Åpningsinnlegg ved høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité

  

Ærede komité,

Jeg vil takke for anledningen til å stille til høring her i dag. Vi er alle tjent med en mest mulig åpen diskusjon om hva som skal til for å bedre de delene av beredskapen som ikke fungerte godt nok 22. juli i fjor.

 

1. Statsrådens vurdering av hendelsene 22. juli

En rekke av spørsmålene komiteen har stilt meg i brevs form, dreier seg om hendelsene 22. juli og mine vurderinger av dem. I mine svar om dette viser jeg som regel til 22. juli-kommisjonens rapport. Det gjør jeg av to grunner:

Jeg var forsvarsminister 22. juli 2011, og kan vanskelig beskrive hendelsene og handlingene den dagen fra justisministerens perspektiv.

Jeg ser heller ikke grunnlag for å overprøve kommisjonens grundige gjennomgang av de faktiske forhold og dens vurderinger av hendelsene den dagen.

Jeg legger kommisjonens rapport til grunn for det videre arbeidet med beredskapen. Det betyr at jeg aksepterer kommisjonens fremstilling og premissene for dens anbefalinger.

 

2. Skjæringspunktet 11.11.11

Jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister 11. november i fjor. Jeg ga en arbeidsgruppe i oppdrag å gå gjennom departementets strukturer og arbeidsprosesser på beredskapsområdet.

Gruppen leverte sine anbefalinger 31. januar, og det resulterte blant annet i at vi etablerte et døgnbemannet, sivilt situasjonssenter i departementet, lagt til Krisestøtteenheten. Det bidrar til en bedre forståelse og analyse av kriser og styrker krisehåndteringsevnen.

Vi fastsatte også en instruks som tydeliggjorde Justis- og beredskapsdepartementets ansvar for å samordne og være en pådriver for samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet.

I juni la vi frem en samfunnssikkerhetsmelding. Samvirkeprinsippet, som ligger til grunn for organiseringen av norsk redningstjeneste, ble presentert som et nytt, fjerde prinsipp for hele den norske beredskap og krisehåndtering. Ved siden av prinsippene om nærhet, likhet og ansvar skal det sikre bedre samhandling på tvers av sektorer både i det forebyggende arbeidet og i håndteringen av de faktiske krisene. Jeg har merket meg at kommisjonen i sin rapport oppfatter dette som et godt initiativ.

Kommisjonen mener at lærdommene etter 22. juli i større grad handler om ledelse, samhandling, kultur og holdninger – enn mangel på ressurser, behov for ny lovgivning, organisering eller store verdivalg. Den viktigste anbefalingen er at ledere på alle nivåer i forvaltningen systematisk må arbeide med «å styrke sin egen og organisasjonenes grunnleggende holdninger og kultur knyttet til risikoerkjennelse, gjennomføringsevne, samhandling, IKT-utnyttelse og resultatorientert lederskap».

Oppfølgingen av kommisjonens viktigste anbefaling er én av mine hovedoppgaver. Justis- og beredskapsdepartementet skal ta et større lederansvar, og må samtidig endre vår måte å lede på.  Vi har lagt den politiske styringen av politiet på et mer overordnet, strategisk nivå. Vi skal ha færre, klarere mål og tydelige krav til resultater. Vi vil legge de første premissene for et slikt styringsregime i tildelingsbrevene neste år.

Regjeringen har dessuten nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomføre en politianalyse innen juni neste år; en faglig analyse av hvilke funksjoner politiet skal ha. Den skal legge grunnlaget for en langsiktig plan for politiet. Hvordan vi styrer og organiserer politiet blir sentrale spørsmål i analysen. Det blir også grepene som politidirektør Odd Reidar Humlegård etterlyser: Strukturendringer for å få mer robuste enheter i norsk politi, med operasjonssentraler som kan håndtere både de hverdagslige utfordringene, og de store hendelsene.

Politiledelsen må, slik tidligere politidirektør Øystein Mæland formulerte det, «gis handlingsrom til å lede». Dette handlingsrommet må brukes systematisk. Humlegård gjør nettopp det, når han har etablert et endringsprogram i Politidirektoratet som tar opp i seg kommisjonens anbefalinger. Representanter fra de ansattes organisasjoner deltar i styringsgruppen for endringsprogrammet. Slik viser hele politietaten en vilje til å ta ansvar. Politidirektøren har også tatt strukturelle grep ved å etablere egne avdelinger og dermed tydeligere ansvar for beredskap og IKT.

For å kunne erkjenne risiko, trenger vi gode analyser. Vi får i dag tre ulike trusselvurderinger; fra PST, E-tjenesten og NSM. Den felles analyseenhet i PST og E-tjenesten skal videreutvikles. Neste år skal det utarbeides en felles og åpen trusselvurdering basert på analyser og vurderinger fra de tre tjenestene.

DSB vil fortsatt utarbeide et årlig nasjonalt risikobilde, som på egnet måte reflekterer trusselvurderingen.

 

3. Situasjonen nå

Kommisjonsleder Alexandra Bech Gjørv sa til komiteen at hun er «utålmodig etter å se tydelige tegn på endringsvilje og faktiske konkrete utviklingsplaner». Jeg mener at eksemplene jeg har nevnt, viser at arbeidet med konkrete endringer er godt i gang. Samtidig kan vi ikke ha noen illusjoner om at endringene knyttet til kultur, ledelse, risikoerkjennelse og samordning kan gjennomføres over natten. En jobb må gjøres, men det er en stor jobb. Det tar tid å lede endringsprosesser.

Derfor kan jeg ikke annet enn å erkjenne at mye av det som ikke var godt nok 22. juli, ennå ikke er godt nok:

For eksempel er det min klare målsetting at politihelikopteret skal ha døgnkontinuerlig drift. Det er ikke på plass. Det har tatt lang tid å ansette og trene opp personell. Og det er mye nedetid av personellmessige, tekniske eller værmessige grunner. Jeg har innført krav om ukentlig rapportering fra Politidirektoratet om nedetid og antall utførte oppdrag.

Vi har fremdeles det samme PC-baserte systemet for riksalarm i politiet som vi hadde 22. juli. Systemet er forbedret og øves ukentlig for å sikre at politidistriktene responderer riktig. En ny løsning basert på mer moderne teknologi vil i følge Politidirektoratet være operativt og implementert først i løpet av 1. kvartal 2013.

Øvelsene som er gjennomført denne høsten, har også avdekket svakheter. Under Øvelse Tyr fungerte det operative samarbeidet mellom beredskapstroppen og Forsvarets spesialkommando godt. Men ledelsesnivåene var ikke godt nok trent på å fatte gode og raske beslutninger. Noe liknende så vi også ved en reell hendelse 2. oktober, da Oslo politidistrikt ba om håndhevelsesbistand fra Forsvaret. Jeg har derfor tatt et initiativ for å klargjøre hvilken informasjon en bistandsanmodning skal inneholde, og hvordan anmodningen skal håndteres for å sikre raskest mulig behandling på ledelsesnivå. Vi må ha klare rutiner, og disse må øves.

Dette er eksempler på svakheter ved vår beredskap. Vi har identifisert konkrete tiltak for å rette opp disse svakhetene. Bare slik kan vi gjøre beredskapen bedre.

 

4. Ansvar

Norges beredskap er mitt konstitusjonelle ansvar. Jeg trygg på at vi nå har på plass gode formelle rammer for å sikre kommandolinjene og bedre samhandling blant alle aktører med beredskapsansvar. Jeg er trygg på at vi har satt i gang gode prosesser for å gjennomføre endringer i kultur og holdninger. Vi skal også forsterke beredskapen med nye ressurser.

Beredskap er et kollektivt ansvar. Ledere i forvaltningen og nødetatene opptrer på fullmakt fra statsråden. Jeg forventer at ledere på alle nivåer fyller sin lederrolle og tar sitt beredskapsansvar med de ressursene de har til rådighet. Kommisjonen slår fast at det ikke er knapphet på ressurser som var utslagsgivende den 22. juli. Derfor er det helt avgjørende at vi gjennomfører de anbefalte endringene knyttet til ledelse og kultur.

 

5. Videre prosess

Regjeringen arbeider nå med en melding til Stortinget om oppfølgingen av 22. juli-kommisjonens rapport. Den legges frem i første kvartal neste år og vil inneholde regjeringens detaljerte respons på kommisjonens anbefalinger. Ved å behandle den og samfunnssikkerhetsmeldingen parallelt, inviteres Stortinget til å legge premissene for det langsiktige arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap.