Kjære Aslaug Austbø

Du peker på mange av de utfordringene vi står overfor i asyl- og innvandringspolitikken. Det er ingen tvil om at det er mange vanskelige skjebner blant de tusener av enkeltmennesker vi snakker om, når vi snakker om norsk asyl- og innvandringspolitikk.

Høy andel får bli

Jeg tror vi kan være enige om at Norge skal gi beskyttelse til dem som er forfulgt i sine hjemland. Det gjør vi også. Om lag halvparten av asylsøkerne som kommer til Norge, får bli her – enten fordi de er forfulgt og trenger beskyttelse, eller fordi sterke humanitære grunner tilsier det. Det er en svært høy andel i europeisk sammenheng.

Den andre halvparten av asylsøkerne, de som ikke trenger beskyttelse, må imidlertid returnere til hjemlandet. Det kan du kanskje si deg enig i?

Du viser til også til en sak der en mor ikke blir gjenforent med sine barn, fordi hun ikke tjener nok til å kunne forsørge dem. Jeg har ingen forutsetninger for å mene noe om akkurat den enkeltsaken. Men regjeringen er kjent med at reglene i noen saker oppleves som urimelig strenge. Vi har bedt Utlendingsdirektoratet (UDI) om å rapportere om utilsiktede effekter av de innstramningene som ble gjort i forsørgerkravet i den nye utlendingsloven. Justis- og beredskapsdepartementet jobber nå med å evaluere dagens regelverk for å sikre at det ikke virker urimelig begrensende for barns rett til familiegjenforening med foreldrene. Etter planen skal evalueringen ferdigstilles før sommeren.

Du ber regjeringen om «å ta ansvar». Jeg mener at regjeringens ansvar er å føre en rettferdig og forutsigbar asyl- og innvandringspolitikk. Med et bredt flertall på Stortinget har vi laget et regelverk som sier at politikerne skal bestemme lovene, reglene og retningslinjene, og så er det UDI og Utlendingsnemnda (UNE) som avgjør de om lag 10 000 asylsakene og 90 000 oppholdssakene vi får hvert år.

Endre urettferdig system

Vi har gått bort fra det gamle systemet der noen enkeltsaker, og gjerne de som fikk medieoppmerksomhet, ble avgjort av politikere i Justisdepartementet, mens det store flertallet av sakene ble behandlet av forvaltningen. Mange opplevde det som et urettferdig system. Derfor var det bred enighet om å endre dette, slik at politikerne er ansvarlig for regelverket, men ikke for avgjørelsen av konkrete enkeltsaker. Jeg mener at det gir grunnlag for en mer rettferdig og forutsigbar behandling av alle de tusener av enkeltmennesker som på ulike grunnlag søker om oppholdstillatelse i Norge.