Straff som virker

Fremskrittspartiet krever at VG skal vise bilder av gjerningsmennene, ikke ofrene. Jeg er helt uenig i det. Nå er det på høy tid at vi retter fokuset mot ofrene. De har altfor lenge vært skjøvet i bakgrunnen.

Den klassiske løsningen på lovbrudd er hevn og mer straff. Mange politikere ser seg tjent å komme raskt på banen med denne enkle, lettvinte løsningen. Den har som mål å vise handlekraft, men er lite egnet til å gjøre noe med komplekse problemer. Jeg ønsker at flere aktører i den offentlige debatten kunne ta seg tid til å stille det viktige andre spørsmålet: Hva er det faktisk som hjelper? Hvordan kan vi unngå at dette skjer igjen?

Ikke hevn

Ifølge en ny undersøkelse fra Advokatforeningen ser de fleste nordmenn på rehabilitering som den viktigste begrunnelsen for å bruke fengsel som straffemetode. Hevn er langt mindre viktig for de fleste av oss. Dette er et innspill som vi bør ta med oss i den videre debatten. Folk flest har, i motsetning til Fremskrittspartiet, et konstruktivt syn på straff.

Regjeringen sier i Soria Moria-erklæringen at det er grunn til å heve straffenivået i visse typer saker som skader mennesker, blant annet for voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser. I tillegg må vi lytte til hva ofrene sier. Det er for eksempel ikke slik at de generelt ønsker seg strengere straffer. Siv Jensen og Jan Arild Ellingsen bør merke seg at svært få representanter for ofrene har ønsket seg en mulighet til å anke over straffeutmålingen. Samtidig vet vi at to av tre påbegynte ubetingede fengselsdommer er på under 90 dager. For mange av disse gjengangerne er effektive straffer mye mer målrettet og effektivt.

Rehabilitering

Regjeringen er opptatt av det rehabiliterende innholdet i straffen. Vi vil ha en straff som virker, og ønsker derfor mer bruk av elektronisk kontroll, samfunnsstraff og promilleprogram. Bruk av konfliktråd og andre alternative reaksjonsformer gir en større sjanse til å lirke lovbrytere tilbake til samfunnet. Seks av ti som er straffet for forbrytelser, dømmes for nye forbrytelser i løpet av fem år, ifølge Statistisk sentralbyrå. For de som gjennomfører samfunnsstraff er tilbakefallet 21 prosent.  Nærmere åtte av ti klarer å leve en kriminalitetsfri tilværelse. Derfor vil vi bruke straffegjennomføringsformer som gir resultater, som reduserer kriminaliteten og skaper mer trygghet. 

Regjeringen har nylig foreslått en rekke lovendringer som vil styrke ofrenes rettigheter i straffesaker. Når Frp i VG sist søndag kritiserer meg for ikke å foreslå lovendringer som gir ofre og pårørende flere juridiske rettigheter, har de fulgt dårlig med. Lovforslag om endringer i voldsoffererstatningsloven ble lagt frem fredag 16. november, sammen med eget lovforslag som gir bedre rettigheter for ofre i straffesaker.

Vi har foreslått å gi ofrene bedre informasjon og mulighet for deltakelse i straffesaken. I tillegg til å utvide retten til bistandsadvokat, skal de få rett til kontaktperson i politiet, møte med aktor før hovedforhandlingen og bedre muligheter for innflytelse under behandlingen av saken.

Heldigvis har VGs artikler stilt det viktige andre spørsmålet, fått frem mørketall og stimulert til debatt om hva vi gjør for å hjelpe de som rammes. I 2008 kommer vi til å bruke ytterligere 44 millioner kroner for å gi ofre og pårørende for lovbrudd styrkede rettigheter og et bedre hjelpetilbud. Det åpnes tre nye Barnehus i 2008 for barn utsatt for overgrep, i tillegg til de to som kommer på plass i år. Tilbudet blir dermed landsdekkende. Ordningen med familievoldskoordinatorer i politiet skal utvides til 100 prosent stilling. Koordinatorene vil også få ansvar for saker knyttet til seksuelle overgrep. Det skal opprettes egne team i de største politidistriktene for å håndtere familievoldssaker.

Tiltakene ble lagt frem i statsbudsjettet før VGs viktige og nødvendige artikkelserie om volden som rammer kvinner og barn. Barn skal få rett til voldsoffererstatning. Vi vil utvide bistandsadvokatordningen til saker som seksuell handling mot barn, menneskehandel, vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse. Og vi vil bygge ut behandlingsapparatet til voldsutøverne.

Ingen gåte

Mye av det Jensen og Ellingsen skriver under overskriften ”grunnleggende galt” er grunnleggende feil. De hevder for eksempel at den eneste begrunnelsen for at erstatning ikke skal beregnes ut fra antall barn, er at belastningen på gjerningsmannen ikke skal bli for stor. Gjerningsmannen er erstatningsansvarlig for hele det tapet ofrene har lidt. I tillegg skal han gi oppreisning, det vil si betale økonomisk kompensasjon for skade av ikke-økonomisk art. Antall barn har ingen betydning i denne sammenhengen. Belastningen på gjerningsmannen reduseres ikke.

Der hvor antall barn kan ha betydning, er i forhold til voldsoffererstatning til etterlatte. Etter voldsoffererstatningsordningen er det et maksimumsbeløp for hva som kan dekkes etter ordningen, men det får ingen betydning for hvor mye gjerningsmannen plikter å betale. For hans erstatningsansvar er det ikke noe ”tak”. Maksimumsbeløpet ble i 2001 hevet fra kr. 200.000 til 20 ganger grunnbeløpet i folkertrygden, dvs. i overkant av 1.3 millioner kroner. Bare i svært få saker er tapet så stort at man når denne grensen. Vi vil likevel gå gjennom disse sakene for å se om den bør justeres.

Handling

Debatten bør dreie seg om det som hjelper, ikke det som gir et feilaktig inntrykk av handlekraft. Jeg ønsker at flere kritiske medarbeidere i pressen stiller det andre spørsmålet til oss politikere. Det grundige spørsmålet som går dypere og krever noe mer av oss som sitter med ansvaret. Som forventer skikkelige svar om hva som gjøres for å møte utfordringene.

Dette kan gi oss en kunnskapsbasert kriminalpolitikk og debatt fremfor en hendelsesstyrt. Kvinner og barn som utsettes for vold og overgrep fortjener det.