Amnesti skaper flere problemer

All erfaring viser at spesialløsninger i asylpolitikken skaper flere problemer enn de løser. En rettferdig politikk innebærer at de som har fått avslag på sin asylsøknad, må reise hjem.

Siden årtusenskiftet har det kommet om lag 135 000 asylsøkere til Norge. Alle disse har fått sine asylsøknader grundig vurdert etter norsk lov og internasjonale konvensjoner. De som har hatt behov for beskyttelse eller som har hatt sterke humanitære grunner for å bli, har fått oppholdstillatelse. Mellom 40 og 50 prosent av de som søker asyl i Norge, får bli.
Den siste tidens debatt handler om hva skal vi gjøre med dem som ikke trenger beskyttelse. De som har fått avslag på sin asylsøknad og som har plikt til å forlate Norge. Dette kommer ikke overraskende på dem nå, for de fikk avslagene for flere år siden. Mange fremsetter nye omgjøringsbegjæringer etter endelig avslag på klage. De påberoper seg at det foreligger ny informasjon av relevans for saken, og de gjør det flere ganger. Norske myndigheter må behandle slike begjæringer i henhold til internasjonale forpliktelser. All erfaring viser at det en stor sannsynlighet for at de får nye avslag. Mens saken verserer i systemet, går tida. De får kanskje barn, barna lærer seg norsk og får venner i lokalmiljøet.

Barnets beste
Hensynet til barns beste står sentralt i vurderingen av både asylsøknaden og påfølgende klage. Også senere, i vurderingen av nye omgjøringsbegjæringer, veier dette hensynet tungt. Det er likevel ikke avgjørende dersom foreldrene aktivt har motarbeidet utlendingsmyndighetene.
Hva gjør vi så med dem som ikke reiser tilbake frivillig? De som for eksempel oppgir falsk identitet, opererer med falske dokumenter og oppholder seg på skjult bosted, og dermed gjør det vanskelig for myndighetene å returnere dem med tvang? Skal vi si at de får bli i Norge, utelukkende fordi de har oppholdt seg her en viss tid? Eller skal dette eventuelt bare gjelde for barnefamilier? Eller bare for de som omtales i media?
Dette er et dilemma alle regjeringer har stått overfor de siste 25 årene. Derfor har også barnefamilier blitt sendt tilbake med tvang hvert år i disse 25 årene. Noen ganger har ulike regjeringer endret spillereglene, og innført en form for amnesti, for at en definert gruppe skal få bli i Norge.

Har vi lært noe av dette? Ja, vi har lært at slike spesialløsninger kan løse noen problemer her og nå, men at de skaper enda flere nye. Slike løsninger skaper forventninger om at «hvis ikke min sak løses nå, så får jeg vente på neste amnesti.» De skaper også et bilde av at norsk asylpolitikk er preget av tilfeldigheter. Det vil igjen føre til at Norge oppfattes som et attraktivt land å søke asyl i, også for dem som ikke trenger beskyttelse. Erfaringene fra de siste 15 årene viser dette med all tydelighet.

«Lengeværende»
Uttrykket «lengeværende barn» eksisterer som begrep fordi barnas foreldre ikke har reist hjem slik de er forpliktet til etter norsk lov. De har fått anledning til å prøve sin sak mange ganger og levere inn et ukjent antall omgjøringsbegjæringer. Noen mener at problemet med lengeværende barn løses hvis sakene blir behandlet raskere. Jeg tror ikke det. I dag tar det halvannet til to år fra søknad til endelig avslag.
Vil raskere avslag vil føre til at flere vil velge frivillig retur, hvis de vet at de etter tre år vil få en oppholdstillatelse? Jeg tror svaret på det er ganske klart.
Regjeringen arbeider med en stortingsmelding om barn på flukt som skal fremlegges før sommeren. Vi ser at det finnes argumenter for å justere regelverket noe. Men vi ser også at det er mange gode argumenter for å opprettholde det regelverket vi har. Regjeringen skal veie disse hensynene mot hverandre.

Rettferdig politikk
Regjeringen fører en rettferdig asylpolitikk. Vi må behandle dem som har rettet seg etter sine avslag likt med dem som nå motsetter seg virkningen av avslaget. Det er uaktuelt med spesialløsninger som er grunnleggende urettferdige. Barna er tjent med forutsigbarhet, og foreldrene er tjent med at vi ikke gir dem nye forhåpninger uten grunn. Situasjonen for dem som har fått endelig avslag, endres ikke selv om regjeringen legger frem meldingen om barn på flukt.
Jeg vil advare mot en regel som sier at etter en bestemt tid i Norge, får barna og foreldrene en oppholdstillatelse. Da ville et avslag vedtak i realiteten bare være en utsettelse. Vi har grunnlag for å tro at en slik regelendring vil føre til at flere som ikke har behov for beskyttelse, vil søke asyl i Norge.
En slik «vent i tre år»-regel ville også fullstendig undergrave det arbeidet vi har gjort for å få flere til å respektere et avslag og vende tilbake til hjemlandet med økonomisk assistanse fra norske myndigheter.