Skremmebilder av sykehus

Jeg diskuterer gjerne hvordan sykehusene våre kan bli bedre. Men er skremmebilder det beste utganspunktet?

 

Ekteparet Anine Kierulf og Rune Slagstad er enige med meg i ett viktig forhold: At vi har sykehus i verdensklasse. Nordmenn flest er også enige; 86 prosent svarer at de i stor eller svært stor grad er tilfreds med behandling og pleie.

 

Men det er ikke lett å tro at de to skribentene virkelig mener verdensklasse når vi leser resten av deres dystre og triste historie om ”En helseminister og hans sykehus” i VG 6. mars. Undertegnede er sammen med ”maktarrogant lederskap, bunnlinjefundamentalister og doldisbyråkrater” adressat for det meste som er galt – fra jordfeil i el-anlegget ved Oslo legevakt til dødsfall på klinikken ved OUS.

 

Jeg skal la personkarakteristikkene ligge og begrense meg til å kommentere noen av påstandene det går an å forholde seg til. For det første er jeg grunnleggende uenig i at vi styrer norske sykehus med pengefokus fremfor pasientfokus. Målet og meningen er pasientbehandling med kvalitet. De store tallene taler for seg: Vi behandler flere enn noen gang og norske sykehus leverer medisinske resultater i verdensklasse.

 

For det andre mener Kierulf og Slagstad det vitner om ideologisk forvitring at Ap ikke vil skille mellom drift og investering. Men hva har det med ideologi å gjøre?

 

Det har aldri vært et sosialdemokratisk ideal å underfinansiere sykehusenes aktivitet, slik det skjedde frem til 2005-2006. Det har heller aldri vært veien til god pasientbehandling å sette sykehusenes økonomi over styr. Nå er sykehusenes økonomi i balanse. Vi ser økt pasientbehandling og økte investeringer, og vi fullfinansierer aktivitetsveksten.

 

Det er et politisk ansvar. Jeg forstår at ansatte kan oppleve at det er mye snakk om økonomi. Det er ikke unaturlig i en sektor der behovene vel aldri kan dekkes av tjenestene. Men de som jobber i sykehusene skal ha sin første og største oppmerksomhet rettet mot pasienten. De skal ikke måtte tenke økonomi og administrasjon i det daglige. Det er ansvaret til oss som bevilger og ledelsen som styrer ressursene.

 

Jeg har ingen ideologiske motforestillinger mot å skille drift og investering.  Jeg er bare ikke overbevist om at det vil gi bedre sykehus og bedre pasientbehandling. Et slikt skille gir ikke mer penger til verken investering eller behandling. Det avgjørende er helheten, hvor mye penger vi totalt setter av til sykehus, og alt som skjer der – fra pasientbehandling til innkjøp av utstyr, vedlikehold og nybygg.

 

For det tredje: I innlegget finner Kierulf og Slagstad fellesnevneren for elendigheten i den gamle syndebukken New Public Management. Jeg synes det begynner å bli litt smått som forklaring på sammensatte forhold i vår store offentlige sektor. Men det passer inn i tiraden med merkelapper og forvrengning av andres motiver, holdninger og meninger, i et innlegg som nærmest er blottet for egne alternativer til både retning og organisering ved sykehusene.

 

For det fjerde: Kritikk, debatt og nytenkning er bra, og bare bra. Jeg har fra første dag invitert til en diskusjon om alle mulige forbedringer ved norske sykehus. Jeg har kommentert prosessen med å slå sammen sykehusene i Oslo ved å si at jeg mener denne ikke var godt nok planlagt og gjennomført. Det betyr ikke at det var galt å gjøre det. Jeg mener fortsatt at det å se sykehustilbudet i Oslo under ett og bygge nytt Ahus på Lørenskog gir bedre pasientbehandling, bedre fagmiljøer og bedre utnyttelse av fellesskapets ressurser. Men veien videre må tilpasses både erfaringer og deltakelse fra de ansatte som har ansvaret for det viktigste, nemlig pasientbehandlingen.

 

Til sist er Kierulf og Slagstad uenige med meg i at omstilling må være regelen og ikke unntaket for sykehusene. Da vil jeg gjerne gjenta at jeg mener evne til omstilling er viktig. Sykehusene vil møte en rivende teknologisk utvikling. De skal tilpasse virksomheten til en befolkning som både vokser og flytter på seg. De må justere virksomheten og fortsette prosessen med å sentralisere det vi må og desentralisere det vi kan. Derfor har jeg også lagt frem 10 punkter til endring jeg mener vil bidra i riktig retning.

 

Vi er nødt til å gjøre dette for å bevare sykehusene som hjørnesteiner i helsetjenesten vår. De er gode, men vi skal alle kunne forvente at de kan bli bedre. Jeg er overbevist om at vi skal klare det, med de tusener av dyktige fagfolk som jobber ved norske sykehus, juvelen i kronen i helsevesenet.