Skal vi straffe sosial nød?

I fjor sommer opplevde Oslo en stor tilstrømning av EØS-borgere, de fleste fra rombefolkningen, som tigget i gatene og overnattet i friluft. Det førte til ordensproblemer. Nå nærmer sommeren seg igjen. Ingen ønsker en gjentakelse – vi må gjøre noe for å begrense uheldige utslag av tiggingen.

Situasjonen utfordrer våre prinsipper. I 2006 opphevet et enstemmig Storting løsgjengerloven og avkriminaliserte tigging. Endringen ble begrunnet med at den som tigger skader ikke andre og bør derfor ikke straffes.

Dette vedtaket var et uttrykk for viktige norske verdier: Vi skal ha et inkluderende samfunn der vi ikke møter sosial nød med straff.

Vanskelig å håndheve

Siden 2006 har vi sett en markant økning i tiggingen i norske byer. Men skal vi forlate prinsippet fordi det kommer flere tiggere? Eller skal vi stå støtt, uavhengig av hvor mange som tigger i Norge?

Jeg mener at vi skal holde fast ved prinsippet. Både fordi det er riktig, og fordi vi ikke løser utfordringene ved å kriminalisere tigging på nytt.

Det er heller ikke uproblematisk å skulle håndheve et tiggeforbud. Den store majoriteten av tiggerne er romfolk – EØS-borgere. Selv med et forbud ville ikke tigging være en alvorlig nok overtredelse til å utvise EØS-borgere fra Norge. Dessuten vil de fleste tiggere gjenoppstå som gatemusikanter, flaskesamlere eller roseselgere. Menneskene forsvinner ikke. Det gjør heller ikke nøden.

Rombefolkningen tilhører en europeisk minoritetsgruppe som er i en sårbar og vanskeligstilt situasjon. Sosialpolitiske tiltak for medlemmene av gruppen som befinner seg midlertidig i Norge kan derfor heller ikke utelukkes.

Registrering

Samtidig er det ingen tvil om at tigging til tider er et problem, særlig i de store byene. Derfor har regjeringen hatt på høring en lovendring som innebærer at tigging kan begrenses ut fra ordensmessige hensyn i de enkelte kommuner.

Hovedpoenget er å gi Oslo og andre byer muligheten til å få på plass en registreringsordning for pengeinnsamling, som også vil omfatte utenlandske tiggere. Jeg har hatt tillit til at Oslo skulle kunne utforme en fleksibel ordning uten overdreven ressursbruk, og som ikke skaper hindringer for ideelle organisasjoner som ønsker å samle inn penger på gata.

Det er skuffende at byrådsleder Stian Berger Røsland (H) i forrige uke varslet at bystyret vil be byrådet si nei til en slik ordning – og dét før lovendringen i det hele tatt er lagt frem for Stortinget. Det viser en mangelfull vilje til å prøve nye virkemidler for å løse de problemene hovedstaden står overfor.

Vi har virkemidler

Det er heldigvis ikke slik at vi står maktesløse overfor tiggere som utgjør et ordensproblem. I den grad tigging utøves på en måte som kan være lovstridig, for eksempel ved at tiggeren opptrer truende, har politiet hjemmel til å gripe inn.

I de tilfellene der de som tigger er ofre for menneskehandel, skal bakmennene avsløres og straffeforfølges.