Ingen repriser i asylpolitikken

Frps Morten Ørsal Johansen forsøker å fremstille sitt parti som flinkest i klassen når det gjelder asylpolitikk (Trønder-Avisa, 28. mars). Det han skriver, tyder imidlertid på at Frp har en hang til å komme med lettvinte løsninger på vanskelige problemstillinger.

La meg først ta det vi antakelig er enige om: Det er uaktuelt å innføre amnesti for personer med endelig avslag på sin asylsøknad, personer som har nektet å returnere til hjemlandet. Hver gang en regjering har innført spesialløsninger for at en definert gruppe skal få bli i Norge, har konsekvensen vært at et problem løses der og da, mens flere nye problemer skapes. Liberaliseringer har blitt etterfulgt av høyere ankomst av asylsøkere uten beskyttelsesbehov.

Ørsal Johansen løfter imidlertid frem en «situasjon» for 2009 som skrekkeksempel, da «over 300 avviste irakiske kurdere måtte få bli, fordi de hadde bodd så lenge på asylmottak». Men dette var ikke noe amnesti for «avviste» asylsøkere. Dette var personer som i en periode hadde hatt tillatelse i Norge som kunne fornyes og danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse – de såkalte MUF-erne. De færreste av disse bodde på asylmottak.
Den siste tidens asyldebatt har i stor grad handlet om barnefamilier som har bodd lenge i Norge uten lovlig opphold. Ørsal Johansen skriver at det er «regjeringens ansvar at det nå er 450 asylbarn som ikke er sendt ut umiddelbart etter at avslag er gitt». Han burde vite at det ikke er så enkelt. Det er urovekkende at innvandringspolitisk talsmann i landets tredje største parti – et parti som søker regjeringsmakt – ikke kjenner til at det i mange tilfeller er umulig å returnere umiddelbart etter avslag – som oftest fordi opprinnelseslandet nekter å ta imot borgere som tvangsreturneres eller som har uklar identitet.

Ørsal Johansen hevder at Arbeiderpartiet er «tøffe i medieutspillene, men i handling er de svake». Det er en underlig påstand, all den tid vi jobber aktivt med å inngå returavtaler med opphavslandene til mange av asylsøkerne. Nylig inngikk vi en slik avtale med Etiopia. I tillegg har vi laget fungerende ordninger som oppmuntrer flere til å returnere frivillig, og vi returnerer flere enn tidligere med tvang. Dessuten jobber vi for at ingen skal ha falske forhåpninger når de kommer til Norge, ved å sørge for at det fra første dag på asylmottaket finnes informasjon om returordningene. Dette handler heller ikke om å være tøff. Det handler om å ha en konsekvent, ordnet og forutsigbar asyl- og innvandringspolitikk. Det er nødvendig for å beskytte asylordningen og bevare den for dem som trenger beskyttelse.
Ørsal Johansen har rett i at «asylprosessen må være effektiv» – men han tar feil når han beskylder Utlendingsdirektoratet (UDI) for «lang og omstendelig behandling». Svært mye er gjort for å redusere saksbehandlingstiden.

Ennå tar hele prosessen frem til et endelig avslag to år, og vi skal fortsette å jobbe for å redusere tiden ytterligere. Men vi ser en positiv utvikling. For eksempel har UDI på ett år halvert saksbehandlingstiden for søknader om beskyttelse. Median saksbehandlingstid var 201 dager i 2010, men var nede i 97 i 2011. Pr. februar 2012 er median saksbehandlingstid under 60 dager.

Ørsal Johansen mener at «avviste asylsøkere umiddelbart skal plasseres i utreisemottak». Dette har vi allerede forsøkt med de såkalte ventemottakene. Det fungerte ikke, fordi beboerne ble passivisert. Passiviserte mennesker vil ikke være i stand til å ta initiativ til frivillig retur, og dersom vi ikke kan returnere dem med tvang, blir de med Frps forslag bare gående i mottak på ubestemt tid.

Ørsal Johansen påstår at regjeringen er tafatt i asylpolitikken. Jeg synes snarere det er tafatt å ikke sette seg bedre inn i problemstillingene før man lanserer lettvinte løsninger.