KRÅDs konferanse om menneskehandel

Takk til Det kriminalitetsforebyggende råd for at dere valgte menneskehandel som tema på årets konferanse. Dere har valgt et sentralt tema og dere har laget et variert og grundig program som etter min oppfatning fanger opp de sentrale problemstillingene knyttet til menneskehandel.

"Stopp menneskehandelen"

Det er nå snart ett år siden regjeringens handlingsplan ”Stopp menneskehandelen” ble lansert. Målet med handlingsplanen er ikke å utvikle måter å leve med menneskehandel på i Norge. Målet er å stoppe alle tilløp til at noen bruker vold, trusler eller utnytter den sårbare situasjon et medmenneske befinner seg i, til å utnytte personen til prostitusjon eller til arbeide eller tjenesteyting.

Er det naivt å tro at dette lar seg stoppe? Vi er moralsk forpliktet til å stoppe menneskehandelen. Vi kan ikke ha andre målsettinger enn denne. Men det vil være enormt krevende. Den grunnleggende årsaken til menneskehandelen er at vi lever i en urettferdig verden; det er fattigdommen som skaper grobunn for handel med mennesker.

Handlingsplan. ”Typisk politikere”. Ja! Og særlig av følgende grunn: Det sikrer faktisk oppfølging. Strukturer må på plass, ansvar fordeles. Handlingsplanen plasserer ansvaret for de ulike deler av vår strategi mot menneskehandel. For alle de 37 ulike tiltakene i planen er det oppgitt hvilket departement som står ansvarlig, enten alene eller i fellesskap med andre departementer, om utviklingen og gjennomføringen av tiltakene.

Etter min oppfatning er planen dessuten blitt et ganske jordnært og realistisk produkt. Den understreker at i kampen mot menneskehandel finnes det ingen enkle løsninger. Årsaken til fenomenet er kompleks og virkemidlene må derfor være mange og spenne vidt. Vi påstår ikke at vi har funnet den endelige sannhet om bekjempelsen, men understreker at vi fortløpende skal iverksette, evaluere og forbedre en lang rekke tiltak.

Handlingsplanens hovedmål er å:

• forebygge menneskehandel gjennom tiltak som kan begrense rekruttering og etterspørsel
• ivareta ofrene ved å gi dem et helhetlig og tilpasset tilbud om bistand og beskyttelse.
• særlig sikre at barn som er ofre for menneskehandel får en tilrettelagt oppfølgning
• intensivere innsatsen for å avdekke og straffeforfølge menneskehandlerne.

Før vi ser nærmere på noen av de sentrale tiltakene i planen, vil jeg si noen ord om sentrale internasjonale rammer for bekjempelse av menneskehandel.

Helt siden 2000 har vi hatt den såkalte Palermo-protokollen som et overordnet internasjonalt instrument på området. Den har definert menneskehandel og har satt opp de grunnleggende krav til statene om tiltak som må iverksettes.

I 2005 sluttførte Europarådet arbeidet med å utvikle en konvensjon om bekjempelse av menneskehandel. Denne konvensjonen innfører enda klarere forpliktelser for de stater som slutter seg til den enn Palermo-protokollen oppstiller. Ikke minst skaper konvensjonen et nytt overvåkingsorgan som skal kontrollere at statene følger bestemmelsene. Denne mekanismen kan sammenlignes med Europarådets torturkomité, som har vist seg som en effektiv instans. Konvensjonen trer i kraft kort tid etter at 10 stater har ratifisert den. Norge ligger an til å ratifisere i høst, og kan derved bli den 10. ratifikasjonsstat, noe som innebærer at konvensjonen ventelig vil tre i kraft tidlig neste år.

Vi har derved passert en viktig grense internasjonalt: Fra forhandling til handling. Det er en gledelig utvikling.

Forebygging

Vi skal forebygge menneskehandel nasjonalt og internasjonalt. Et sentralt virkemiddel her hjemme er den treårige informasjonskampanjen som Barne- og likestillingsdepartementet har ansvar for, og som hadde sin oppstart i fjor sommer. Målet med kampanjen er å endre holdninger samt begrense etterspørselen etter seksuelle tjenester, og med dette omfanget av menneskehandel til sexindustrien. Hanne Skui fra BLD skal innlede om dette seinere i dag.

Internasjonalt støtter Norge gjennom Utenriksdepartementet en rekke prosjekter som er opprettet for å forebygge handel med kvinner og barn. Ikke minst i flere Balkan-land, der organisasjoner som Redd Barna og UNICEF står for gjennomføringen av prosjektene. Dette antar jeg at ambassadør Tove Skarstein kommer nærmere inn på.

Kriminalisering av sexkjøp

I handlingsplanens tiltak 19 heter det at Justisdepartementet vil nedsette en arbeidsgruppe som skal foreta en gjennomgang av rapporter og lovgivning i våre naboland og vurdere behovet for endringer i norsk lov, herunder vurdere om kjøp av seksuelle tjenester skal kriminaliseres.

På dette punkt har det rent mye vann i havet siden handlingsplanen ble lansert, noe jeg er nokså sikker på at alle her kjenner til. I sommer sendte Justisdepartementet ut på høring et lovforslag om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester. Høringsfristen løp nylig ut og departementet vurderer nå svarene vi har mottatt. Det er regjeringens målsetting at et eventuelt straffebud vil bidra til å endre holdninger, redusere etterspørselen og derved markedet for prostitusjon, og være med på å forhindre at barn, kvinner og menn utsettes for menneskehandel.

Justisdepartementet iverksetter for øvrig nå et forskningsprosjekt som vil legge grunnlaget for en senere evaluering av den nye straffebestemmelsen. Prosjektet vil for det første søke å kartlegge omfanget av prostitusjonsmarkedet, inne og ute. Videre vil man se på organiseringen av de ulike prostitusjonsmarkedene.

I tillegg vil det ved bruk av intervjuer gjennomføres en kvalitativ undersøkelse av hvordan personer som er i prostitusjon opplever sin situasjon, særlig i hvilken grad de utsettes for vold. Ved å gjenta undersøkelsen etter noen år, håper vi å kunne trekke noen slutninger om effekten av lovendringen. Det er særlig en bekymring for at kvinnene som er i prostitusjon vil møte større vanskeligheter i sin hverdag som gjør at flere har vært skeptiske til et lovforbud. 

Bistand og beskyttelse til ofrene for menneskehandel

Menneskehandel er en alvorlig form for kriminalitet som skaper ofre. Det er gjerne personer som ikke umiddelbart ønsker eller evner å fortelle om sin situasjon til hjelpeapparat, politi eller utlendingsmyndigheter. Det er regjeringens ønske at vi i størst mulig utstrekning evner å identifisere ofrene som er i Norge. Det er en helt sentral del av vår tenkning rundt problemfeltet at man finner frem til ofrene. Det er derfor avgjørende at relevante aktører har kunnskap om menneskehandel, om hvilken situasjon ofrene kan befinne seg i og hvordan de kan identifiseres.

Vi ønsker derfor å legge opp til en styrking av den oppsøkende virksomhet i prostitusjonsmiljøene som drives av organisasjoner og offentlige tjenester.

Og vi må ha et særlig fokus på barn som kan være ofre for menneskehandel. Dette er ekstra utfordrende, og det bilde Redd Barna tegner av situasjonen, bekymrer meg. Vi må ha kunnskap, vi må se at lovverket er godt nok, og vi må ha et effektivt samarbeid mellom politi, barnevern, utlendingsmyndighetene, frivillige organisasjoner og andre. Barn som utsettes for menneskehandel skal identifiseres, gis hjelp og beskyttelse – og bakmenn skal tas.

Når ofre er identifisert, vil det oppstå en rekke problemstillinger knyttet til muligheten av å gi dem en tilpasset bistand og beskyttelse. De som er utsatt for menneskehandel er en uensartet gruppe mennesker med svært ulike behov.

Tjenesteapparatet i offentlige, private og frivillige virksomheter mangler jevnt over informasjon om hvilke tilbud og rettigheter som faktisk eksisterer for ofre for menneskehandel, samt at det hersker uklarhet om rolle- og ansvarsfordeling.

Mange kommuner kan ha mye å lære av Stavanger, som har vedtatt en egen lokal handlingsplan.

På denne bakgrunn vedtok regjeringen i fjor å etablere et prosjekt med en landsdekkende koordineringsenhet for bistand og beskytelse av ofre. Enhetens primæroppgave er å bistå tjenesteapparatet med metoder for identifisering samt planlegging og mobilisering av tilbud til ofrene.

Som mange kjenner til, ble Birgitte Ellefsen tilsatt som prosjektleder og tiltrådte stillingen for et snaut år siden. Prosjektet Koordineringsenhet for ofre for menneskehandel - KOM - er nå etablert med en prosjektgruppe og en ressursgruppe som møtes hyppig. Som forventet har det vist seg at de ikke mangler oppgaver å ta tak i.

Birgitte vil selv redegjøre nærmere for virksomheten senere under konferansen, men jeg vil trekke frem enheten som et eksempel på en helt ny struktur som vi ønsker skal bli en krumtapp i arbeidet med å finne ut hvor det er problemer i hjelpeapparatet og hvordan problemene best kan overkommes.

Felles for flere ofre for menneskehandel er at de i en akuttfase trenger et trygt sted å bo, der man også kan få råd og hjelp.

I januar 2005 ble ROSA-prosjektet iverksatt for å gi slik bistand og beskyttelse i en akuttfase. ROSA står for Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse. Det er Krisesentersekretariatet i Norge som har fått mandat til å gjennomføre prosjektet.

ROSA-prosjektets mandat er å betjene en døgnåpen informasjonstelefon samt koordinere den videre bistand og beskyttelse for ofrene. Justisdepartementet finansierer prosjektet.

ROSA–prosjektet har virket i snart tre år, og har under ledelse av Unni Kiil – som også skal innlede her på konferansen - vist at de har evnet å gi god bistand til ofre.

Å være utsatt for menneskehandel gir alvorlige utslag på fysisk og psykisk helse. Krisesentrene har opplevd at ofre har forsøkt å ta sitt liv, og at innleggelser på psykiatrisk institusjon har vært nødvendig. Prosjektet har meldt fra om at kvinnenes ulike oppholdsstatus i Norge gir svært ulik rett til helsehjelp. Dette er en viktig tilbakemelding som har gjort at det i dag arbeides for å lage et helhetlig helsetilbud for alle ofre uavhengig av oppholdsstatus.

Vi ser samtidig at et opphold på krisesenter ikke passer for alle ofre, og uansett ikke er egnet som et langvarig boligalternativ. I tiden fremover må vi derfor se nærmere på muligheten for å lage andre tilbud, både for kvinnelige og mannlige ofre.

Utvidet refleksjonsperiode

Den nye handlingsplanen utvidet den såkalte refleksjonsperioden fra 45 dager til seks måneder. Antatte ofre kan altså få innvilget oppholds- og arbeidstillatelse i et halvt år. Deretter kan de få ny midlertidig arbeidstillatelse av ett års varighet dersom de har brutt med miljøet bak menneskehandelen og politietterforsking er innledet.

Vi vet at ofrene trenger mer enn å få klargjort sin oppholdsstatus. Det må knyttes tydelige rettigheter om helse- og sosialhjelp til ordningen. Arbeidet med å gjøre refleksjonsperioden til en mest mulig forutsigbar ordning pågår nå.

Menneskehandlere skal avsløres og straffeforfølges

Menneskehandel er vår tids slavehandel og en alvorlig form for kriminalitet som innebærer grove krenkelser av ofrenes menneskerettigheter. Menneskehandlere skal derfor avsløres og straffeforfølges. Handlingsplanen er meget klar i sin påpekning av at dersom vi skal lykkes i vår målsetting om å bekjempe menneskehandel må flere menneskehandlere og kriminelle nettverk avsløres og straffeforfølges. Vi har utviklet et lovverk med nye straffebestemmelser og med hjemler som gir politiet viktige redskaper for å håndheve dem. Bevisstheten rundt menneskehandel har på relativt kort tid vokst seg sterk innen strafferettssystemet. Vi har fått strenge dommer mot gjerningsmenn som kjennes skyldige i å ha drevet planmessig, økonomisk motivert virksomhet over lengre tid med sårbare kvinners fysiske og psykiske helse som innsats.

Et viktig tiltak i handlingsplanen er å øke kompetansen i politiet og påtalemyndigheten. Her har Riksadvokaten og Politidirektoratet tatt et tydelig ansvar og iverksatt en planmessig opplæring. Også Riksadvokaten skal innlede.

I Oslo har man siden årsskiftet styrket politiinnsatsen vesentlig ved opprettelse av STOP-gruppen, der 14 ansatte jobber for å avdekke menneskehandel og hallikvirksomhet på prostitusjonsmarkedet. Vi mener dette i tillegg har en forebyggende effekt.

Også ellers i landet har politiet i den senere tid tilegnet seg verdifull erfaring ved målrettet etterforsking mot miljøer som utnytter sårbare kvinner til prostitusjonsvirksomhet. Atle Roll-Mathisen fra Kripos skal innlede om politiets behandling av menneskehandelsaker.

Vi vet at politiinnsatsen koster. Det er ressurskrevende på mange vis, ikke minst ser vi nå hvordan tolkeutgifter i menneskehandelsaker kan nå svimlende beløp. Store tolkeutgifter vil både dempe det enkelte politidistrikts motivasjon for å åpne etterforskning i menneskehandelsaker, og stå i veien for et fullgodt internasjonalt samarbeid. Vi mener at de politibudsjetter som vi har lagt frem, muliggjør en bred innsats mot menneskehandel.

Forskning/returprogram

Handlingsplanen fastslår at arbeidet mot menneskehandel krever innsikt og forståelse. Justisdepartementet har gjennom ulike forskningsoppdrag søkt å frembringe oppdatert kunnskap som kan danne grunnlag for våre beslutninger.

Jeg har lyst til å trekke frem en rapport om nigerianske kvinner i prostitusjon i Norge som forskningsstiftelsen Fafo la frem tidligere i år. Hensikten var å fokusere på problemstillingen rundt hjemsendelse og reintegrering av kvinnene. Man ønsket å finne ut mer om kvinnene, hvilke bekymringer og behov de hadde, og hva som finnes av hjelpetiltak i Nigeria.

Prosjektet var viktig med tanke på de to returavtaler Norge inngikk med IOM – International Organization for Migration. Forskerne gjennomførte en lang rekke intervjuer og samtaler med nigerianske kvinner i gateprostitusjon i Oslo og Stavanger. En av hovedkonklusjonene var at kvinnene hadde svært ulik erfaring fra migrasjonsprosessen de har vært gjennom. De forholder seg til vanskelighetene i Europa på ulikt vis.

Kvinnene kunne grovt sett deles inn i fire grupper med tanke på syn på hjemreise:

• De som akkurat har kommet til Europa og enda ikke har rukket å prøve lykken er jevnt over veldig negative til å reise tilbake.
• De som har vært i Europa en stund uten å nå målene sine. De innser at dette vil ta lengre tid og være hardere enn de trodde, og noen av dem er positive til retur, vel å merke hvis det finnes penger eller arbeid.
• De som etter flere år i Europa har gitt opp håpet om at de noensinne kommer til å lykkes i Europa. De føler seg tvunget til å prostituere seg for å betjene gjeld til agenter eller forsørge familien i Nigeria. De fremstår svært hjelpeløse og fortvilet, og mange av dem vil være interessert i retur hvis de forespeiles en bedre livssituasjon. De trenger imidlertid en god del hjelp og støtte for å etablere seg på nytt i hjemlandet.
• De som føler at de, i hvert fall delvis, har oppnådd det de kom for. Målene har kanskje blitt justert underveis, men de er overbevist om at de har det bedre enn om de ikke hadde forlatt Nigeria.

Felles for alle kvinnene er en total mistillit til nigerianske myndigheter.

De nigerianske kvinnene kommer oss nær gjennom forskningsrapporten. De trer frem som en sammensatt gruppe medmennesker som er i en fortvilet situasjon i Norge og trenger støtte på ulikt vis.

Vi ser vanskelighetene med å realisere returavtalene som er inngått. Det har hittil i år bare blitt returnert to kvinner, som dro hjem til henholdsvis Romania og Bulgaria. Det har blitt jobbet med kvinner som vurderte retur blant annet til Nigeria, men de valgte å trekke seg av ulike grunner. De vegrer seg for kontakt med myndighetene i hjemlandet, har liten tro på at de vil få hjelp, og er redde for bortvisnings- eller utvisningsvedtak som kan gjøre det vanskelig å vende tilbake dersom de skulle ombestemme seg.

Vi får bekreftet det vi har hatt som et utgangspunkt i kampen mot menneskehandel: Dette er sammensatt og det finnes ikke enkle løsninger.

Arbeidet med å gjøre returavtalene til et nyttig tilbud for ofre vil fortsette. Hjelpeorganisasjonene har ansvar for å bidra i prosessen, ved å informere og motivere aktuelle ofre.

Tvangsarbeid/organhandel

Den nye handlingsplanen mot menneskehandel peker på at internasjonale trender tilsier at vi også i Norge må være forberedt på å møte andre former for menneskehandel enn innen prostitusjon – kanskje særlig med barn som ofre? Fra flere europeiske land meldes om tilfeller der mennesker har blitt tvunget til å utføre arbeid innen landbruk, fabrikkarbeid eller som tjenere i private hjem. I Norge har vi ikke sett klare eksempler på dette, men vi vet at det er gråsoner mellom det som er dårlige arbeidsforhold og kriminalitet. I en situasjon der problemer rundt sosial dumping er meget aktuelt for oss, må vi være på vakt. Etterspørsel etter billig arbeidskraft, restriktive innvandringsregler og eksistensen av kriminelle grupper som vil utnytte sine medmennesker, resulterer i denne form for menneskehandel.

På samme måte vil vi ha kontroll over markedet for organer. Økende alder i befolkningen og økende omfang av livsstilssykdommer som høyt blodtrykk og diabetes, fører til flere mennesker med organsvikt og et økende behov for organer. Medisinske fremskritt de senere år gjør det mulig å transplantere flere typer organer og menneskelig vev. Det er en voksende etterspørsel etter organer til forsking og farmasøytisk industri. Fra et gap mellom etterspørsel og tilbud på organer springer det frem grobunn for kriminell virksomhet.

I Soria Moria-erklæringen understreker regjeringen at den vil styrke innsatsen for å øke antall donorer av organer. Norge er i en gunstig situasjon i forhold til mange land – men vi kan bli bedre – med en stabil tilgang på organer og et godt transplantasjonssystem. Transplantasjon av nyre fra levende giver har vær benyttet i mange år, og i dag skjer rundt 40 % av nyretransplantasjonene fra levende giver, ofte et familiemedlem. Dette er høyt i internasjonal sammenheng, og har medvirket til lave ventelister. Land med lange ventelister vurderer nå den norske praksisen på området.

Avslutning

Det er min klare oppfatning at vi ved å ha skapt nye strukturer og ved sterkt fokus på tverrfaglig og tverretatlig innsats, har bygget et godt grunnlag for arbeidet mot menneskehandel.

Like sikkert er det at vi hele tiden må utfordre hverandre på dette området. Det er bra at denne konferansen stiller spørsmålet ”Er vi på rett spor?” Vi må utvikle tiltakene våre, vi må endre det som ikke fungerer. Vi må fornye tenkningen vår i takt med endringer i måten menneskehandel rammer mennesker i vårt eget samfunn og internasjonalt.

For fortsatt er det sånn at vi bare kan bli bedre. Da må vi jobbe sammen!

Lykke til med dagens konferanse.