Om å se mennesker

Denne uka behandlet Stortinget meldingen om rusmiddelpolitikk. Hovedbildet er godt. Vi er enige om mye, bruk av rusmidler er lavere enn i mange andre land og mye av politikken virker.

Men vi må erkjenne; rus er et svært alvorlig folkehelseproblem, det står i fare for å øke, vi må trappe opp forebyggingen, sikre gode behandlingstilbud og utvikle flere – av god kvalitet.

Meldingen våger for første gang å omtale i hele sin bredde den største rusutfordringen i vårt samfunn, den som forårsakes av alkohol. Ofte handler debatten om misbruk av narkotiske stoffer. Det er alvorlig nok, men fortrenger alkohol som ledende årsak til sykdom og sosiale lidelser. Alkoholens skader vannes ut i omtale av livsnytende hverdager og fester.

I stortingsdebatten var det slående å lytte til Frps representanter. De er på alle områder kritiske til manglende behandlingstilbud og mangler ikke på forslag om mer reparasjon. Men partiet er fraværende i diskusjonen om forebygging. På alkoholens område vil de åpne for fri omsetting av alkohol utenfor Vinmonopolet og kraftig liberalisering av skjenketidene. Det går ikke i hop. Det aller beste vi kan gjøre for å begrense alkoholens skadevirkninger er å styrke forebyggingen – og mobilisere til en ansvarlig holdningsdebatt.

Da må vi erkjenne omfanget. Denne meldingen retter for første gang oppmerksomheten mot de pårørende, de som indirekte er skadelidende av uansvarlig alkoholforbruk. Det har gjort inntrykk på meg å møte organisasjoner av pårørende, særlig barn og ungdom.

I rusmeldingen lanserer vi et nytt begrep: Passiv drikking. Vi skjønner hva som menes. Mellom 50 og 150.000 barn lever med foresatte der de voksnes alkoholforbruk påvirket samværet, tusenvis av dem tar direkte skade av det. Vi skal nå gjennomføre en levekårsundersøkelse for å finne ut hvordan barna opplever dette. Det vil gi bedre kunnskap om hvilken type hjelp og støtte disse barna trenger. Vi vil også opprette flere lavterskeltiltak for familier der barna blir fulgt opp fra fødsel til skolealder.

Så handler ruspolitikken selvsagt også om å se, møte og hjelpe rusmiddelmisbrukerne. Å forhindre overdoser og gi helsehjelp til mennesker i en sårbar situasjon er en viktig del av rusomsorgen. Også her må vi senke terskelen for at de med et skadelig alkoholforbruk kan våge steget ut av gråsonen og inn i åpent lende for hjelp og behandling.

Mye av debatten her handler om å tilby god hjelp til narkomane. Visjonen er å kunne hjelpe på veien mot rusfrihet. Mange har mot og krefter til å prøve, og de lykkes. Det er grunn til å feire hver av dem. Men ikke alle lykkes. Også de må vi se, ikke stue vekk. 

Derfor skal kommuneansatte og frivillige fortsette jobben med å dele ut brukerutstyr og stelle sår, lindre smerter og vise verdighet. Derfor skal vi fortsette med å ta grep som redder liv – enten det er å tillate røyking av heroin i sprøyterom eller prøve ut nesesprayen som kan redde liv hvis noen har tatt en overdose. Erfaringen viser at arbeidet som offentlige og frivillige gjør ute i gatene ikke bare lindrer smerte og redder liv. Det gir også verdifull menneskelig kontakt. Og kan korte veien til å gå for rusfrihet.

Så skal vi selvsagt tilby behandling. Også her er vi enige om mye, selv om opposisjonen ofte får det til å lyde som om det knapt skjer noe. Men realiteten er at aldri er det blitt behandlet flere. Tall for 2011 viste at 25.000 personer fikk rusbehandling. Døgnkapasiteten er større enn noen gang!  Antall som gis poliklinisk behandling er økt fra 150.000 i 2008 til over 300.000 i 2011. Det tilbys langtidsplasser, kortidsplasser eller poliklinisk behandling, behovet varierer fra pasient til pasient, og derfor er mangfold i tilbudet så viktig. Ventetiden til slik behandling har gått ned – og den skal ytterligere ned.

Noen ganger hører jeg påstanden om at vi i liten grad bruker private og ideelle organisasjoner i rusomsorgen. Det stemmer heller ikke. Nye tall viser at helseregionene har økt innkjøpene fra slike aktører med hele 68 prosent de siste sju årene. I denne perioden er det kjøpt inn tjenester for 7,5 milliarder kroner, antall plasser er gått fra under 800 i 2005 til rundt 950 i 2012. Jeg tror dette vil øke ytterligere.

I sterkere grad må vi stille krav til kvalitet. Det kan føre til at en behandlingsinstitusjon ikke får videreført avtalene sine med det offentlige. Slik må det være. En faglig omstilling er ikke det samme som nedbygging.

Så vet vi dette: Rusavvenning handler om langt mer enn antall behandlingsplasser. Den aller største utfordringen møter de som er behandlet når de forlater sykehuset eller institusjonen og vender tilbake til nærmiljøet sitt. Der venter ofte utrygt miljø, mangel på bolig og ingen jobb. Dette er ”det sårbare mellomrommet”. 

Samhandlingsreformen handler om å fjerne slike mellomrom. I samhandlingsreformen ligger potensialet til den opptrappingen vi ønsker for å hjelpe de rusavhengige. Helsedirektoratet lyser nå ut 50 millioner kroner til samhandlingsmodeller mellom kommune og sykehus. Målet er bedre tjenester til mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer.

Mye av nøkkelen ligger her, i samarbeidet mellom kommunene og sykehusene. Brukeren skal ikke merke unødig til at han eller hun går fra et tilbud i statlig sektor til et tilbud i kommunal sektor. Her er det stort rom for forbedring.