Regjeringen belønner ikke misbruk

Det er bred enighet på Stortinget om at vi skal ha en kontrollert og regulert innvandring til Norge. Det får vi ikke ved å gi oppholdstillatelse til dem som misbruker ordninger laget for de mest sårbare.

I debatten om asylbarna er det mange som har kritisert regjeringen når vi sier at innvandringsregulerende hensyn må veies opp mot hensynet til barnets beste. Men vet de som kritiserer, hva som egentlig menes med innvandringsregulerende hensyn?

Kontrollert innvandring
Fellesnevneren for disse hensynene er målet om å sikre en kontrollert og regulert innvandring til Norge. Det innebærer blant annet å unngå praksis og regler som undergraver muligheten for å få gjennomført utlendingsmydighetens vedtak.

Når utlendingsmyndighetene behandler en asylsøknad, er det ett grunnleggende spørsmål som alltid stilles: Trenger søkeren beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag? Hvis svaret er nei, får vedkommende avslag, nettopp fordi en oppholdstillatelse ville bryte med målet om å sikre en kontrollert og regulert innvandring.

I alle saker som omhandler lengeværende barn, har foreldrene fått avslag, fordi de ikke trenger beskyttelse. Likevel har familiene nektet å forlate Norge. Mange mener at de etter en tid likevel må få opphold, av hensyn til barna.

Men hvilken signaleffekt gir dette til omverdenen, og hvordan påvirker det målet om en kontrollert og regulert innvandring?

Ikke lang saksbehandling
Aller først: Det er ikke lang saksbehandlingstid som er årsaken til at barn blir værende lenge i Norge. De fleste asylsøkere får i dag behandlet sin søknad innen tre måneder. Klagesaksbehandlingen tar i snitt ett år. Når barn likevel blir boende lenge, skyldes det i all hovedsak at familiene ikke har forholdt seg til avslag i asylsaken.

Svært mange gjør det også vanskelig for utlendingsmyndighetene å gjennomføre vedtakene. De medvirker ikke til å fremskaffe dokumenter. De opererer med falsk identitet. De hevder å komme fra et annet land enn det de egentlig kommer fra.

Én konsekvens av denne mangelfulle samarbeidsviljen, er at det blir svært vanskelig å returnere dem til hjemlandet. Ingen land vil ta tilbake en person med ukjent identitet.

Det er også utfordrende å tvangsreturnere personer som kommer fra land som motsetter seg at egne borgere sendes tilbake med tvang. Samtidig er det nesten ingen steder i verden hvor du nektes å komme hjem, gitt at du returnerer frivillig.

40 prosent barn
Nærmere 40 prosent av alle asylsøkere til Norge er barn eller del av en barnefamilie. Hvis barna i familien skal få bli, vil det medføre at også foreldre og andre voksne i familien får bli. Hvis barns tilknytning til Norge skal medføre at vi alltid ser bort fra at foreldrene ikke har beskyttelsesbehov, og at de har sabotert arbeidet til utlendingsmyndighetene, vil vi innføre en politikk som ingen regjering i Norge har ført tidligere og ingen land rundt oss fører.

Hva blir konsekvensene av en slik politikk?

Ut fra erfaringer vi har tidligere med både innstramminger og liberaliseringer av asylpolitikken, kan vi med sikkerhet forutsi at vi vil se merkbare utslag på asyltallene, både ankomsttall og saksbehandlingstid. Innvilgelsesprosenten vil gå ned, fordi flere uten beskyttelsesbehov vil komme, lokket hit av at vi har regler her, i motsetning til i andre land, som etter en tid konsekvent medfører at man får bli, selv om man får avslag på asylsøknaden.

Langt færre familier som allerede er her med avslag, vil reise hjem frivillig, fordi de vil se at det lønner seg å bite seg fast. Enda flere enn i dag vil skjule sin identitet og sabotere vedtaket, fordi det lønner seg. Dermed vil vi sette enda flere barn i en vanskelig situasjon. Svensk debatt I Sverige pågår innvandringsdebatten for fullt. Der forventer man rundt 54 000 asylsøkere i år. Svenskene har allerede bedt EASO (The European Asylum Support Office) om et support-team for å takle pågangen. Et liknende antall i Norge ville ikke bare legge bånd på midler vi kan bruke andre steder, for eksempel til å ta i mot kvoteflyktninger fra FN, men også gjøre kvaliteten på asylsaksbehandlingen vesentlig dårligere. Slike konsekvenser vil regjeringen unngå. Det er det vi gjør ved å si at også innvandringsregulerende hensyn er relevante, ikke bare hensynet til barnets beste. I endel tilfeller er hensynene i den konkrete saken så tunge at de også må få avgjørende betydning, til tross for at barns beste er et grunnleggende og viktig hensyn. Høyesterett har i to plenumsdommer fra desember 2012 anerkjent norske utlendingsmyndigheters rett til å gjøre dette. Dette er, ifølge Høyesterett, ikke i strid med Norges forpliktelser etter FNs Barnekonvensjon. Følger utviklingen nøye I enkelte saker har vi imidlertid sett at det er blitt lagt for stor vekt på innvandringsregulerende hensyn på bekostning av barns tilknytning. Derfor ba regjeringen Utlendingsnemnda (UNE) om å justere kursen noe i stortingsmeldingen om barn på flukt. Vi vil følge utviklingen nøye, og vi har bedt UNE om å redegjøre for sin praksis i juni 2013 – ett år etter at meldingen ble fremmet. Vi skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk der vi gir beskyttelse til dem som trenger det. Men de som ikke trenger beskyttelse, må ta et nei for et nei og samarbeide med norske myndigheter om retur til hjemlandet. La oss for de aller svakestes skyld ikke undergrave de prinsippene.