Tenke nytt – nå!

Noen eldre vil greie seg uten noen form for hjelp. Andre vil ha behov for tilrettelegging for å kunne bo i eget hjem. Og noen vil trenge omsorg. Politikken vår skal favne alle.

OECD kåret i 2011 Norge til et av verdens beste omsorgsland. Aldri har noen regjering satset så mye på kommuneøkonomi, kompetanse, antall ansatte og heldøgns omsorgsplasser for eldre. Aldri har lovverket vært bedre og mer presist.

 

Betyr det at vi er i mål? Nei. Fortsatt er det eldre som ikke får hjelpen de har krav på. Fortsatt er det eksempler på at verdighetsgarantien ikke innfris. Og ja, fortsatt er det eldre som ikke får sykehjemsplass raskt nok. Derfor har vi ambisiøse mål for omsorgstjenesten. Vi skal bygge flere heldøgns omsorgsplasser og renovere dem som er uegnet. Vi er i rute med å nå målene vi har satt oss. Vi vil ha flere ansatte i omsorgssektoren, og øke kompetansen til dem som jobber der allerede. Derfor har vi fått nesten 22 000 nye årsverk i denne sektoren siden vi tok over. 17 000 personer har gjennomført utdanning med tilskudd fra Kompetanseløftet og over 13 000 ansatte har fått opplæring i demenssykdommer.

 

Vi tar mangler på alvor. Men jeg vil løfte frem alt det gode arbeidet som skjer i norske sykehjem, jeg har sett det på mange besøk rundt om i landet. Jeg godtar ikke å krisemaksimere en tjeneste full av gode eksempler, dyktige fagfolk, fornøyde brukere og pårørende.

 

De to store spørsmålene er hva du har behov for, og hvem som skal bestemme hva du får av hjelp. Hva du skal tilbys er avhengig av din egen helsetilstand og hvilke virkemidler kommunen har utviklet. En kommune med en dårlig utbygget hjemmetjeneste vil måtte gi flere brukere plass på sykehjem. Men det er ikke slik at antall sykehjemsplasser automatisk sier noe om kvaliteten på tilbudet til eldre. Det vi må jobbe for i kommunene er at dyktige fagfolk kan se behov og tilgjengelige tiltak i sammenheng, og bedre avgjøre hva som er det beste tiltaket. Staten er i hvert fall ikke den rette til å vurdere det.

 

Vi har all grunn til å mene at fremtidens utfordringer og muligheter vil se helt annerledes ut enn dagens.

Antallet eldre vil vokse betydelig i årene fremover, samtidig som antall yrkesaktive og familieomsorgsytere ikke øker i samme takt. Derfor må vi tenke nytt – og vi må gjøre det nå. Det er nå vi planlegger morgendagens boliger, utdanninger og satsinger på velferdsteknologi. Det er nå kommunene gjør valg i sin planlegging som får betydning om 10-20 år. Det er nå vi kan lage samarbeidsmodeller med ideelle og frivillige. Det er nå vi kan tenke nytt med handlefrihet, ikke av tvang.

 

Vi må spille på lag med de mange dyktige som jobber i sektoren, og med de eldre.

Hver dag ser vi eksempler på at det er mulig.