UDIs vårkonferanse 2013

Talemanus, med forbehold om endringer under framføring.

  

Jeg vil først takke UDI for invitasjonen til å komme hit. Det er viktig at UDI setter returpolitikken på dagsorden. Dette er også et satsingsområde for regjeringen.

Prinsipielt om retur og asylsystemet
En effektiv returpolitikk er sentral for en helhetlig utlendingspolitikk. Regjeringen har foretatt en rekke grep de siste årene for å sikre en mer effektiv returpolitikk.

Gjennom de siste fem årene, har den økte satsingen på retur ført til fire ganger så mange frivillige returer og mer enn dobbelt så mange tvangsreturer som for fem år siden. Det er en utvikling det står respekt av, og som dere i utlendingsforvaltningen har bidratt til. 

Likevel står vi fortsatt overfor store utfordringer på returfeltet. Svært mange med avslag på asyl og andre uten lovlig opphold nekter å forlate landet. Sånn kan vi ikke ha det. Vi kan ikke la det være opp til den enkelte om de skal følge norske lover og regler. Vi aksepterer ikke at enkeltpersoner tar seg til rette på andre områder og kan heller ikke gjøre det på utlendingsfeltet. 

Årlig sørger UDI og Politiets Utlendingsenhet for at rundt 6 500 reiser hjem enten frivillig eller med tvang. Men dette er ikke nok. Gruppen med ulovlig opphold har et forsprang på antallet som returneres. Det betyr at vi har stadig flere personer blant oss som ikke har lovlig opphold i landet.  

Vi har i dag en situasjon hvor mindretallet i norske asylmottak har en asylsøknad til behandling. Mottakene fylles opp av personer med avslag på oppholdstillatelse, som nekter å reise hjem. Av totalt om lag 16 000 i norske asylmottak, er én tredjedel – 5 000 – uten lovlig opphold i Norge. Dette koster årlig store summer for staten. 

Den andre store gruppen er personer som venter på bosetting i kommunene. Realiteten er at det er begrenset hvor mange kommunene klarer å bosette. I dag venter 3 000, som har fått beskyttelse i Norge, på å komme i gang med livet sitt i en kommune. Dette er uholdbart. 

De 5 000 som i dag sitter i norske asylmottak med avslag, har søkt om beskyttelse med grunnlag i Flyktningkonvensjonen av 1951. Dette historisk unike instituttet innebærer at alle tilsluttede stater skal holde døren åpen for mennesker på flukt fra eget land. 

I Norge har vi utviklet et solid system som ivaretar Flyktningkonvensjonens intensjon og formål. Det vil si at vi gjennom en rettssikker og rettferdig prosess sikrer beskyttelse til de som utsettes for forfølgelse av politiske eller religiøse årsaker eller tilhørighet i etnisk eller sosial gruppe. 

I tillegg har vi i Norge bred politisk enighet om at vi også skal ta vare på dem som av humanitære grunner har det aller vanskeligst – av helsemessige, økonomiske eller sosiale grunner. Det betyr at vi går utover flyktningkonvensjonens krav. 

Flyktningkonvensjonen setter grenser for hvem som kvalifiserer til å få beskyttelse, og Stortinget setter grenser for hvem som tilfredsstiller vilkårene for å få bli i Norge. Grenser betyr at ikke alle kan falle innenfor. 

Det er UDI og UNE som skal sørge for at disse grensene etterleves i den enkelte sak. Dette er vanskelige avveininger. Forfølgelse er et sterkt begrep, og ikke alle vonde opplevelser omfattes av det. Vi lever i en verden med ekstreme forskjeller i levekår. Mange asylsøkere som kommer til Norge, kommer fra land med fattigdom og mindre frihet. 

Det er ikke vanskelig å forstå at mange legger ut på reise i søken etter et bedre liv for seg og barna sine. Jeg tror vi alle kan identifisere oss med disse livsvalgene. Vi skal møte de som kommer til landet vårt med respekt og verdighet. 

Men, vi må samtidig innse at asylinstituttet ikke kan fylle gapet mellom ulikhetene i verden. De som ikke har et beskyttelsesbehov eller et annet grunnlag for opphold i landet vårt, må reise hjem. Dersom vi ikke holder fast ved dette prinsippet undergraver vi asylsystemets troverdighet. 

Konsekvenser av manglende retur
Vi forutsetter at asylsøkere med avslag returnerer til sine hjemland. Mange retter seg likevel ikke etter pålegg. Manglende retur har i dag store ringvirkninger både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet.   

Vi har et vedvarende høyt antall personer med lang ulovlig oppholdstid i landet. Dette er mennesker som har satt eget liv, ja kanskje en hel families liv, på vent. Denne situasjonen rammer særlig barna, som ikke kan lastes for sine foreldres valg, men lider under å leve i mange år med uforutsigbarhet. 

Det gjør det vanskelig å sikre likebehandling og å føre en rettferdig asylpolitikk når mange nekter å reise hjem. Vi får en situasjon hvor oppholdstid i Norge blir en viktig faktor i asylsaken. Da har vi beveget oss langt fra flyktningkonvensjonens intensjon og formål. Tida går med «oppholdende strid», og med tidas løp åpenbares et av dagens mest diskuterte dilemma i vår innvandringspolitikk: En konsekvent returpolitikk vs. hensynet til lengeværende barn. 

UNE behandlet i 2012 over 4 000 anmodninger om omgjøring av endelig vedtak om avslag. Dette innebærer at UNE bruker verdifull saksbehandlingstid på å behandle omgjøringsanmodninger fra personer som skulle reist hjem. Konsekvensen er at saksbehandlingstiden for andre saker blir lengre. Dette er uholdbart. Regjeringen ønsker at UNE skal bruke færre ressurser på disse anmodningene. Jeg vil derfor legge frem et forslag for Stortinget før sommeren som kan gjøre at ressursbruken mindre. 

Mange som kommer til landet, og som ikke har lovlig opphold, har ikke sannsynliggjort sin identitet. Vi har et økende antall personer rundt oss som vi ikke vet hvem er. Det blir krevende i kampen mot kriminalitet, og usikkerhet erstatter trygghet i en slik situasjon hvor man ikke vet hvem man har med å gjøre. 

De som lever ulovlig i Norge, lever i skyggen av rettssamfunnet. Rettsløshet og kriminalitet henger sammen. Rettsløse er mer utsatt for menneskehandel og annen kriminalitet. Kriminelle som opererer under politiets radar har mer spillerom. For oss som borgere fører dette til et mindre trygt samfunn.  Når vi ikke lykkes med å returnere de med ulovlig opphold, åpner det for at kriminelle utnytter systemet. Dette må vi ta på alvor.  

For meg framstår det som helt klart: Vi må møte denne situasjonen med en fast, konsekvent og innsatsvillig returpolitikk. Vi må ikke vike når det gjelder plikten til å returnere etter endelig avslag. Det står for mye på spill. Målet er at personer uten lovlig opphold skal forlate landet. 

Hvilke utfordringer står vi overfor og hvilke løsninger?
Regjeringens politikk er at flest mulig skal returnere frivillig, men om nødvendig med tvang. Det er krevende å motivere personer uten lovlig opphold til å reise frivillig hjem, eller å gjennomføre tvangsretur.  Dette vet UDI og PU mye om. Siden 2010 er regjeringens innsats på returfeltet styrket betydelig. Jeg vil fremheve noen av disse tiltakene her. 

Hva gjøres for å motivere til frivillig retur? 

1) Forutsetningen om retur, om ikke vilkår for opphold er til stede, bør tidlig kommuniseres til asylsøkere. Det er viktig at asylsøkere forstår hvilke forventninger myndighetene har til retur etter avslag. I dag informerer asylsøkernes advokat om resultatet av søknaden. Vi vil gå gjennom vår praksis med sikte på å sikre avklarete roller mellom myndighetene og partsrepresentantene. 

2) Det er i alles interesse at retur skjer raskest mulig. Men mange har investert familiens kapital og fremtidshåp i reisen til Europa. Jeg kan forstå at beslutningen om å oppgi håpet for noen kan ta tid. Lang oppholdstid i Norge gjør ikke dette enklere. 

3) Vi vil legge best mulig til rette for en ordnet retur. Derfor er det etablert en rekke nye programmer for rådgivning og støtte. Både i form av økonomiske bidrag og bistand til å etablere seg på nytt i hjemlandet. Her har vi et godt samarbeid med den internasjonale migrasjonsorganisasjonen (IOM). Vi bruker store beløp på tiltak for frivillig retur – i 2012 tilsammen over 200 mill. kroner.  

Enslige mindreårige barn søker også asyl i Norge. Disse er ofte sendt av sine foreldre i hjemlandet for å skaffe seg en utdanning og sende penger hjem. Dette er en form for barnesmugling vi må forsøke å forhindre. Familien må spores opp. Norge er med i et europeisk samarbeid for å styrke dette arbeidet, i samarbeid med opprinnelseslandet. 

Vi har styrket PUs arbeid med å sørge for tvangsretur i de tilfeller frivillig retur ikke skjer. I inneværende regjeringsperiode har vi økt antall tvangsreturer betydelig. Jeg er særlig tilfreds med at PU har lykkes i å returnere mange med kriminell bakgrunn. I 2012 var budsjettet for tvangsreturer om lag 200 millioner kroner.

Både i arbeidet med frivillig og tvungen retur er det en krevende oppgave å avklare identitet og anskaffe reisedokumenter. Vi har derfor etablert et eget nasjonalt kompetansesenter for identitet (NID). En styrking av arbeidet med å avklare identitet vil bidra til å lette arbeidet med retur. 

Vi samarbeider også tett med andre europeiske land om tiltak som bidrar til retur. Vi bistår med frivillige returer både fra Hellas og Tyrkia, der presset mot Schengens yttergrenser er størst. Vi deltar også i felles uttransporteringer. Utviklingen av nye Schengen IT-systemer er viktig for ID-fastsettelse. 

Vi har de siste årene inngått returavtaler med mange viktige opprinnelsesland, for eksempel Afghanistan, Irak, Russland og Etiopia. Avtalene bidrar til å sikre forutsigbarhet i returarbeidet. I noen tilfeller er en avtale nødvendig for overhodet å få gjennomført returer. 

Utfordringen vår er at viktige opprinnelsesland ikke alltid samarbeider om retur. Folkeretten er til liten hjelp overfor land som ikke mener seg forpliktet av dette rammeverket. Vi arbeider med å se på hvordan vi kan bruke bistands- og utviklingspolitikken som et virkemiddel i arbeidet med å få til retur. 

En effektiv returpolitikk forutsetter at alle involverte aktører samarbeider. Jeg er svært fornøyd med at vi også har fått på plass en felles returstrategi for hele utlendingsforvaltningen. Dette er et viktig skritt i riktig retning.  

Samarbeidet begynte ikke med Returstrategien, men den skal bidra til å bringe samarbeidet videre. En felles strategi, med en felles gjennomføringsplan, skal bringe oss nærmere målet vårt: En mer effektiv returpolitikk. Denne felles strategien har allerede ført til et styrket samarbeid mellom UDI og PU. Vi vet at tvangsretur påvirker antallet frivillige returer. De siste to årene har vi derfor tilført ekstra budsjettmidler for å øke antallet returer. Nok et skritt i riktig retning. 

Oppsummert vil jeg si at vi har oppnådd gode resultater på mange områder de senere årene. Vi må likevel ikke lene oss tilbake. Mye er ugjort. Vi må hele tiden strekke oss mot nye mål. Dette handler ikke bare om ressurser. Det handler også om at vi må ha evnen til å tenke nytt. At vi har blikket for de gode løsningene. 

Jeg skal også gjøre mitt for å bidra til at dette også i framtiden fortsetter å være et politisk satsingsområde.