Hver eneste dag mottar jeg en rekke brev og henvendelser fra personer som vil utrykke sin mening, gi meg råd om hvordan justispolitikken bør se ut eller fortelle sin historie. Jeg setter stor pris på dette engasjementet, men noen av brevene gjør sterkere inntrykk enn andre. Historien om en ung mor på flukt med sin tre år gamle datter fra et hjem og et kjærlighetsforhold knust av vold og overgrep, er en av dem. Hun avslutter brevet med en bønn om hjelp – hjelp til å få leve et liv i fred uten vold og trusler.

Historien er nesten ikke til å fatte. Og jeg kjenner, som så mange andre, et sterkt behov for ikke å vite, ikke å se, ikke måtte forholde meg til den tragedie som rammer så altfor mange. Vold mot kvinner og barn i nære relasjoner er smertefull kunnskap og gir et behov for å ta avstand – vi vil slippe å se.

Vår motstand mot å erkjenne at denne volden faktisk finner sted bidrar til at mange kvinner og barn tilbringer år i en livssituasjon hvor menneskeverdet er krenket på det groveste. Ved å snu oss bort bidrar vi til at volden får fortsette og i sin ytterste konsekvens kan det føre til tap av menneskeliv.

Men som samfunn og som medmennesker har vi ikke lov og snu oss bort. Vi må bry oss, verne om og reagere mot den urett som rammer kvinner og barn i hjemmet – det stedet som for de aller fleste av oss forbindes med trygghet, kjærlighet og omsorg.

Fra Krisesentrene og ulike befolkningsundersøkelser vet vi at omfanget av volden er stort. Statistisk Sentralbyrå anslår at ca 18.000 kvinner utsettes for vold av nåværende eller tidligere kjæreste i løpet av et år. Mange av disse kvinnene har barn – barn som både selv utsettes for vold eller er vitne til at volden finner sted.

Med dette som dystert bakteppe har jeg gjort kampen mot denne volden til en hovedsak i mitt arbeid som justisminister. Brevet fra den unge moren skal ikke være sendt forgjeves. Jeg vil se, og jeg vil handle!

Volden som utøves innenfor hjemmets fire vegger er et offentlig anliggende. Det er en forbrytelse som skal straffes på linje med ethvert annet voldelig overgrep. Bare gjennom synliggjøring kan vi skape en sosial og kulturell aksept for å snakke om vold mot kvinner og barn som et alvorlig samfunnsproblem.

Det har vært jobbet godt på dette feltet i noen år, men så lenge volden fortsetter kan vi aldri si oss fornøyd. Arbeidet skal intensiveres. Som justisminister lover jeg å bidra til det.

I arbeidet fremover vil jeg prioritere å styrke ofrenes stilling. Mange av de tiltak vi benytter for å beskytte kvinner og barn som utsettes for vold i nære relasjoner, har hatt som konsekvens at det er den som trues som må bære byrden. Få har stilt spørsmålstegn ved at det er kvinnene som har måttet søke tilflukt på krisesentrene, blitt ustyrt med voldsalarm og gitt ”muligheten” til å leve et liv på sperret adresse eller med nytt personnummer. Tiden er definitivt moden for et skifte i denne tenkningen. Vi skal i større grad stille voldsutøveren til ansvar - det er dennes handlingsrom vi skal begrense.

Innføring av bestemmelsen om besøksforbud i eget hjem er et eksempel på dette. Et annet eksempel som peker i riktig retning, er vårt planlagte pilotprosjekt der vi vil prøve ut en ordning med elektronisk merking av volds- og trusselutøvere. Det er ikke urimelig at det er den som utøver volden som må ta ansvar og må leve med konsekvensene av sine handlinger.

For å stoppe volden er det ikke nok å styrke tilbudet til kvinner og barn etter at volden har funnet sted – vi må forebygge at det skjer. Jeg ser et åpenbart behov for en ytterligere utbygging av hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere. Bare gjennom tett oppfølging, behandling og hjelp kan vi bidra til at den som utøver volden tar aktivt ansvar og avstår fra fortsatt voldsbruk. Den smertefulle kunnskapen skal medføre handling!

Jeg vil også legge til rette for at volds- og trusselutsatte blir bedre ivaretatt av politiet og i rettsapparatet. I vår behandling av straffesaker har vi i all hovedsak vært opptatt av den overgripende part. I mindre grad har vi vært opptatt av hvordan offeret har opplevd situasjonen. Vi skal iverksette både praktiske og rettslige tiltak for å styrke situasjonen for den som er utsatt. Vi skal informere bedre, følge opp den enkelte tettere og utvikle rutiner for dette arbeidet. Vi skal sørge for at møtet med politi og rettsapparat blir en trygg og god opplevelse.