En trippel krenkelse

Mens noen kvinner slåss for høyere lønn, slåss andre kvinner for livet.

På søndag er det kvinnedagsmarkeringer over hele landet. Mange steder vil parolene og appellene handle om at kvinner fortsatt opplever å få mindre i lønn, oftere må jobbe deltid og vanskeligere får lederstillinger enn menn. Dette er viktige tema. Men samtidig som de mest privilegerte av oss kan slåss for like økonomiske muligheter, er det andre kvinner som gjerne skulle slåss for like psykiske og fysiske rettigheter. Likestillingskampen må ikke bli så elitistisk at vi glemmer eller overser volden som rammer mange kvinner.

I løpet av en vanlig uke registrerer hjelpeapparatet over 1000 henvendelser fra jenter eller kvinner som har opplevd vold i nære relasjoner. Overgriperen er noen de stoler på — far, bror, sønn, kjæreste eller ektemann. Volden skjer ofte der de egentlig skal kunne føle seg aller tryggest: Innenfor hjemmets fire vegger.
Når noen du stoler på slår — rammer det ikke bare kroppen din, men også relasjonen deres og trygghetsfølelsen. Det er med andre ord en trippel krenkelse.

Vold i nære relasjoner er alvorlig kriminalitet, kan gi store helseskader og er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Dette er en type vold som kan inntreffe én gang, eller være en del av et voldelig mønster over tid. Den kan ramme unge, eldre, kvinner og menn, og overgriperne kan være tilsvarende varierte.
Det er ikke store forskjeller mellom kvinner og menn i hvor utsatt man er for overgrep fra partner når vi ser alle former for overgrep fra partner under ett, men mer alvorlig vold rammer kvinner i større grad enn menn. Skademønstrene er også forskjellige, og langt flere kvinner påføres alvorlige fysiske og psykiske skader som følge av volden. Det kan dreie seg om vedvarende bruk av psykisk og fysisk vold som inngår i et omfattende makt- og kontrollregime. Det blir derfor særlig viktig å ha et fokus på menns vold mot kvinner.
Vold i nære relasjoner har mange fasetter. Noen ganger begrunnes den med «ære». Dette gjelder spesielt i kulturer med et sterkt æresbegrep, der én persons handlinger kan skade en hel families ære. Den æresrelaterte volden disiplinerer og krever lydighet. Én utfordring er at vi i den offentlige debatten ofte har lett for å stemple denne volden som så «spesiell». Den er så «annerledes», den har med noe så udefinerbart å gjøre som «kultur». Men vold er vold. Og vold som begrunnes med «ære» fortjener minst like mye oppmerksomhet vold i nære relasjoner for øvrig.

Ofte er det den fysiske volden som blir tatt mest på alvor. Den er jo synlig. Men psykisk vold kan ramme minst like hardt. Noen ganger det ikke den halvtimen med slag og spark som er «verst» men timene i for- og etterkant med den verbale julingen. For enkelte tar utrygghetsfølelsen aldri slutt. En doktoravhandling av Kjersti Alsaker viser at kvinner som har vært utsatt for vold fra partneren sin har dårligere livskvalitet enn soldater som har tjenestegjort i krigssoner.
Mye positivt har skjedd på dette området de siste årene. Vender man samfunnets lyskastere mot vold i nære relasjoner, blir det også lettere å be om hjelp. Regjeringen har lansert en tiltaksplan med 50 konkrete punkter for 2008-11, som både skal sikre bistand og beskyttelse til dem som blir utsatt for vold og behandlingstilbud til dem som bruker vold. Den skal forebygge, forhindre og bidra til at flere slike tilfeller blir oppdaget, anmeldt og domfelt eller oppklart. Blant annet er alle politidistrikter pålagt å ha en 100% stilling for familievoldskoordinator, retten til bistandsadvokat er utvidet slik at ofre for vold i nære relasjoner også kan ha en kostnadfri samtale med advokat før anmeldelse inngis, samt retten til voldsoffererstatning er utvidet.
Andelen kvinner som melder fra om denne typen vold er økende. Bevisstheten i hjelpeapparat og i samfunnet er høyere enn før.
I utkastet til Arbeiderpartiets nye partiprogram understrekes det at dette er et kriminalitetsområde som har politisk prioritet for oss. Det må det fortsette å være i mange år framover.

For fortsatt er det mange som ikke melder fra. Som tier. Som skammer seg. Som ikke makter å si fra. Eller som elsker overgriperen til tross for volden han utsetter henne for, og som ikke ønsker å utsette ham for politi eller rettsapparat. Og som kanskje også tror at det er den eneste måten å få hjelp på. Som ikke kjenner til at han kan få behandlingstilbud for sinnemestring. Eller at det er igangsatt et pilotprosjekt for tilrettelagte samtaler rundt personer som er berørte av vold i nære relasjoner.
I et samfunn der kvinnekampen langt på vei handler om mer i lønn, kan det koste ekstra mye å innrømme at dine grunnleggende rettigheter som menneske blir krenket. At du ikke får den retten til frihet og personlig sikkerhet som du har krav på. Men når noen slår er det ikke lenger en privatsak. Det er ikke noe man kan eller skal gjemme bort. Tryggheten i samfunnet er et offentlig ansvar.