Virkning – ikke bivirkning

Dagens Næringsliv hadde 29. desember 2012 en fargerik reportasje om sykehusfinansieringens moderne historie. Mye kan sies om vinklingen, men vi kan trolig enes om dette: Systemet er komplekst.

Det er heller ikke unaturlig. Sykehussektoren er full av mennesker, teknologi, aktivitet, helse og engasjement. Vi finansierer den i fellesskap. Det er et adelsmerke ved Norge.

Finansieringssystemet skal finansiere virksomheten, bidra til god pasientbehandling, sikre riktig prioritering og god økonomisk kontroll. Det er ingen enkel oppgave. Systemene varierer fra land til land, det finnes ingen fasit, vi må utvikle systemet basert på erfaring og læring.

Jeg har ingen prestisje knyttet til en spesiell modell. Modeller er der for å hjelpe oss å nå målet: Å levere gode helsetjenester.

Vi kan hele tiden bli bedre. Norske sykehus er gode. Over 80 prosent av oss er tilfredse. Men mye kan bli bedre. Desto viktigere er det at finansieringen fungerer på riktig vis.

Den viktigste endringen vi har gjort etter 2005 er at vi har sikret fullfinansiering av aktivitetene på sykehusene. Norske sykehus har gått fra milliardunderskudd til balanse. Nå investeres det. Pasientbehandlingen er økt betydelig. Sykehusene leverer sterke faglige resultater som flytter oss fra middels til toppen blant OECD-landene når det gjelder overlevelse etter alvorlig sykdom.

Det er to grøfter å falle i ved valg av finansieringssystem.

På den ene siden, å finansiere alt via rammeoverføring. En slik løsning knytter ikke overføringen opp til konkrete mål, og gir for svak kontroll med bruken av fellesskapets penger. Det vil også kunne slå uheldig ut ved at vi "straffer" sykehus med høy aktivitet og mange pasienter, og "belønner" de som avvikler tilbud. På den annen side vil enda sterkere innslag av stykkprisfinansiering, som Høyre og Frp ønsker, gi svekket kontroll med kostnader, kvalitet og prioriteringer. Det kan bli et jag etter aktiviteter som gir inntjening, i strid med kloke prioriteringer. Det er også uheldig.

Finansieringsmodellen påvirker adferd, måten vi velger noe på fremfor noe annet. Som i mange andre sammenhenger må vi finne en balanse. I dag representerer den innsatsstyrte finansieringen (ISF) omtrent 40 prosent, mens de øvrige 60 prosent fordeles som rammetilskudd. Utviklingen har gått i retning av mindre ISF og mer til rammen.

Når det gjelder videreutvikling av finansieringsmodellen ønsker jeg å se en større vekt på kvalitet i all sykehusaktivitet. Vi forventer det som pasienter. Forskning viser at sterkere søkelys på kvalitet i seg selv kan bidra til bedre økonomisk styring og at vi kan få mer og bedre helse ut av pengene.

Jeg har tatt initiativet til en forsøksordning med kvalitetsbasert finansiering der en del av pengene til sykehusene knyttes til kvalitetsforbedring og styrket pasientsikkerhet.

DNs reportasje skapte inntrykk av at registrering og rapportering av aktiviteten ved sykehusene kun er knyttet til finansiering. Slik er det ikke. Helt uavhengig av type finansieringsmodell må vi kunne følge med på hvor mange og hva slags pasienter som blir utredet og behandlet. Da må vi ha et system for medisinsk koding av aktiviteten, som også kan være styrende for finansieringen.

Kan slik koding misbrukes?

Vi har sett eksempler på det, og det er uheldig. Men jeg legger til grunn at helsepersonell koder og registrerer på en etisk riktig og samvittighetsfull måte. Vi har i dag vesentlig bedre mekanismer for å sikre at utbetalingene avspeiler reell aktivitet. Kontrollrutinen i sykehusene er forbedret. Mange av sakene i mediene i de senere årene har vært avdekket av sykehusene selv gjennom egne gjennomgåelser av kodepraksis. Det er prisverdig.

Jeg er ikke enig med påstanden om at stykkpris fører til at "økonomene vinner over legene". Det minner meg om daværende helsedirektør Karl Evang som i sin tid sa at "økonomer er verre enn tuberkulose". Realiteten er at moderne helsevesen trenger det beste fra både økonomer og leger.

Økonomene må erkjenne at vi stiller andre krav til sykehussektoren enn til andre sektorer som reguleres av markedets lover. Alt kan ikke lønne seg i et sykehus.

Legene på sin side må leve med at samfunnet stiller krav til bruken av alle de omtrent 120 milliardene som går til norske sykehus. Sykehusene må drive økonomisk ansvarlig. Pengene må gi resultater. Mitt inntrykk er at vi lykkes rimelig godt med begge deler.

Men det er også mitt inntrykk at vi kan strekke oss for å bli enda bedre.