Oslo må bruke handlingsrommet

Regjeringen har lagt fram en tiltakspakke som gjør det mulig for kommunene å regulere tigging. Blant annet kan kommunene innføre tiggefrie soner og tider. I Oslo kan man for eksempel se for seg Karl Johan til en tiggefri sone. Tiggere kan også pålegges en plikt til å melde seg hos politiet.

Tiggerforbud mest krevende
Oslo er i en særstilling. Det er Norges største by, det er her det er flest tiggere og det er her man ser flest ordensproblemer som følge av tiggingen. Allikevel holder byrådsleder Stian Berger Røsland (H) fast ved at totalforbud mot tigging er det eneste som virker. Han hevder at «politiet vil få en umulig oppgave» med å håndheve tiggefrie soner og tider. Men det er selvsagt langt mer krevende å håndheve Røslands totalforbud.

Skal et forbud ha signaleffekt, må man straffeforfølge konsekvent. Alle tiggere må få oppleve følgene av et forbud. Ellers vil det bare virke i en uke eller to. Et forbud vil i praksis si at politiet ikke kan bortvise en tigger fra gata – fordi det ikke finnes noen steder å bortvise vedkommende til. I stedet må politiet sette inn store ressurser på å innbringe tiggere, utstede forelegg, gjennomføre avhør, innkreve bøter (som sannsynligvis ikke blir betalt) – og så videre. Vi vil få et politi som bruker altfor mye mannskap på å jage tiggere, fremfor å bekjempe kriminalitet.

Med regjeringens forslag kan kommunene forby tigging til visse tider og på visse steder. Da blir det viktigste virkemiddelet for politiet å bortvise tiggere fra tiggefrie soner. Det er uforståelig for meg at dette skal være umulig.

Det er nok ikke sakens realiteter som ligger til grunn for Røslands steile holdning. For det første er regjeringens løsning tilnærmet identisk med hva Høyre ønsket for mindre enn ett år siden, før valgvinden begynte å blåse.

For det andre sitter Høyre i byråd med Venstre og KrF i Oslo – to partier som ikke ønsker tiggeforbud. Røsland klarer ikke å gjennomføre det han selv ønsker i eget byråd. Derfor velter han hele tiggeproblematikken over på regjeringen.

Når han ikke lykkes med det, nekter han å gjøre noe som helst for å møte utfordringene. Han tar ikke en gang tak i forsøpling og tilgrising av grøntområder i Oslo. Vil Røsland la Botanisk hage bli en campingplass for tilreisende tiggere, simpelthen fordi han ikke får sin politiske vilje?

Lokalt handlingsrom
Røsland liker å vise til at han har oslopolitiet med seg i sitt ønske om et forbud.

Oslopolitiet har først og fremst vært bekymret for at en meldeplikt for tiggere ville kreve for mye ressurser av dem. Men Oslo kan godt innføre tiggefrie soner og tider, uten å innføre meldeplikt. Det lokale handlingsrommet er stort.

Høyres byrådsleder i Bergen, Monica Mæland, har god erfaring med at meldeplikt bedrer tiggesituasjonen. Og i Bodø foreslo Høyre sågar meldeplikt selv, med støtte fra FrP. Ressursene som brukes på å administrere meldeplikten, gir resultater.

Sommeren nærmer seg. Vi må forvente at flere av Europas fattige vil komme til Norge for å tigge. Og vi må håndtere utfordringene som skapes av deres ankomst.

Ta i bruk handlingsrommet, Røsland.