Debatten handler om asylordningen

Kjell Magne Bondevik og Vigdis Vestad gjentar at debatten om de lengeværende barna ikke handler om asylordningen, men om «hva som skjer med barna etter at foreldrene har fått avslag på sin asylsøknad». Det er en merkelig slutning.

Debatten handler i høyeste grad om asylordningen. Den handler om voksne mennesker som bestemmer seg for ikke å følge norske regler. Felles for dem alle er at de ikke trenger beskyttelse og dermed har fått avslag på asylsøknaden sin. I noen tilfeller har de barn, i andre tilfeller får de barn lenge etter at de har fått et avslag. Ofte har de unnlatt å oppgi riktig identitet.

Jeg har stor forståelse for at det er mange mennesker som har havnet i en vanskelig situasjon. Men Bondevik og Vevstads løsning er at alle personer med barn skal få oppholdstillatelse om de har vært her lenge nok. Det er ikke aktuelt, for det vil føre til flere vanskelige enkeltskjebner. Flere mennesker vil nekte å forholde seg til avslaget på asylsøknaden og sette livet sitt på vent i håp om å få bli. Og flere personer uten behov for beskyttelse vil legge ut på den farefulle ferden mot Norge.

Det er rom i loven for å gi opphold til mennesker uten behov for beskyttelse, dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det. Barns tilknytning til Norge er et slikt hensyn. Nettopp fordi vi så at dette rommet ikke ble benyttet i stor nok grad i enkelte saker, kom regjeringen med en presisering av hvordan reglene skal forstås i stortingsmeldingen om barn på flukt. En opptelling foretatt av Utlendingsnemnda (UNE) i november i fjor, viste at barnefamilier fikk sine endelige avslag omgjort av hensyn til barns tilknytning i 40 prosent av tilfellene. Vi har bedt UNE om en utfyllende redegjørelse til sommeren, for å være sikre på at forvaltningspraksis endres i tråd med stortingsmeldingen.

Justis- og beredskapsminister Grete Faremo (Ap)