Ingen frihavn for krigsforbrytere

Norge har blitt et mer utrygt oppholdssted for krigsforbrytere. Regjeringen innfører strengere straffebestemmelser og mer politikraft.

Ingen av oss som fulgte nyhetssendingene etter massakrene i Rwanda i 1994 kan noen gang glemme det vi så. Bilder av lemlestede kropper sitter fortsatt på netthinnen. Senere har vi fått flere bilder fra andre kriger og nye overgrep, blant annet på Balkan, i Kongo, Irak og Afghanistan.

Hindre nye krigsforbrytelser

Vi kan ikke tillate oss å resignere eller la avmakten få overtaket. I stedet må vi stille spørsmålet om hva vi kan gjøre for å hindre at det skjer igjen. For vi kan gjøre noe!

Gjennom aktiv deltakelse i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid bidrar Norge til å forebygge nye kriger og konflikter. Og prosessen med å bygge én internasjonal rettsorden er langt fra ferdig – den har akkurat begynt. Samtidig er det viktig at vi finner krigsforbryterne og stiller dem til ansvar for det de har gjort. Det skal ikke være mulig å begå slike forbrytelser uten å bli straffet! Disse personene skal aldri få lov til å føle seg trygge i Norge.

Den 28. februar i år vedtok Stortinget nye lovbestemmelser som sikrer en mer effektiv strafforfølging av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser i Norge. De groveste handlingene vil kunne straffes med fengsel i inntil 30 år. Straffansvaret vil ikke foreldes, forutsatt at det ikke var det da loven trådte i kraft. I så fall skal lovbryteren likevel kunne utleveres til andre stater for å bli strafforfulgt der.

Det har også blitt en krigsforbrytelse å rekruttere eller bruke barn under 18 år i væpnede styrker. Her går Norge lengre enn det som følger av internasjonal sedvane.

For å følge opp de nye lovbestemmelsene har Kripos fått midler til åtte nye stillinger, noe som innebærer en dobling av etterforskningskapasiteten i disse sakene. I tillegg er det opprettet én ny statsadvokatstilling ved det nasjonale statsadvokatembetet som behandler krigsforbrytersaker.

Krigsforbrytere i Norge?

Vi vet at personer som har deltatt i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser, blant annet i det tidligere Jugoslavia og Rwanda, har kommet til Norge som flyktninger og asylsøkere. Noen av dem har fått oppholdstillatelse her. Dette har ført til påstander fra enkelte hold om at Norge er en ”frisone” for krigsforbrytere.

Kan vi ikke bare sende disse menneskene tilbake til hjemlandet? Så enkelt er det ikke. Personer som er mistenkt for å ha utført så grufulle handlinger, har - som alle andre – krav på å få saken sin behandlet i overensstemmelse med grunnleggende rettssikkerhetsregler. Etterforskningen er ofte svært komplisert, blant annet fordi handlingene har foregått i et annet land. Det kan være vanskelig å skaffe fram de nødvendige opplysninger, vitneførsler og bevis. 

Nordisk samarbeid

I den forbindelse har vi stor nytte av det tette nordiske samarbeidet som er etablert i disse sakene. Jeg ser også behov for et internasjonalt nettverk for nasjonale etterforsknings- og påtaleenheter som arbeider med internasjonale kjerneforbrytelser som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Et initiativ her er på trappene.

I mange tilfeller vil det ikke være mulig å sende asylsøkere som er mistenkt for slike handlinger tilbake til hjemlandet. Noen vil risikere tortur eller dødsstraff, og det vil i så fall være i strid med grunnleggende menneskerettigheter å sende dem tilbake. I andre tilfeller er det lite trolig at det vil bli igangsatt en tilfredsstillende strafforfølgning i hjemlandet, enten på grunn av politiske forhold eller fordi rettsapparatet i landet ikke fungerer. I slike saker er det et reelt behov for at vi kan strafforfølge dem her i Norge.

Ikke en frisone

I den sammenheng er det svært viktig at vi nå har fått de nye lovbestemmelsene på plass. De sikrer at Norge nå har den samme mulighet til å dømme personer for krigsforbrytelser som de internasjonale straffedomstolene har. Ingen kan lengre hevde at Norge er en frisone for krigsforbrytere.