22. juli-kommisjonens rapport

 

 

Vi har ventet på denne dagen.

På rapporten som bidrar til klarhet.

Både om hvordan Norge var forberedt på en hendelse som den som fant sted 22. juli i fjor – og om hvordan vi mestret selve hendelsen.

Kunne mitt barn vært redda? Burde jeg sluppet skadene jeg ble påført? Skulle vi vært foruten smertene vi har båret med oss det siste året? Hvordan kunne dette skje?

I dag får vi mange svar.

 

Det er gjerningsmannen som har ansvaret bomba mot regjeringskvartalet og for for drapene på Utøya. Men kommisjonen konkluderer med at angrepet på regjeringskvartalet kunne ha vært forhindret. At myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya, sviktet.

Det er blitt sagt at det utenkelige skjedde den 22. juli i fjor. Men at terror kunne ramme oss, var ikke utenkelig. Vi hadde systemer for å forebygge og møte den. Vi må konstatere at systemene ikke sto sin prøve. Da angrepet skjedde var vi likevel ikke godt nok forberedt. Mange gjorde sitt ytterste. Det var ikke godt nok.

Det er mennesker som har ansvar - også når systemene svikter. Mange har også gruet seg til denne dagen. Gruet seg til å få svar. Fryktet konsekvensene av svarene som gis, og det skjønner jeg. Klarhet og visshet kan være tungt å bære.

 

22. juli-kommisjonen skriver i sin rapport: «Vi har sett eksempler på heltemot, innsatsvilje og omsorg.» 

Mange mennesker gjorde en enestående innsats for å redusere skadevirkningene av angrepene. Både profesjonelle og frivillige. Venner og kolleger. Tilfeldig forbipasserende. I uvisshet om hvilken risiko de dermed løp. Flere med fare for eget liv.

Det skal vi ta med oss. For det er menneskene som er vår viktigste beredskapsressurs. Menneskene vil fortsatt være viktigst når vi jobber med å forbedre oss.

 

Mitt mandat som justis- og beredskapsminister har fra første dag vært å forbedre beredskapen. Derfor er den sentrale kriseledelsen forsterket. Vi har etablert et sivilt situasjonssenter i Justis- og beredskapsdepartementet som vil bidra til en bedre forståelse og analyse av kriser. Vi har forsterket kapasiteten i nødnummeret 112. Og vi har bedret helikopterberedskapen.

Disse og en rekke andre tiltak er omtalt i stortingsmeldingen om samfunnssikkerhet. Kommisjonens rapport gir oss nå detaljerte analyser og dermed klarhet i hva som skal til for å forbedre beredskapen.

Kommisjonen skriver på side 337 i sin rapport:

"Politi-Norge har flere fundamentale og gjennomgripende endringsbehov. Politiet og myndighetene har nå en unik mulighet til å gripe fatt i disse. Den bør benyttes.

Og utgangspunktet er godt. Politiet nyter stor tillit. Politiet er en av samfunnets viktigste institusjoner og er preget av høy kompetanse og betydelig personlig engasjement fra ledere og ansatte. Mye av utstyret politiet har, er bra.

Men som vi har sett: En jobb må gjøres."

Denne utfordringen tar jeg fatt i med stor ydmykhet. Jeg har spesielt merket meg ledelses- og kulturutfordringene, behovet for en omfattende strategisk satsing på IKT og kommunikasjonssystemer. Kommisjonens gjennomgang viser at det er behov for tydelige visjoner og mer aktiv mål- og resultatstyring. Gode IKT-løsninger må på plass, og politiet må evne å utnytte teknologien.

 

Kommisjonen konkluderer med at en raskere politiaksjon på Utøya var reelt mulig. Derfor må politiets responstid ned. Dette ble også påpekt av Stortingets særskilte komité.

Jeg har gitt politiets ledelse i oppdrag å strukturere arbeidet med å forbedre evnen til rask respons ved store hendelser. Dette arbeidet, kan jeg forsikre, vil jeg følge tett med egne møter for å sikre fremdriften. Jeg jobber med en ny instruks som skal tydeliggjøre politiledelsens ansvar og rolle. Jeg er særskilt opptatt av den ledelsesmessige, strategiske utfordringen som ligger i dette. Kommisjonens "viktigste anbefaling er at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk arbeider med å styrke sine egne og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap."

Dette slutter jeg meg til.

 

Jeg vil takke 22. juli-kommisjonen. Gjennom deres arbeid har jeg fått et enda klarere bilde av hvordan den totale beredskapen skal styrkes. Jeg skal gjennomgå kommisjonens rapport, punkt for punkt, for å lære, og for å styrke.

Jeg vil jobbe i dag, og i dagene og ukene framover, sammen med mine medarbeidere og politiets ledelse om oppfølgingen av kommisjonens rapport. Jeg vil involvere regjering og storting i denne viktige jobben.

Rapporten vil bli fulgt opp av en stortingsmelding, slik statsministeren varslet. Der vil jeg vektlegge et tett samarbeid med Stortinget. Vi må også trekke veksler på det gode arbeidet som allerede er gjort av Den særskilte komité. I redegjørelsen som statsministeren allerede har bebudet, vil vi komme nærmere inn på hvordan dette arbeidet vil bli lagt opp. Der vil vi også komme tilbake til hvordan vi vil legge opp til en grunnleggende analyse og gjennomgang av politiet. 

 

Vi skal slå ring om dem som får svar i dag. De etterlatte. De skadede. De berørte. Vi skal ta vare på hverandre. På alle dem som gjorde sitt ytterste. Også der det ytterste ikke var godt nok.

Vi kan aldri gi noen garantier mot ondskap. Det jeg kan si, er at regjeringen vil jobbe utrettelig for at Norge skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte eventuelle framtidige angrep.

Beredskapen skal styrkes. Menneskene skal trygges.

Som justis- og beredskapsminister er mitt viktigste ansvar: Å gjøre Norge tryggere.