Trygge og anstendige byer

Vi kan ikke forby fattigdom og sult. Vi må tåle å se tiggere i gatene. Men vi kan ikke akseptere forsøpling og brudd på norsk lov.

Sommeren nærmer seg, og romfolk som tigger er en del av gatebildet i mange norske byer. Klassekampen gjennomførte nylig en undersøkelse som viser at 6 av 10 nordmenn ønsker et forbud mot tigging.

Jeg forstår folks uro. At man blir brydd eller provosert av tiggingen. At man er urolig for utviklingen. Derfor trenger vi tiltak for å begrense tiggingen. Det er ikke akseptabelt at tilreisende romfolk setter opp teltleirer i parker. Det er rett og slett ulovlig.

Men tiggerforbud er likevel ikke veien å gå.

For det første vil det ha begrenset praktisk effekt, med mindre man setter inn enorme ressurser: Til å innbringe tiggere, utstede forelegg, gjennomføre avhør, innkreve bøter (som sannsynligvis ikke blir betalt) – og så videre.

For det andre fjerner ikke et forbud det som er årsaken til tiggingen: Sosial nød. Derfor må vi møte tiggingen med andre virkemidler.

Regjeringen legger i dag frem et lovforslag som vil gjøre det mulig for kommunene å begrense tiggingen, ved at politiet får adgang til å fastsette tid og sted for innsamling av penger.

Politiet vil få vide fullmakter til å sørge for ro og orden. I tillegg innføres en meldeplikt for pengeinnsamlere. Dette etablerer kontakt mellom politiet og tiggerne, og gjør det lettere å kontrollere tiggermiljøene. I flere kommuner har man oppnådd positive resultater ved bruk av meldeplikt.

I høringsrunden gikk både flere politidistrikter og Riksadvokaten inn for et tiggerforbud. Vi har lyttet til innspillene. Når vi likevel ikke vil ha et forbud, er det fordi vi politikere må ha et bredere perspektiv. Det er rett og slett ikke anstendig å møte sosial nød med straffebud.

Det er grunn til å minne om hvorfor et enstemmig Storting opphevet tiggerforbudet for syv år siden. Begrunnelsen var prinsipiell: Selve tiggingen skader ingen. Derfor bør det ikke være kriminelt å tigge, selv om mange føler seg brydd av å se tiggere. Vi ser et større antall tiggere i gatene nå enn i 2006. Er det i seg selv grunn god nok til at vi ikke skal tåle å se fattigdom?

Jeg mener svaret er nei. Og som Dagbladet så riktig påpeker på lederplass 3. mai: Et tiggerforbud er «i realiteten en gruppeløsning med etnisk bismak … Et tiggerpoliti er det siste landet trenger.»

Derfor blir jeg mer enn overrasket over at lederen for Oslo politiforening, Sigve Bolstad, fortsatt holder fast ved ønsket om et totalforbud mot tigging. Hans eneste alternativ er at tigging tillates overalt, til enhver tid. Det er en lite konstruktiv holdning. Det er lite troverdig at det ikke skal være mulig med godt politiarbeid med en løsning som ligger mellom forbud og frislipp.

Tiggerdebatten bærer dessverre preg av at det er valg i september. Høyre, frontet av byrådsleder Stian Berger Røsland i Oslo, vil ha forbud. Men Høyre foreslo meldeplikt i Oslo i 2009. Når regjeringen nå foreslår meldeplikt, er det med ett blitt «et byråkratiserende system». Høyre stemte faktisk mot FrPs forslag om tiggerforbud så sent som i fjor vår. 

Samtidig har Høyres potensielle regjeringspartner FrP uttrykt ønske om en form for etnisk grensekontroll, der alle som ser ut som tiggere, stanses ved Svinesund. Hårreisende er bare fornavnet.

Noen steder er det et problem at personer som tigger, ikke har ordnede boforhold under oppholdet i Norge.

Derfor foreslår regjeringen nå å bevilge ti millioner kroner til å etablere en tilskuddsordning. Berørte kommuner og aktuelle organisasjoner kan søke om midler til humanitære akuttiltak for tiggere – særlig for dusj- og toalettfasiliteter.

Romfolket tilhører en utsatt europeisk minoritet. Problemene de står overfor, kan ikke løses i Norge. De må løses gjennom tiltak i hjemlandene.

Men Norge kan gjøre noe. For eksempel vil vi i løpet av de neste årene bidra med 30 millioner euro til Romania gjennom EØS-midlene. Pengene vil gå til organisasjoner som jobber med helse, omsorg, minoriteter, utdanning, miljø og utvikling. Ti prosent av midlene er satt av til tiltak for romfolk.

Som EØS-borgere har romfolk de samme rettighetene som deg og meg. De kan reise fritt innad i EØS-området og oppholde seg her i tre måneder, så lenge de kan forsørge seg selv. Samtidig har de også de samme pliktene som oss.

Det er personer innen tiggergrupperingene som bedriver vinningskriminalitet. Det tolererer vi ikke. I den grad tigging utøves på en måte som er truende, har politiet allerede hjemmel til å gripe inn.

Det skal være en lav terskel for å utvise utlendinger som begår straffbare handlinger. Antall utlendinger som utvises, er økende. Her ønsker vi en forsterket innsats fra politiets side. 

Jeg har stor tro på at regjeringens tiltak vil bidra til å redusere de negative konsekvensene av tigging. Man har hatt gode erfaringer med liknende løsninger i land vi kan sammenlikne oss med.

I Helsinki i Finland har bymyndighetene en egen operativ gruppe under ledelse av sosialtjenesten.

Den består av representanter for politiet og en rekke andre aktuelle myndigheter og kommer med tiltak for å løse utfordringene. Gruppen har medvirket sterkt til at negative følger av tiggingen er redusert.

I Hamburg og andre tyske storbyer har man gode erfaringer med at politi og andre offentlige instanser møtes og finner praktiske løsninger i fellesskap. I Tyskland har man for øvrig erfart at de ikke har noen reell mulighet for bortvisning av romfolk etter tre måneder, fordi de umiddelbart vil ha rett etter EØS-regelverket til å vende tilbake. Utfordringene forsvinner ikke ved maktbruk.

Skal vi få til gode løsninger i Norge, krever det samarbeid og konstruktive diskusjoner. Regjeringen har lagt en pakke på bordet, med virkemidler for å begrense tiggingen og løse de humanitære utfordringene. Jeg forventer at kommunene i dialog med politiet tar i bruk disse virkemidlene. Tigging er fortsatt tillatt i Norge.