Ny sykehusorganisering ikke riktig medisin

Vi bør ha mange ambisjoner for norske sykehus.

Å kaste dem inn i en ny runde med omorganisering er ikke en av dem.

Flere partier vedtar at de vil legge ned helseregionene. Sist ute var SV, Sp og KrF. Til helgen kommer Høyre. De er langt fra enige om begrunnelsen, ei heller hva som skal komme i stedet. Det er et dårlig utgangspunkt for en statlig reform.

Arbeiderpartiet mener en ny omorganisering er feil vei å gå - av flere grunner. Her er noen av dem:

For det første har dagens organisering av sykehusene gitt mange gode resultater, først og fremst for pasientene. Sykehusene behandler flere, de spesialiserer årlig tusenvis av helsearbeidere og de forsker dobbelt så mye som tidligere. Ti år med statlig eierskap har ført til både spesialisering og desentralisering av sykehustilbudene. Behandlingsresultatene har blitt bedre for mange pasientgrupper, vi har fått nye kvalitetsstandarder og den regionale styringen har gitt et mer likeverdig tilbud til befolkningen. Det var et av de viktigste målene for sykehusreformen

Gjennom regionene fordeles og delegeres oppgaver og ansvar til sykehusene slik at tilbudet til befolkningen i regionen blir best mulig. Nittifem prosent av pasientforløpene skjer innen den enkelte sykehusregion. Dette sikrer arbeidsdeling mellom sykehusene slik at ressursene kommer alle innbyggerne til gode.

For det andre er argumentene for en nedleggelse av det regionale nivået mangelfulle. Mindre byråkrati? Neppe. Før reformen var det rundt 700 personer som arbeidet med sykehus i fylkeskommunenes sentraladministrasjoner. Nå er det om lag 300 årsverk i de regionale helseforetakene. Ved nedleggelse er de regionale styrene med blant annet lokale politikere og ansatte-valgte det eneste som med sikkerhet vil falle bort, alle andre oppgaver må noen andre ivareta.

Om regionale styringsoppgaver skal overføres til sykehusene blir det mer, ikke mindre byråkrati i sykehushverdagen. Det er ikke ønskelig. Uten regionene må oppgavene overføres til departementet eller et nytt direktorat. Det blir styring langt borte fra sykehusenes hverdag og lokalsamfunnets puls. Det er særlig ugunstig for vest, midt og nord-regionene. Forslaget om å fjerne den regionale styringen bør derfor særlig uroe distriktene.

Blir det bedre politisk styring? Det er tvilsomt. Som helseminister erfarer jeg godt rom for politisk styring. Det er også konklusjonen vi er kommet til i dialogen mellom Arbeiderpartiet og LO, slik det er nedfelt i vår felles sykehusplattform. Fjerner vi nivået mellom minister og sykehus får vi mer detaljstyring, mer rapportering og et jevnt trykk av små og store saker som skal løses hos ministeren eller i Stortingets korridorer. Det vil bli mer politisk spill, mer løpende posisjonering av det enkelte sykehus inn mot Oslo, og mindre muligheter for regional samordning.

For det tredje; dagens modell er ikke hugget i stein. Regionene er justert, og kan blir det igjen. Styrenes sammensetning er endret, med sterkere politisk deltakelse. Helseministerens direkte ansvar er styrket.

Jeg er hjertens enig med de som sier at økonomi ikke er sykehusenes mål; det er pasientbehandling, pasientsikkerhet, kunnskapsutvikling og gode arbeidsplasser. Helsefaglige vurderinger må stå i sentrum i klinikkhverdagen. Det trengs oppryddig i styringssignalene slik at sykehusene får tydelige rammer, og den enkelte ansatte kan fokusere på god pasientbehandling. Samtidig kan det aldri være til pasientens beste at sykehusene mister kontroll over økonomien. Når fellesskapet har fastsatt summen for hva vi setter av til sykehus, må vi ha sterke nok føringer for at rammene holdes. Det gir forutsigbarhet.

Min konklusjon er derfor: Norske sykehus trenger støtte til å bli bedre, ikke en omfattende politisk initiert reorganisering. Alle ambisjoner vi måtte ha for norske sykehus kan gjennomføres innen dagens organisering; bedre pasientsikkerhet, drift med større vekt på kvalitet med pasienten i sentrum, bedre akuttmottak, raskere diagnostisering, nybygg og opprusting av bygg. Det er uklokt å snu opp ned på en så stor sektor med så kort intervall, og med så uklare mål for forandringen. Sykehussektoren er lydhør og følsom for politiske signaler. Varsler vi nedleggelse av det regionale nivået, sender vi et kraftfullt signal til en sektor med over 100.000 ansatte – og hele kommune- og fylkes-Norge, om at det på ny er tid med posisjonering. Det er ikke hva norske sykehus trenger nå. Det er ikke hva pasientene forventer. Jeg tror det er bortimot det motsatte!