Skogbrannberedskap og håndtering av den senere tids skogbranner i Norge

	Fra forsiden til rapporten: Frolandsbrannen sommeren 2008. Foto: Agderposten

Justisminister Knut Storberget mottok i dag rapporten til arbeidsgruppen som har sett på skogbrannberedskapen og håndteringen av den senere tids store skogbranner i Norge. En av konklusjonene i rapporten er at det er kommunene som har ansvaret for å etablere og drifte et brannvesen som kan håndtere skogbrann på en effektiv og sikker måte.

Arbeidsgruppens egen pressemelding:

Justisdepartementet bad Direktoratet for samfunnssikkerhet 1. juli i år om å opprette en arbeidsgruppe for å vurdere norsk skogbrannberedskap og den senere tids skogbranner. Arbeidsgruppen la i dag frem sin rapport.

– Arbeidsgruppen står samlet bak anbefalingene i rapporten, og den røde tråden i arbeidet har vært forebygging av skogbrann. Dersom skogbrann oppstår, skal den effektivt begrenses og bekjempes, sier arbeidsgruppens leder, fylkesmann Sigbjørn Johnsen.

Store skogbranner er ressurskrevende og krever særlig kompetanse og ledelsesstøtte, og arbeidsgruppen har derfor anbefalt at ledelsesstøttetiltak bør iverksettes fra neste sesong.

Norge har i gjennomsnitt tilløp til 1 100 skogbranner per år, de fleste er små. Mange og store skogbranner kan oppstå i år med lengre tørkeperioder. Når forholdene ligger til rette kan flere branner oppstå samtidig, slik som i juni 2008, da brannene i Konnerud, Råde og Mykland foregikk i samme tidsrom.

Skogbrannen i Froland er den største skogbrannen i Norge i nyere tid. Brannen viser med tydelighet at beslutninger og tiltak i en tidlig fase av brann kan være svært  avgjørende for videre brannforløp. I Froland var det, til tross for en historisk høy skogbrannindeks på over 200, ikke iverksatt forebyggende tiltak verken med hensyn til skogsdrift  eller beredskap. Skognæringen hadde begynt å diskutere tiltak, men disse var ikke iverksatt da brannen startet.

Hendelsen er et eksempel på at det er viktig å erkjenne og forstå potensialet i skogbrannfaren og brannutviklingen i en tidlig fase, og dimensjonere tiltakene deretter. Dersom denne forståelsen hadde vært til stede ville etterslokningsarbeidet, etter arbeidsgruppens mening, vært organisert og gjennomført på en slik måte at brannen ikke ble gitt anledning til å blusse opp igjen etter at den var under kontroll den første dagen. Brannen ble ansett for å være under kontroll mandag kveld, og innsatsmannskaper ble dimittert påfølgende dag.

Det er hevdet at innsats fra skogbrannhelikopteret på dag én kunne ha begrenset omfanget av brannen. Arbeidsgruppen påpeker i sin rapport at bruk av større ressurser i form av slokkemannskap, skogbrannreserve og tilgjengelig utstyr i en tidlig fase vil kunne begrense omfanget av en skogbrann. Etter arbeidsgruppens mening var det imidlertid manglende etterslokningsarbeid i kombinasjon med generelt høy skogbrannfare og kraftig vind som sterkt bidro til at brannen i Froland fikk anledning til å blusse opp igjen etter at den var vurdert til å være under kontroll. Arbeidsgruppen antar at tilsvarende hendelsesforløp fort kunne ha forekommet i flere skogbrannutsatte kommuner, og at Froland kommune i så måte ikke er unik.

Arbeidsgruppen påpeker at det er kommunen som har ansvaret for å etablere og drifte et brannvesen som kan håndtere skogbrann på en effektiv og sikker måte. I de kommunene hvor en risiko- og sårbarhetsanalyse har avdekket risiko for skogbranner, skal det også være en skogbrannreserve som er etablert og øvet. Små kommuner med begrensede mulighet og evne til å håndtere store hendelser, må i større grad inngå forpliktende avtaler med nabokommuner og sørge for å ha en struktur på plass.

Arbeidgruppens anbefalinger: 

• Fylkesmannens arbeid med tilsyn og oppfølging av kommunenes beredskapsarbeid må styrkes, og oppfølgingen av kommuner med stor risiko for skogbrann må intensiveres.
• Beredskap og overvåking må styrkes i perioder med stor skogbrannfare. Skogbrannfareindeksen må brukes mer aktivt, og Meteorologisk institutt bør vurdere videreutvikling av fareindeksen samt et regime for varsling.  
• Justisdepartementet bør komme fram til en dimensjonerende strategi for slokking av skog- og utmarksbranner.
• En utredning knyttet til økonomiske ordninger bør gjennomføres, slik det nylig har vært gjort i Sverige.
• DSB bør gå gjennom skogbrannhelikopterberedskapen, og vurdere et system for opptrapping i perioder med stor skogbrannfare.
• Skogbrannutrustningen til Sivilforsvaret bør gjennomgås. Stortingsmelding 22 om samfunnssikkerhet må følges opp, og sivilforsvarsmannskapene må gis tilfredsstillende beskyttelse for å kunne operere under skogbranninnsats.
• Ved store branner er det viktig at brannvesenet har en struktur for ledelse og administrasjon av store mannskaps- og ressursapparat som er tilpasset situasjonen. Enhetlig innsatsledelse er et system som vil gi en hensiktsmessig organisering av brannvesenet for håndtering av større hendelser.
• Nasjonale støtteteam bør opprettes som en fast lederstøtteordning for brannledelsen. Støtteteamet bør inkludere en større grad av skogbrannfaglig kompetanse og erfaring. DSB bør ivareta ansvaret for sammensetning, utdanning og vaktordning, og likeledes sørge for systematisk erfaringslæring etter håndtering av store skogbranner.

Rapporten finnes i sin helhet her.