Rus og psykisk helse – dobbelt stigma eller dobbelt så bra?

Takk for invitasjonen og takk for sist!

I går la jeg frem mitt første statsbudsjett som helse- og omsorgsminister. Møtet med dere i dag er en av mine siste oppgaver som statsråd i denne regjeringen.

Jeg har prioritert rusfeltet, så vel som psykisk helsevern, høyt i min tid som helse- og omsorgsminister.

Jeg har hatt flere gode møter med brukere, med engasjerte ansatte og frivillige organisasjoner som jobber med dette viktige feltet. Og jeg har hatt flere treffpunkt med Fagrådet.

Denne konferansen handler om stigma, og om mennesker hvis liv fremstår som kompliserte og krevende fordi en kombinasjon av rusmidler og psykisk lidelse skaper en virkelighet det er utfordrende å møte.

Mennesker lever sine liv på ulike måter – men behovet for å bli sett, forstått og møtt ligger dypt i hos, uansett om vi er friske eller syke.

Og la meg starte med det å bli sett. Mennesker er ikke sitt rusmisbruk eller sin psykiske lidelse. Mennesker er mye mer enn det åpningsbildet de presenterer, eller det første glimtet mange av oss benytter som bakgrunnsteppe for vår, ofte fastlåste, oppfatning av hverandre.

For noen dager siden hadde jeg avskjedsmiddag med kolleger i departementet. På vei ut fra restauranten passerte vi en kar som hadde slått seg til på fortauet. Et pledd, noen plastposer, et krus og en plakat som oppfordret meg til å bidra økonomisk inn i hans liv.

Om han var rusmisbruker, psykisk syk eller kanskje begge deler, vet ikke jeg. Men at han var noens sønn, bror eller kanskje far – det kan vi si med sikkerhet.

At han også er en person som en gang – og antakelig fortsatt – hadde en drøm for livet sitt, kan vi også si. Men ser vi han som en individuell, unik person? Bak fillene banker et hjerte. Under det tjafsete håret jobber og virker en hjerne.

Vi skal møte mennesker som trenger vår hjelp med kunnskap. Derfor er fag og kompetanse så viktig.

Vi skal møte mennesker med klokskap. Derfor er våre holdninger og vår empati så viktig.

Vi skal møte mennesker med respekt. Respekt betyr å se en gang til. Derfor er brukermedvirkning så viktig.

Et av de viktigste utviklingstrekkene ved norsk rusdebatt, er at vi har fått mange sterke talsrør for brukerne. Og det flotte er at de ikke alltid er enige. Slik bidrar brukerorganisasjonene til å nyansere både bildet av norske rusmisbrukere og bildet av at fagfeltet er ensrettet.

På samme måte har jeg møtt mange av brukerorganisasjonene innen psykisk helse. Ofte innbyrdes uenige – men krystallklare i sitt krav om at fagfeltet ikke skal utvikle seg uten dem. Min honnør til brukere og brukerorganisasjonene.

Nå lurer jeg bare på når brukerorganisasjonene fra de to feltene samler seg for å snakke om felles utfordringer og muligheter?

Åpenhet er vårt sterkeste våpen mot stigmatisering. Åpenhet avler kunnskap. Kunnskap avler mer åpenhet. Slik utvikles vår forståelse. Vi ser, vi lytter, vi mener og vi handler.

La meg for eksempel gi honnør til den modige redaktøren Lars Kittelsen i avisen Varden. Hans ærlige leder om egne alkoholproblemer har skapt et enormt engasjement – det bidrar til kunnskap, og det bidrar til at flere kan tørre å være åpne. Eller Karin Yrvin – politikeren som gav psykisk lidelse – men også psykisk mot, enda et ansikt.

Dagen i dag er tiden for et lite tilbakeblikk, og jeg vil avslutningsvis benytte anledningen til å gi Fagrådet et par utfordringer.

Men aller først:

Både rusmiddelpolitikk og politikken for et bedre psykisk helsevern handler først og fremst om å ta de riktige valgene for å skape et samfunn som begrenser rusproblemer og psykiske lidelser.

Det gjør vi ved å satse på forebygging. Vi må skape et samfunn som inkluderer, ikke ekskluderer. Vi må skape et samfunn som ser barn og unge som lever under vanskelige forhold, som ser barn og unge som er i ferd med å utvikle problemer. Og vi må ha en helsetjeneste som når deg før du utvikler de store, kompliserte lidelsene.

Stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken heter Se meg! Det er gode grunner til det: Profilen i meldingen er solidaritet med mennesker som er særlig utsatt; barn og unge med rusavhengige foreldre, pårørende og voksne med omfattende hjelpebehov – derfor tittelen.

Se meg! er den første stortingsmeldingen om en helhetlig rusmiddelpolitikk. Den handler om skadevirkningene av alkohol, om narkotika, vanedannende legemidler og doping som samfunnsproblem.

Den tar opp forebygging og tidlig innsats, og behandling og oppfølging.

Den fikk mye kritikk fordi den ikke varslet økt behandlingskapasitet. Det er en viktig diskusjon som jeg skal komme tilbake til – men stoffeltet tok det meste av oksygenet i etterkant – barna og alkolholmisbruket ble lite diskutert – også av fagfeltet. Det synes jeg er synd.

Vi bruker svært mye penger på rusbehandling i dette landet. Og hvert år trapper vi opp innsatsen.

Siden 2005 er bevilgningene økt med vel 1,2 milliarder. I tillegg har vi hatt tidenes styrking av kommuneøkonomien, og styrket rusbehandlingen i de regionale helseforetakene.

Og vi følger opp i forslaget til statsbudsjett for 2014.

Vi vil at de regionale helseforetakene skal kjøpe mer behandlingskapasitet. Derfor foreslår vi å opprette 200 nye behandlingsplasser for rusbehandling i spesialisthelsetjenesten.

Plassene skal være for de som har samtidige rus- og psykiske lidelser, pasienter med behov for akutt- og abstinensbehandling, gravide eller småbarnsfamilier med rusproblemer, og unge med omfattende hjelpebehov.

Kjøp av plasser fra ideelle virksomheter forutsettes gjort i tråd med gjeldende regelverk for offentlige anskaffelser.

Og la meg si det med en gang, for å forebygge en skuffelse: Regelverket må følges også av en ny regjering. Og la meg også si: Det øyeblikket du aksepterer at det må være en anskaffelsesprosess der pris og kvalitet sammenlignes – og der kapasiteten som tilbys er større enn ressursene: Ja, da må noen tape.

Men institusjonene må sikres forutsigbarhet og langsiktighet. Avtaler som er inngått med ideelle virksomheter bør kunne gjøres gjeldende i løpet av 2014.

Jeg håper at den personen som om få dager blir helse- og omsorgsminister – enten han er her i dag eller ikke – vil beholde denne satsingen i budsjettet. Jeg vet av egen erfaring at Fagrådet følger med.

I tillegg varsler vi i budsjettet mer fokus på innholdet i behandlingen og samarbeidet mellom kommunene og behandlingsstedene. Drop out vil for eksempel både bli en kvalitetsindikator og et satsingsområde i de regionale helseforetakene. Det samme vil samhandling med kommunen bli. Og vi styrker forskningen.

Så tilbake til dagens tema.

Jeg vil gi Fagrådet honnør for å ta opp et krevende, og viktig tema. Med tittelen for konferansen - Rus og psykisk helse – dobbelt stigma eller dobbelt så bra? – utfordrer dere oss på flere måter.

Dere ønsker å finne ut hvordan tjenestene best skal innrettes, men også hvordan vi best skal møte mennesker med samtidige rusproblemer og psykiske vansker.

Det er ingen tvil om at det å leve med både rusproblemer og psykiske vansker, er krevende. Mange opplever det som svært stigmatiserende.

Så vet også jeg at det å møte enkeltmennesker med såpass mange samtidige vansker, stiller helsepersonell og tjenestene overfor store utfordringer.

Hvordan bør vi innrette tilbudet så det reduserer stigma?

Bør hver pasient og hver diagnose behandles for seg, eller bør tjenenestene til de med samtidige lidelser ses i sammenheng? Her vil jeg svare et umiddelbart "ja" til sammenheng og samtidighet når det trengs. Vi skal evne å se det unike med hvert felt, men først og fremst skal vi evne å se mennesket.

Vi må spørre brukerne hva de mener er best. Det mener dere, og det mener jeg. Og vi har mye å bygge på. Mange sier at tjenestetilbudet oppleves fragmentert og lite sammenhengende. Kompetansen og tilbudet kan være vel og bra isolert sett, men når disse ikke snakker sammen eller samarbeider, så blir ikke tilbudet godt nok.

Og la meg da minne om noe som burde være en selvfølgelighet: Systemer er til for folk – ikke omvendt.

Jeg går ikke nærmere inn på de faglige utfordringene – de kjenner dere best, og jeg vet det finnes mange gode eksempler metoder, tilbud og tiltak som skal legges fram på denne konferansen.

Folkehelse – forebygging

Global burden of disease

Den voksende byrden fra livsstilssykdommer – også psykisk uhelse og rusproblemer – må først og fremst møtes ved å utforme samfunnet slik at vi hindrer sykdom.

Vi må legge større vekt på å forebygge rus- og psykiske problemer. Og vi vet hva som virker. Den nordiske velferdsmodellen er det beste sikkerhetsnettet vi har.

Det handler om å skape et inkluderende samfunn: Trygge bomiljøer, gode oppvekstvilkår, forebygge frafall i skolen, arbeid, og utjevning av sosiale helseforskjeller. Det handler om de universelle velferdsgodene.

Regjeringen har satt alkohol på dagsorden i rusmeldingen. Som sagt har alkohol, etter mitt syn, vært viet altfor liten oppmerksomhet. Verdens helseorganisasjon rangerer alkoholbruk som den nest viktigste risikofaktoren for tap av friske leveår i land med høy gjennomsnittsinntekt.

Alkohol er det rusmiddelet som forårsaker flest skader og problemer. Ikke bare for den som drikker, men for alle som rammes av andres rusmiddelbruk. Et stort antall norske barn lever sammen med voksne som har risikofylte drikkevaner – det er alvorlig.

Jeg har lansert begrepet passiv drikking. Det er mer enn en metafor – det er et godt begrep med tydelig beskjed om at problematisk bruk av rusmidler har store konsekvenser også for andre enn den som drikker.

Vi må bli bedre til å fange opp de yngste. En god barndom varer i generasjoner. Det gjør også en dårlig barndom.

Tidlig inngripen er avhengig av at noen ser deg og tar tak. Bare det å bli sett og hørt kan være til hjelp i en tidlig fase. Det er et ansvar på tvers av sektorer. Derfor legger vi stor vekt på god barnehagedekning og kompetent personell både i barnehagene og skolene.

Soria Moria-erklæringen slår fast at vi skal arbeide for at barn med psykisk syke og rusavhengige foreldre får oppfølging og hjelp. Vi har utvidet det til å gjelde alle barn med syke foreldre; psykisk syke, rusavhengige og alvorlig syke og skadde foreldre.

Stortingets bevilgninger til dette er mer enn tredoblet fra 15 millioner kroner i 2007 til vel 50 millioner i budsjettforslaget for 2014.

Vi har styrket skolehelsetjenesten og sørget for flere faste psykologer i kommunen. I tillegg må vi øke behandlingskapasiteten for unge med omfattende hjelpebehov.

Jeg vil at alle regioner skal ha lavterskeltiltak for gravide, mødre og foreldre som sliter med rusavhengighet og psykiske lidelser og der familiene blir fulgt opp fra barna blir født.

Vi etablerte to forsøk i 2007, og har gjort tiltakene permanente fra 2013. I tillegg kommer det to nye tiltak i Helse Vest og Helse Nord i løpet av året.

Vi har en klar ambisjon om å hindre at rusproblemer går i arv.

I statsbudsjettet for 2014 har vi foreslått 20 millioner kroner til nye lavterskeltiltak.

En levekårsundersøkelse om barn og unge med rusavhengige foreldre skal gi kunnskap om barn og unges erfaringer og egenopplevelser.

Hvordan mestrer disse barna hverdagen med sine rusavhengige foreldre?

Hvilke rusvaner har barna?

Når debuterer de selv med rusmidler?

Hvordan opplever barna eventuell kontakt med hjelpeapparatet?

Dette er viktige spørsmål vi trenger svar på for å treffe målet med tiltakene våre.

Tre organisasjoner – Barn av rusmisbrukere, Voksne for barn og Landsforeningen for barnevernsbarn – bidrar i undersøkelsen.

Jeg håper også at den nye regjeringen følger opp vår ambisjon om å legge frem en ny strategi for å fremme barn og unges psykiske helse. Jeg har invitert Mental helse Ungdom inn i et samarbeid om denne som jeg håper den nye helse- og omsorgsministeren vil følge opp.

Tjenester som samhandler

Vi har samlet sett et godt tverrfaglig tjenestetilbud, men det er behov for å sikre brukerne et mer sammenhengende og koordinert behandlingsforløp. Spesielt for personer med samtidig rus- og psykisk lidelse.

Det er viktig å beholde behandlingsoptimismen, men samtidig ta inn over oss at dette er personer som ofte vil trenge flere hjelpetilbud samtidig og over lang tid. En av de største utfordringene er å sørge for at primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten snakker godt sammen og overlapper hverandre.

Å øke kapasiteten i spesialisthelsetjenesten – les langtidsbehandling – kan være en besnærende tanke. Men livet leves, som vi vet, i kommunen.

Derfor er det avgjørende med gode kommunale tjenester som støttes av spesialist når det er behov for det. Jeg foretrekker derfor å snakke om langtidsoppfølging enn langtidsbehandling på lik linje med andre kroniske lidelser. Regjeringen har derfor videreført sin satsing på kommunene, og har foreslått over 6 milliarder kroner til kommunene i 2014.

Derfor er rusmeldingen tydelig på at samhandlingsreformen og virkemidlene også skal gjelde for rusfeltet. Det har vært nødvendig å bruke noe mer tid til å vurdere om og hvordan finansieringsordningene i samhandlingsreformen kan brukes innen psykisk helsevern og rusbehandling. Det har vært en prioritert oppgave å få dette på plass.

Men dette betyr selvsagt ikke at behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten ikke skal videreutvikles. Større fleksibilitet og støtte over tid i samarbeid med lokale tilbud – er viktige stikkord. I rusmeldingen har vi lansert de distriktspsykiatriske sentra som en nøkkelstruktur for videreutvikling av spesialisthelsetjenester ved rus- og avhengighetslidelser.

Brukerne skal ikke merke overgangen mellom kommunenivå og spesialisthelsetjenesten. Her kan vi bli langt bedre.

Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak med mål om å forbedre samhandling mellom nivåene i tjenestene. En egen tilskuddsordning for å stimulere til utvikling av gode samhandlingsmodeller på rusfelte,t er etablert.

I tillegg er det for 2014 foreslått å opprette en egen tilskuddsordning til samarbeidsprosjekter om utskrivninger samt etablering av egne drop-out team i de regionale helseforetakene.

ROP-retningslinjen

Hva vet vi om samtidige rus og psykiske lidelser? Vi har ikke eksakte tall som viser utbredelse i Norge. Befolkningsstudier fra Europa og USA viser at disse lidelsene ofte opptrer samtidig. De få studiene som finns i Norge, viser høy forekomst og samsvarer med hva man finner i studier fra andre land.

Det er også slik at samtidige rusproblemer og psykiske lidelser enten utvikles som følge av andre problemer, eller medfører vanskeligheter som gir store tilleggsbelastninger for den enkelte.

Den nasjonale faglige retningslinjen fra 2011 har gode svar på hvordan personer med samtidig rus og psykisk lidelse best skal utredes, behandles og følges opp.

Den kanskje viktigste anbefalingen er at uenighet om ansvarsforhold ikke må føre til at pasienten får et dårligere behandlingstilbud og blir skadelidende. Å leve med både rusproblemer og psykiske vansker, er svært krevende. Undersøkelser blant NAV-klienter, bostedsløse, innsatte i fengsler og personer som begår voldshandlinger, viser at det er mange enkeltmennesker med samtidige vansker.

Jeg vil øke kapasiteten på behandlingen – men først og fremst vil jeg ha mer oppmerksomhet på kvalitet. Nasjonale kvalitetsindikatorer skal på plass. Jeg vil ha fokus på utredning, drop-out og samarbeid mellom kommune og behandlingssted ved utskrivning. Jeg vil ha brukerundersøkelser og mer forskning på behandlingsforløp.

Bedre kvalitet i behandling av rus- og psykiske problemer må i større grad baseres på brukernes behov og på systematisk kunnskap og dokumentasjon. Samtidig er jeg lydhør og ydmyk for de gode erfaringer og den kunnskapen vi har.

De mest hjelpetrengende

Det ordinære tjenestetilbudet skal styrkes. Samtidig trengs noe mer. Vi må ta i bruk livreddende tiltak for å redusere helseskader, dødsfall og et uverdig liv.

Stortinget har sluttet seg til regjeringens foreslåtte politikk for mennesker med store hjelpebehov. Det er gledelig.

Skadereduserende tiltak kan være veien inn i et behandlingsforløp og helt avgjørende for liv og helse.

For mange mennesker dør av overdoser i Norge. Dette må vi gjøre noe med, og her er jeg utålmodig!

Vi er i gang med å lage en overdosestrategi basert på de beste og mest effektive tiltakene.

Men det haster, og jeg har tatt initiativ til tiltak som jeg mener vil bidra til å redusere overdosene. Et eksempel er forsøk med nalokson nesespray. På grunnlag av faglige anbefalinger har jeg kommet fram til at tiden er moden for et slikt forsøk.

Vi skal først og fremst prioritere utbygging og kvalitetssikring av dagens behandlingstilbud, både medikamentfrie og legemiddelassisterte tilbud.

Det er allerede etablert politikk at personer med narkotikaproblemer må møtes med helsehjelp, gode lavterskeltilbud og ikke straff.

Jeg ønsker ikke et samfunn der folk opplever å bli jaget.

Vi vet hva som virker. Mitt budskap er at vi må ta i bruk gode tiltak for å redusere overdoser og dødsfall, satse på oppsøkende hjelp på gateplan. Den enkelte må møtes med respekt og verdighet.

For meg er det ingen motsetning mellom skadereduksjon og behandling. Er det en ting som er sikkert – så er det at et dødsfall er et endelig utfall som ikke lar seg kombinere med et vellykket behandlingsresultat.

Jeg sa innledningsvis at jeg hadde et par utfordringer til Fagrådet:

I min tid som statsråd har jeg brukt mye tid på å diskutere langtidsplasser for stoffmisbrukere. Det er en viktig diskusjon, men krevende å føre i et fagfelt som er så sterkt ideologisert. Det har vært et tankekors å møte et fagfelt som i enkeltmøter er kritiske til enkelte behandlingssteder, men som i det offentlige rom har brukt det meste av sin tid og energi på å slåss mot nedleggelsen av behandlingsplasser som andre fagfolk mener ikke har nådd opp sammenlignet med andre plasser.

Det mest behagelige er å la alt være som før. Men er det riktig overfor brukerne? Det ideologiske forsvaret for en ideell sektor, som mitt hjerte banker for – må suppleres med en noe mer faglig og mindre følelsesladet diskusjon om innhold.

På en konferanse som Fagrådet avholdt om hva det er som virker i behandling – ble det vist et bilde som sa at en tredjedel av de som har vært i behandling har det bedre etter endt behandling, en tredjedel har det likedan som før, og en tredjedel har det dårligere. Denne oppsummeringen har vært vist på konferanser i over tjue år. Vi kan da ikke slå oss til ro med det.

De siste årene har vi hatt en debatt om langtids versus korttids behandling. Det er en viktig debatt, men den overskygger både det faktum at mennesker er ulike og trenger ulik lengde på behandlingen og den overskygger etter mitt syn, en diskusjon om innholdet i behandlingen.

Vi diskuterer for lite hva det er som virker. Vi diskuterer for lite hva det er som gjør at svært mange faller fra i løpet av behandlingen, og vi snakker for lite om utredning og utskrivning. Vi må tørre å stille spørsmålet:

Hvordan bør fagfeltet omstilles?

• Hva skal bygges ned?
• Hva skal bygges opp?
• Hva skal endres ?

En person jeg har stor respekt for og som kanskje blir helse- og omsorgsminister om noen dager, sa at vi må ha en rusomsorg som står klar med rød løper den dagen en rusmisbruker er motivert. Innforstått - dagen etter kan det være for sent. Ingen i fagfeltet protesterte. Og det er jo en besnærende tanke.

Men motivasjon er en indre motor som dessverre slår seg raskt av og på. Vi skal alltid stå klare, men vi må utrede før vi behandler. Kjapt inn betyr ofte kjapt ut. Starter vi med feil behandling – blir sjelden resultatet bra. Ideologisk og politisk høres det fornuftig ut – faglig er det kanskje ingen god ide.

Min andre utfordring til Fagrådet:

Min andre utfordring er å være like synlig på alkoholfeltet som dere er på stoff feltet. Å ta avstand fra narkotika, å snakke om å forebygge overdoser, å snakke om å behandle mennesker som ødelegger sine liv gjennom å injisere stoff i årene sine, er ikke så utfordrende. Det er en diskusjon om "de andre" og passe behagelig fjernt fra den verden de fleste av oss lever i.

Fagfeltet må hjelpe oss til også å engasjere oss et det største rusproblemet vi har. Stortingsmeldingen la opp til det, jeg mener at deler av det taleføre fagfeltet i alt for liten grad viste interesse for denne delen av meldinga.

Min tredje utfordring til Fagrådet:

Begrepet "fast følge" var noe mange av oss drømte om i puberteten.

I de siste ukene har det fått fornyet betydning under regjeringsforhandlingene. Temaet for konferansen er rus og psykisk helse – dobbel stigma eller dobbelt så bra?

Jeg vil utfordre Fagrådet å inngå fast følge med Rådet for psykisk helse. I felleskap kan dere bidra til å se og sette fokus på en av de mest sårbare grupper i dagens Norge.

Til sist:

Vi har oppnådd mye, og vi vet en del om ikke nok om hva som virker. For å forebygge bedre og følge opp med et bedre hjelpetilbud til personer med rusproblemer og samtidige psykiske lidelser, må vi ta i bruk hele bredden av virkemidler innen rusmiddelpolitikken:

Mine budskap kan kort oppsummeres: Vi må i langt større grad dreie vår oppmerksomhet og innsats mot folkehelse og alkohol og innholdet i tjenestene. Vi må bort fra det ensidige fokuset på langtidsbehandling og heller se på langtidsoppfølging.

Så må vi ta i bruk den kunnskapen vi har, iverksette kvalitetsforbedrende og livereddende tiltak, og søke mer og bedre kunnskap for å kunne gi enda bedre svar på hva som virker, for hvem. Sist, men ikke minst, må vi alle jobb mer kraftfullt i retning av å redusere stigma som dessverre fortsatt belaster mennesker med samtidige rusproblemer og psykiske lidelser

Jeg vil gi hver og en av dere honnør for innsatsen! Og en stor takk til Fagrådet som vier oppmerksomhet til et så viktig tema.

Takk for oppmerksomheten!