er klare rutiner for alle oppgaver og samarbeid, og viktig: En leder som er nær kan ta ansvar og gi ryggdekning i vanskelige beslutninger. Det må være tilgjengelige lederressurser for personellet i vanskelige avveininger.

Det er særlig to ledernivåer jeg vil trekke frem:

Det må være helt klart at øverste leder i sykehusene og i kommunen har ansvar for alle aktivitetene – også arbeidet med pasientsikkerheten.

Lederne i førstelinjen – de som leder helsepersonellet som møter pasienten – er de nærmeste til å sikre at verdiskapningen – pasientbehandlingen - skjer på en måte som ivaretar pasientsikkerheten. Derfor må vi gi mye større oppmerksomhet til disse lederne. Det er denne lederen vi andre må være til for.

Som politikere har vi ansvar for å synliggjøre hvordan de 120 milliarder kronene til helse- og omsorgstjenester brukes.

Befolkningen stiller – med rette – krav til god kvalitet og trygge tjenester og de vil ha innsyn i hvordan offentlige midler brukes.

Det skal være åpenhet om kvalitet i norsk helsetjeneste – også når det går galt.

Min forgjenger Anne-Grete Strøm-Erichsen var den første helseministeren i verden som fikk alle sykehusene til å kartlegge omfanget av pasientskader.

Og mer enn det – hun stilte krav om åpenhet. Åpenhet er brutalt. Men noen ganger er brutal åpenhet helt nødvendig.

For det er først når vi er åpne om skader og feil, at vi kan gjøre noe for at det samme ikke skal skje igjen.

Åpenhet og ærlighet tror jeg i lengden skaper trygghet og tillit. Sykehuset Østfold var det første sykehuset som begynte å legge ut meldepliktige hendelser på nettet.

Sykehuset og direktør Just Ebbesen fremhever at åpenhet bidrar til at pasienter og pårørende får et realistisk forhold til hva helsetjenesten kan løse, og også at det skjer feil. Og det gir mulighet til å vise hvordan sykehuset jobber for å bedre pasientsikkerheten.

Flere sykehus har fulgt etter, blant annet Ahus, som er landets største akuttsykehus med 500 000 pasientkontakter hvert år. På Nordlandssykehuset i Bodø har de en stor monter ved inngangspartiet, hvor de kjører resultater på blant annet pasientskader.

Vi har mye å lære om sikkerhetstenkning fra andre høyrisikosektorer. Jeg synes det er prisverdig sykehusene ønsker full åpenhet om uheldige hendelser. Og i oppdragsdokumentet for 2013 er dette et krav.

Åpenhet viser at sykehusene tar pasientsikkerheten på alvor. Det inngir trygghet. Det er et godt utgangspunkt for å lære.

Alternativet til åpenhet er "avsløringen". Jeg er overbevist om at åpenhet er bedre enn avsløring.

Men åpenhet forutsetter at dere som ledere tar ansvar for at virksomheten arbeider systematisk med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.

Målet er å redusere de skadene som kan forebygges. Dette fordrer tiltak på mange områder og en kultur for pasientsikkerhet, ansvar og ledelse.

Pasientsikkerhetskultur handler om hvordan ledere og ansatte samarbeider om å beskytte pasientene: Gjennom rutiner, bevisstgjøring og holdningsskapende arbeid.

Dere som ledere er forbilder. Hvordan dere reagerer når det skjer en uønsket hendelse, vil påvirke pasientsikkerhetskulturen på sykehuset eller i kommunen.

Ved å søke etter mekanismene som førte til skaden fremfor å lete etter syndebukker, kan dere endre kulturen for pasientsikkerhetsarbeid – ved avdelingen, ved sykehjemmet eller ved legekontoret.

Alle sykehus gjennomførte måling av pasientsikkerhetskulturen i 2012. Slike undersøkelser gir god informasjon om hvordan de ansatte ser på pasientsikkerheten der de arbeider – og dette gir god bakgrunn for å sette inn tiltak som treffer.

Men en forutsetning for å få god informasjon, er jo at de ansatte opplever at det er trygt å melde.

Nylig fikk jeg et brev fra en person som påpekte at det straffer seg å varsle. Når ansatte er redde for å si fra, da er noe galt. Slik skal vi ikke ha det. Det er et lederansvar å sørge for at ansatte kan være åpne om hva de ser og opplever på jobben.

Så er jeg klar over at det kan være mange motiver for å si fra, og at det kan ligge interessekonflikter bak. Men likevel – det skal være åpenhet og trygghet for å melde fra om forhold som påvirker pasientsikkerheten.

I oppdragsdokumentet for 2013 har vi tatt inn dette som et eget mål under pasientsikkerhet, og jeg siterer dette målet: "Ansatte opplever det som trygt å melde, og meldingene følges opp med årsaksanalyser og tiltak ut fra et system- og læringsperspektiv." Det er min forventning.

Oppfølging av uønskede hendelser

Jeg vil gjøre alt jeg kan som helse- og omsorgsminister for at vi kan forebygge feil og løfte frem kvalitet i helse- og omsorgstjenesten.

Dette er nemlig helt grunnleggende for å bevare folks tillit til fellesskapsløsningene og den offentlige helsetjenesten.

Når alvorlige hendelser likevel skjer, og pasienter skades eller dør som følge av dette, må vi følge opp på en god måte.

Oppfølging av alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd rører ved grunnleggende prinsipper om rettsikkerhet, moral og etikk.

Det har vært en diskusjon om havarikommisjon i helsetjenesten. Det foreslår jeg ikke i stortingsmeldingen. For det første – når kan man snakke om havari i helsetjenesten? For det andre – hvor mange instanser skal helsetjenesten og helsepersonell forholde seg til når en uønsket hendelse skjer.

Det er en skjør balanse mellom den tilliten helsepersonell trenger for å våge å gjøre behandlinger som er risikofylte. Vi må ikke komme i den situasjonen at helsepersonell reserverer seg for å behandle pasienter av frykt for konsekvensene hvis det går galt, eller at helsepersonell og pasienter og pårørende sitter der med hver sin advokat når det går galt. Jeg er redd for å forrykke balansen mellom den tilliten mellom helsepersonell og pasienter og pårørende som er nødvendig. Jeg vil derfor ikke ha en havarikommisjon.

Når jeg avviser havarikommisjon varsler jeg likevel (i stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet) en bred utredning av hvordan samfunnet bør følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten.

Utredningen er ett av flere tiltak fra regjeringen for å sikre bedre oppfølging av hendelser som har ført til betydelig pasientskade eller uventet død.

Regjeringen foreslår også å videreutvikle meldeordningen til Kunnskapssenteret, og vi vil gjennomføre piloter i enkelte kommuner.

Utrykningsgruppen for oppfølging av uønskede hendelser, skal bli en permanent undersøkelsesenhet i Statens helsetilsyn.

Det skal legges særlig vekt på å ivareta behovet for tverrfaglighet, og å styrke pårørendes rolle.

Departementet har også sendt på høring et forslag til lovendringer som skal bidra til å styrke pasienter og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker.

Alle politikere er for pasientsikkerhet. Likevel er pasientsikkerhet et politisk spørsmål som krever det beste av oss – fremfor alt grundighet, systematikk, årvåkenhet og samspill.

Stortingsmeldingen legger den politiske kursen for arbeidet, og setter kvalitet og pasientsikkerhet på den politiske dagsorden.

Det må skje som et likeverdig samspill mellom politikere, forvaltning, ledere, helsepersonell, og pasienter og pårørende.

Jeg ser frem mot til det siste året i kampanjen og det fremtidige programmet for pasientsikkerhet. Dette året skal vi legge grunnlaget for varige strukturer og systemer for pasientsikkerhet i hele helse- og omsorgstjenesten.

Lykke til med en inspirerende og viktig samling, og med det videre arbeid for å bedre pasientsikkerheten – til pasientenes beste.