Ledelse i en krevende tid

22. juli-kommisjonen kom med knusende kritikk av politiets aksjon, vår beredskap mot terror og evne til samhandling når det gjaldt.

Fra det øyeblikket rapporten forelå, avsto jeg fra å gi personvurderinger og svare på spørsmål om tillit, eventuelt mistillit. Jeg konsentrerte meg om innholdet i rapporten og arbeidet med å legge rammene for endringsarbeidet som skal styrke vår beredskap. Dette valget var bevisst, og jeg brukte all min tid på dette.

Tillit
Etter at rapporten kom, har flere politikere og kommentatorer klandret meg for ikke å ha uttrykt klar tillit eller mistillit til politiets ledelse. Det har jeg avstått fra på grunn av alvoret i rapporten. Jeg forstår det kan føles tungt for de det gjelder. Men å trekke personellmessige konsekvenser av rapporten uten å ha et eget faglig, gjennomarbeidet ståsted er ikke akseptabelt. Det er heller ikke god og forsvarlig ledelse. Habilitet Jeg har alltid vurdert meg som habil i tjenestemessige forhold som angår Øystein Mæland. Vår relasjon springer ut av at han var min medarbeider, min statssekretær på nitti-tallet. En dyktig og arbeidsom person som det var lett å like. Mange holder kontakten med medarbeidere de har satt pris på, også jeg. Mæland var politidirektør da jeg tiltrådte som justis- og beredskapsminister i november i fjor. Nå var han igjen en underordnet.

Inhabilitet
Torsdag formiddag kom en ny utfordring. Spørsmålet om jeg var habil når det gjelder Øystein Mæland kom fra flere hold. Jeg ønsket å svare raskt. Jeg ba derfor min departementsråd kontakte Lovavdelingen for å få min habilitet vurdert. I disse sakene opptrer Lovavdelingen selvstendig, og kommer med sine faglig-juridiske standpunkt uten å klarere dem med politisk ledelse eller andre på forhånd.

Kort tid etterpå forelå svaret. Jeg legger ikke skjul på at jeg ble overrasket over Lovavdelingens konklusjon. Nær opptil inhabilitet i tjenestemessige forhold av stor betydning for Mæland. Jeg så ingen andre muligheter enn å erklære meg inhabil: Inhabil i de avgjørende, viktige spørsmålene knyttet til hans stilling.

Resten er kjent. Jeg måtte agere raskt og ba derfor departementsråden i Justis- og beredskapsdepartementet informere Mæland. Det kan oppleves brutalt å måtte vente på vurderingen av sin egen stilling. I lys av det brutale som skjedde 22. juli i fjor, mener jeg politiledelsen måtte tåle ventingen.