Takketale i forbindelse med æresdoktorat

Kontroller mot fremføring

Rektor Aarbakke,
Universitetsstyret ved Universitetet i Tromsø,

Jeg føler glede og takknemlighet for den oppmerksomheten dere gir meg i dag. For meg vil Universitetet i Tromsø alltid være et midtpunkt i min egen opplevelse av nordområdepolitikkens utforming, inspirasjon og videreutvikling.

Hit, til Universitetet i Tromsø, fikk jeg anledning til å trekke opp linjene for den nye regjeringens viktigste strategiske satsing i utenrikspolitikken, 10. november 2005, tre uker etter at vi tiltrådte. Tittelen på foredraget var "Nordområdene, et hav av muligheter".

Budskapet står seg i dag. Det er havet som skaper rammen og inspirasjonen. Det er menneskene – som for det meste lever sine liv på land – som skaper mulighetene. Slik har det alltid vært i fortellingen om Norge. Den som er drevet av hva menneskene får til, de som lever på en tynn stripe land mellom hav og fjell.

Hit, til Universitetet i Tromsø fikk jeg anledning til å komme tilbake og redegjøre for det historiske skrittet videre i en norsk politikk for nordområdene og Arktis, den 29. april 2010, få dager etter at vi nådde enighet med Russland om delelinjen.

Siden den gang gir det ikke mening å skille mellom nordområdene og den arktiske politikken. De former et hele. Fra 2011 er Tromsø med all tydelighet verdens arktiske hovedstad, med det permanente sekretariat for Arktisk Råd plassert her i byen.

Vi er én av åtte arktiske nasjoner, én av nærmere 200 land i verden som i økende grad ser mot nord, vi erfarer klimaendringene, vi forstår ressursgrunnlaget og vi kjenner naboskapet.

En av mange, men jeg våger påstanden om at vi i arktisk forstand er først blant de fleste. Fordi vi ligger her vi gjør, vårt sentrum er nord. Fordi vi har kunnskap og politikk for nordområdene og Arktis. Fordi vi gjennom flere år har ligget i forkant og hatt betydelig påvirkning på dagsorden; den folkerettslige, den utenrikspolitiske, den næringspolitiske og kunnskapspolitiske.

To argumenter talte i særlig grad for Tromsø som vertskap for det arktiske sekretariatet; geografien – her er vi ved terskelen til Arktis med den korte avstanden til Svalbard og til skipsrutene over Polhavet – og kunnskapen, samlet ved forskningssentra, næringsparker – og ikke minst ved dette fantastiske Universitetet.

Det er slik i sikkerhetspolitikken; du velger ikke din geografi. Geografiens betydning for statenes stilling og situasjon blir bare viktigere. Og i geografiens verden blir havene, tilgangen til dem og den strategiske utnyttelsen av dem, bare viktigere.

Men kunnskap, det kan vi i stor grad velge. Og vi har valgt kunnskap som drivkraften i nordområdepolitikken. Her har Universitetet i Tromsø vært en inspirasjon – med sin historie som kunnskaps-Norges kanskje viktigste moderne tilvekst, studentene fra over 100 land, den akademiske kompetansen som løfter nye og gamle fag – og hele tverrsnittet mot forskning og et verdiskapende næringsliv. Her har vi Framsenteret som produserer ledende kunnskap om klima, hav og is.

La meg ganske spesielt få takke rektor Jarle Aarbakke som med engasjement, idealisme, faglig tyngde og raus optimisme har vært med på å drive frem nettopp kunnskapen – som vi kaller navet i politikken.

Aarbakke ledet det første ekspertutvalget, han var medlem i det neste og en konstant pådriver i det meste. Sent og tidlig har han meldt seg på telefon, på mail, på sms og i egen person på kontor og konferanser og talt for nordområdene – og universitetet – for ham har det ganske riktig vært en sammenfallende sak.

Rektor Aarbakke har forstått den demokratiske politikkens storslagne kjerne, ja for den kan være storslagen! – om at vi kan gripe muligheter, ha visjoner, drømmer og planer for hva mennesker kan få til sammen – det må nemlig begynne der, med visjonen og ambisjonen – og så makte overgangen til det harde arbeidet, til samspillet som alltid har ligget til grunn for norske fremskritt; en demokratisk forankret kombinasjon av kunnskap, arbeid og kapital.

Vi har gjentatt det år for år; det finnes ingen særegen nordområdevei til verdiskaping, arbeid, kultur og ny innsikt; det må bygges stein på stein. Vi trenger de moderne partnerskapene, mellom det lokale og det nasjonale nivå, mellom det private og det offentlige, mellom Norge og verden omkring.

Det er fordi vi har lykkes i å utvikle slike mangfoldige partnerskap at vi har kommet dit vi har i nordområdene. Det er summen av dette som gjør at vi kan gripe nye muligheter – fra olje og gass, reiseliv, mineraler, marin biospektering, oppdrett, romstudier, havovervåkning – listen er lang.

Vi er på orkesterplass til å bevitne de globale klimaendringene i nord. Kunnskapen pålegger oss et stort ansvar for vår egen adferd, ressursutnyttelse og klimapolitikk. Og vi har ansvar for å bringe denne arktiske klimakunnskap til de internasjonale forhandlingsbordene, til beslutningstakere langt fra Arktis og si til dem at vår generasjon har ansvar for å vite – men også ansvar for å handle.

Så har vi de internasjonale partnerskapene, de har vi utviklet gjennom systematiske nordområdedialoger med land fra nær og fjern. Det gir oss en forsterket identitet som kunnskapsrik og relevant arktisk aktør.

Jeg er ikke i tvil; partnerskapspolitikken med Russland siden 1990-tallet var med på å legge grunnlaget for enigheten om delelinjen.

Vi snakker om et hav av muligheter. I det virkelige havet er det nå avklarte grenser. I årene fra 2005 tegnet vi hele linjer i kartet der de hadde vært stiplete; mellom Norge og Island, Norge og Færøyene og mellom Norge og Danmark-Grønland. I 2009 fikk vi enstemmig oppslutning i New York om yttergrensene for norsk kontinentalsokkel mot de store havdyp – Norge ble på sett og vis større.

I 2010 ble vi enige om den utestående linjen – som ikke en gang var stiplet, men som i over 40 år befant seg som en tenkt linje – et sted ute i det geografiske området som noen generasjoner av utenrikstjenestemenn og kvinner, forskere og spesielt interesserte skulle lære å kjenne som Omstridt område.

Det begrepet er nå historie. Nå går det en hel linje også her. Norge og Russland har landegrense fra 1826. Nå har vi havgrense godkjent av begge lands nasjonalforsamlinger i 2011.

Jeg vil i dag få anerkjenne min med-æresdoktor og kollega gjennom 7 år, Russlands utenriksminister Sergei Lavrov, en av det internasjonale diplomatiets mest erfarne fagfolk som diplomat, FN-ambassadør og utenriksminister.

Jeg møtte Sergei Lavrov for første gang dagen før jeg holdt mitt foredrag her i Tromsø, i november 2005. Med årene skulle det bli flere møter mellom oss enn med de fleste av mine kolleger for øvrig. Slik det høver seg mellom naboer.

Våre møter var alltid respektfulle. De kunne ha temperatur og direkte tale. Samtalene hadde alltid en undertone av humor som vi begge trakk på når noe kjørte seg fast.

Under vårt første møte spurte jeg ham direkte; - Hvis det skulle skje at Norge og Russland kom til enighet om delelinjen mens du og jeg hadde vakt i hvert vårt utenriksdepartement, ville han da få en slik avtale gjennom i den russiske Duma?

Lavrov så på meg, jeg husker blikket som litt forbauset, undrende, som om han ville si; "hvem tror du egentlig at du er, du unge norske minister som spør meg, Russlands utenriksminister, om det? Antyder du at det skulle være noe problem?"

Og så svarte han; "om så skulle skje får du ta deg av ditt parlament, så skal jeg ta meg av mitt".

Vi greide til slutt hvert vårt, han Dumaen og jeg Stortinget, det endte med å ratifisere avtalen om delelinjen, eller som den heter: Overenskomst mellom Kongeriket Norge og Den russiske føderasjon om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet - med henholdsvis overveldende flertall og enstemmighet.

Det lar seg forklare. For det er en god avtale, balansert, rettferdig, moderne og fremtidsrettet. Intet mindre.

For Norge er det bra og rett å ha avklarte grenser med alle naboer, særlig de største. Det er vanskelig å se for seg situasjoner der en stat av mindre størrelse og med færre maktmidler har interesse av å ha en uavklart grense mot en større nabostat. Nå er grensen hel.

På en dag som denne er det naturlig og riktig å anerkjenne alle de som var med på å stå løpet ut, gjennom flere tiår. Vi snakker om generasjoner av utenriksministre og om en flokk svært dedikerte og dyktige fagfolk som skritt for skritt brakte forhandlingene fremover, utholdende, tålmodige, presise, kreative – diplomater og eksperter fra havrett til petroleumsforskning, fiskeriene, og ikke minst – de geografiske oppmålinger.

Kanskje deres viktigste meritt var at de aldri lot seg stresse av at tiden gikk. Det underliggende budskapet for Norge var at vi ville ta den tiden som trengtes. At vi aldri ville la oss presse av tidsfrister vi ikke var en del av.

Jeg opplevde samarbeidet med disse kollegene på min vakt, anført av Norges forhandlingsleder gjennom syv år, UDs fremragende rettsjef Rolf Einar Fife, som noe av det mest givende og inspirerende jeg opplevde i mine år som utenriksminister – ja i hele min tid som politiker.

Ja, det er en god avtale for begge land. Men avtalens viktighet er større. Den sender et signal om hvordan stater i Arktis kan løse så følsomme spørsmål som uavklarte grenser i et ressurssterkt område. Her inviteres det ikke til å ta seg til rette og la makten råde. Norge og Russland løste dette utestående spørsmålet med noen av de mest siviliserte virkemidlene moderne stater kan oppvise; forhandlinger, kompromisser og enighet godt forankret i objektive kriterier.

Under den offisielle middagen første dag av statsbesøket fra president Medvedev i april 2010 visste en håndfull av oss at vi var blitt enige. Den kvelden hadde Lavrov og jeg en samtale om forhandlingenes gang og vi spurte oss; hva lå til grunn for at vi til slutt kom i mål?

Vi var enige om tre ting:

For det første; at begge parter har tilstrekkelig interesse av en slik avtale. Norge hadde en selvstendig interesse av en avtale om faste grenser til Russland, til havs som til lands. Men det avgjørende her er nok at interessen for tilgang til naturressursene under havbunnen meldte seg i begge land. Jeg opplevde at den interessen var moderat på russisk side i 2005, og at den med årene var stigende. Russland ønsket å åpne for virksomhet i hele sin del av Barentshavet. Da trengte de en avtale om delelinje med Norge.

For det andre; at begge stater er stabile og har velfungerende statsinstitusjoner. For Norges vedkommende har dette vært på plass i årtier. For Russlands del representerer Sovjetunionens oppløsning et markant brudd. Selv om Russland overtok posisjonen til Sovjetunionen ved de fleste internasjonale forhandlingsbord, så opplevde norske forhandlere at deler av forhandlingene måtte drøftes på ny. Og i noen runder kunne vi oppleve at mens Norge og Russland førte ett sett forhandlinger, så førte nok de ulike delene av den russiske statsmakten forhandlinger seg i mellom.

Utover i forrige tiår stabiliserte situasjonen seg. Det må anerkjennes som et resultat av Putin og Medvedevs år ved makten. Forhandlerne fikk rom og tid til å gjøre sitt arbeid.

Og for det tredje; tillit mellom de ansvarlige på begge sider. Tillit er en avgjørende faktor. Men den må forstås riktig. Min erfaring er at den kommer til full anvendelse når forholdene for øvrig ligger til rette.

I statsvitenskapen drøftes ofte hvilken rolle personlige relasjoner har for forholdet mellom stater. Det er tabloid og medievennlig å vie oppmerksomhet om den menneskelige faktor. God kjemi mellom forhandlere, utenriksministre eller statssjefer er viktig og alltid å foretrekke fremfor det motsatte. Men god kjemi kan sjelden kompensere for vanskelighetene som følger av interesser er på kollisjonskurs.

Vi erfarte en sluttfase av forhandlingene der god kjemi, gjensidig faglig respekt og en passe dose av tidspress bidro til et godt utfall. Vi var få som var involvert i de siste månedenes manøvrering mot enighet. Diskresjonen var helt avgjørende. Mellom oss hersket den nødvendige tilliten til at vi kunne teste ut mulige løsninger, sette etablerte posisjoner i parentes uten å gi den opp – inntil vi så at avstanden var kort nok til at vi kunne si; dette går vi for.

Innspurten hadde sin dramatikk, ved forhandlingsbordet som i atmosfæren. Askeskyen fra Island satt flyene på bakken. Forhandlere måtte kjøre Europa på tvers i bil. Men de rakk frem. Endelig enighet oppnådde vi tre timer etter at Medvedev landet i Oslo.

Så er linjen der, vi er snart to år etter at avtalen trådte i kraft, en moderne avtale om linjens gang og om fortsatt samarbeid om fiskeriene og prinsipper for håndtering av eventuelle olje og gassforekomster på begge sider av grensen. Vi er i gang med kartlegging og utlysing på vår side av grensen, i det sørlige Barentshavet.

Vi høster nye muligheter fra havet.

Jeg vil avslutte med noen ord om nordområdepolitikken. Det har vært vårt satsingsområde i utenrikspolitikken gjennom to perioder, og jeg vil anta – også i den tredje vi har til hensikt å vinne tilslutning til i september.

Det er et sammenhengende hele vi har oppnådd gjennom disse årene – vi – og da mener jeg et stort norsk vi, men først og fremst folk i nord. Det lar seg vanskelig gjøre å splitte opp i det ene tiltaket eller det andre satsingsområdet, og si; her er resultatet.

Hva er det som forklarer at folketallet nå ikke faller i våre tre nordligste fylker, at det snarere er økende? At fraflyttingen fra kystkommunene stopper opp? At det er en helt annen stemning, en av muligheter og optimisme? At den største utfordringen ofte er mangel på arbeidskraft – ikke mangel på arbeid?

La meg trekke frem 5 satsinger av særlig betydning – fordi de så tydelig illustrerer en metode for satsing i nord, essensen i den norske nordområdepolitikken:

For det første; delelinjeavtalen selv. Fordi den er historisk og gir to naboland faste grenser. Og fordi den igjen illustrerer en lang linje i norsk utenrikspolitikk der vi både hegner om og videreutvikler havretten. Slik vi gjorde da vi fikk de arktiske kyststatene med oss 2008 på en erklæring om at havretten til fulle gjelder i Arktis.

For det andre; videreutvikling av naboskapspolitikken med Russland. "Russland er et annet sted", sier forfatteren Peter Normann Waage i en flertydig boktittel, og slik vil det nok fortsette enda en tid. Å være nabo med Russland fordrer fasthet og langsiktighet fra norsk side, slik vi viste i delelinjeforhandlingene. Russlands demokrati er ikke godt forankret, sivile og politiske rettigheter er ennå mangelfullt respektert.

Dette må vi si i fra om, og det gjør en oppriktig nabo. Samtidig som vi utvikler forbindelsene mellom folk og samfunn, særlig i nord der vi har så mye å vise til. Vi har som første land i Europa åpnet vår grense til Russland og innført grenseboerbevis for grensenære områder, vi samordner norsk og finsk visumpraksis i Murmansk og vi støtter opp om Barentssekretariatets mangfoldige prosjekter og styrker etablerte og bygger nye bånd til Russland, også på landområdet.

For det tredje; Utvikling av en moderne norsk havpolitikk. Det handler om havrett og folkerett. Det handler om å være en kraftfull aktør i klimapolitikken, for beskyttelse av havene, for å forstå hva som skjer ved issmelting. Det handler om bekjempelse og til sist avskaffelse av ulovlig, uregistrert fiske. Det handler om de helhetlige forvaltningsplanene, kloke kompromisser om utnyttelse av havets ressurser som gjør at vi både kan høste av og verne en av verdens viktigste fiskestammer, den arktiske torsken og samtidig utvikle en av verdens nye energiregioner nord i norske hav.

Det handler om teknologi, slik vi har utviklet Barents Watch – eller "Barentshavet på skjerm", som jeg liker å kalle det, et overvåkningssystem som gir sikkerhet og trygghet for alle som lever av og på havet – og vi er mange.

Stønadsordningen Barents 2020 har bidratt med over 300 millioner kroner til mer enn 60 prosjekter, prosjekter som tetter kunnskapshull, ett av dem er Barents Watch.

For det fjerde, nettopp kunnskap; vi har bygget et kunnskapsnettverk som er sterkere, mer avansert og mer respektert og dette må fortsette. Det er mange uttrykk, vi ser det her ved universitetet og ikke minst ved Framsenteret, et markert løft for klima- og miljøforskning med 20 institusjoner og rundt 500 ansatte. Vi ser det ved Universitetet i Nordland som har blitt et ledende miljø for samarbeid med universiteter og næringsliv i Russland, med Nordområdesenteret som viktig aktør. Og like gledelig, vi ser det ved nesten alle norske universiteter – at nordområdetematikk kommer på fagplanen og vekker interesse.

Og la meg runde av kunnskapsdelen med dette; det er en stor glede å vite at kjølen snart strekkes på Norges nye isgående forskningsfartøy, en storsatsing som er havnasjonen Norge verdig. Den skuta vil seile nesten året rundt mot en pol i nord og en pol i sør. Innimellom vil den ligge ute i sundet her, som en pryd for sin stand!

For det fjerde; forankringen av det arktiske, med Norge som pådriver og Tromsø som hovedsete for et av de mest spennende regionale samarbeidsfora i verden i dag, Arktisk Råd.

Og for det femte; troen på politikken. At mennesker som vil forme en framtid har muligheter til det.

I snart åtte år har regjeringen hatt en politisk ambisjon for nordområdene, vi har hatt en strategi, vi har fulgt og gjennomført handlingsplaner og forankret en Stortingsmelding med bred tilslutning. Vi tar denne ambisjonen med oss inn i det videre arbeidet.

Og så vet vi dette: Vår innsats som regjering er ikke tilstrekkelig alene. Akkurat som ingen enkeltaktør alene former historien. Det er hva vi får til sammen som bidrar til de sterke partnerskapene.

Det er det som gjør nordområdene så fascinerende. Nordområdene er ikke et geografisk begrep. Det er et politisk begrep – om utvikling nord i Norge, nord i Europa – i et nytt sentrum for verdiskaping, kultur og kunnskap.

For kunnskap er navet. Det har Universitetet i Tromsø forstått. Det gjør meg så spesielt glad for dagens utnevnelse.

Takk for oppmerksomheten!