Justissektorens plass i det kriminalitetsforebyggende arbeidet

Først vil jeg gjerne rette en takk til Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum for deres utrettelige arbeid for å synliggjøre og bidra til utvikling av det av dette viktige området. Deres arbeid er viktig for oss alle for å realisere målet om et godt og trygt samfunn.

Justissektoren har en viktig plass i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Sektorens innsats er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig for å bidra til trygghet gjennom å forebygge kriminalitet. De mange konkrete innsatsene på dette området gjenspeiler imidlertid Regjeringens brede satsning for å skape et tryggere samfunn. Selv om vår sektor er stor og tung kan funksjonene bare virke forebyggende i et samspill med andre, det er et velkjent faktum for dere som er deltagere på denne viktige konferansen. Det er viktig å legge til rette for en forsterket innsats for å stoppe utviklingen av en kriminell karriere hos unge mennesker på et så tidlig tidspunkt som mulig. Heldigvis er det bred politisk enighet om nødvendigheten av samarbeid på dette livsområdet.

For meg er det naturlig å ta utgangspunkt i Regjeringens Soria Moria-erklæring:

Norge er mulighetenes samfunn. Vi har store naturressurser og uberørt natur. Vi har lange demokratiske tradisjoner. Vi har et høyt utdannings- og kompetansenivå. Vi har høy sosial kapital og et av verdens beste velferdssamfunn. Vår oppgave er å styrke, fornye og videreutvikle dette velferdssamfunnet. Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Vår visjon er at vi kan overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok.

Under kapitelet om kriminalpolitikk slår vi fast:

Regjeringen vil ha en aktiv helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. Målet er å forbygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre, derfor må vi ha en målrettet og balansert satsing på politiet, på domstolene og på kriminalomsorgen.  

Følgende punkter i erklæringen har betydning i et forebyggende perspektiv:

• Med gode velferdstilbud for alle kan kriminalitet forbygges og mange av startblokkene for en kriminell løpebane fjernes.
• Når over 60 prosent av voldskriminaliteten begås i alkoholrus, er det viktig å fastholde en restriktiv ruspolitikk.
• Gode tilbud i psykiatri, helse og omsorg og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for helhetlig kriminalitetsbekjempelse.
• Det er viktig at forebyggende velferdstiltak, gode lokalsamfunn og fritids- og aktivitetstilbud for unge blir ivaretatt også som et ledd i arbeidet mot kriminalitet.

Regjeringen vil:

at politiet skal være effektivt, profesjonelt og serviceinnstilt i sitt forhold til publikum, og skal ha tid og ressurser til forbyggende arbeid. Det forebyggende arbeidet i politiet må få økt status. 

Viktige virkemidler i det kriminalitetsforebyggende arbeidet er å:

• videreutvikle samarbeidet mellom ulike etater om kriminalitetsforebyggende tiltak SLT(Samordning av lokale tiltak) og innføringen av Politiråd i kommunene.
• endre Plan- og bygningsloven slik at kommunene forpliktes til å ta kriminalitetsforebyggende hensyn i sin planlegging. Saken ligger i Stortinget, vi håper den blir behandlet før påske.
• sørge for gode rutiner for varsling av barnevernet og vurdere hvordan ordningen med barnevernskonsulenter kan spres til flere politistasjoner.
• fremme opplæringstiltak med sikte på konfliktløsning og ikke-voldelig atferd som kan forebygge kriminalitet.

Justispolitikken skal være kunnskapsstyrt, økt satsing på evaluering og forskning vil være viktige bidrag til dette. Dette gjelder både kunnskap om kriminalitetens årsaker, utvikling og omfang, samt kunnskap om effekten av iverksatte tiltak som grunnlag for en målrettet og effektiv ressursinnsats. Regjeringen har derfor økt bevilgningen til forskning med 3 mill kr i 2008.

I de senere årene er det iverksatt en rekke tiltak for både å forebygge kriminalitet, heve kvaliteten på etterforsking og iretteføring, samt å styrke kompetansen til politiet og andre instanser som skal bidra til å bekjempe kriminalitet. Politirollen er i stadig utvikling for å møte utfordringene. Dette skjer blant annet ved å styrke det problemorienterte politiarbeidet og legge til rette for samarbeid med de øvrige instansene med  nsvar for tiltak overfor denne målgruppen. Vi har aldri tidligere i Norge brukt så mye ressurser på politiet. Aldri tidligere har vi hatt så mange politikvinner- og menn i arbeid, aldri tidligere har vi hatt et så høyt utdannet politikorps og aldri har vi hatt så mange studenter på Politihøgskolen.

Politidirektoratet ble i tildelingsbrevet for 2007 gitt i oppdrag å komme med forslag til målekriterier/styringsparametre som dekker hele målstrukturen for politiets samlede arbeid (det totale politiprodukt).  Dette vil bli behandlet senere under denne konferansen. 

Lokale initiativ er viktige i arbeidet for å styrke den forebyggende innsatsen. Den som opplever hvor ”skoen trykker” føler lettere ”eierskap” til problemløsningen. Samarbeidsstrukturene bidrar til at vi mer effektivt kan ta i bruk arbeidsmetoder som politiet har utviklet til bruk i det forebyggende arbeidet. Lokal koordinering er derfor like viktig som sentral koordinering.

Enkeltmenneskets verdi og integritet er grunnleggende for Regjeringens kriminalpolitiske arbeid.  Dette gjelder ikke minst for unge lovbrytere.

Oppfølgingen av barn som bryter loven mens de er under den kriminelle lavalder et ansvar for barnevernet, nettopp denne gruppen utfordrer rollefordelingen mellom politi og barnevern. I gruppen 15 til 18 år er faller de både under barnevernslovgivningen, men også straffesakskjeden. Vi har mange gode eksempler på godt samarbeid til beste for den enkelte ungdom, men det er helt klart at vi også har mange eksempler på fastlåste situasjoner og gjensidige beskyldninger for manglende innsats. Etter hvert er det stor enighet om at det kreves felles innsats dersom hensynet til barnets beste skal ivaretas. Her pågår utviklingsarbeid både lokalt og sentralt, og viljen til samarbeid er stor – det er denne sammensatte forsamling et godt eksempel på.

SLT-arbeidet – en modell for lokalt samarbeid, som har barn og ungdom opp til 23 år som sin målgruppe, er i godt gjenge og forutsetningene for ytterligere etableringer er sannsynligvis bedre nå enn noen gang tidligere. Etter min oppfatning virker opprettelsen av politiråd (som ikke har alderskriteriuim) og SLT gjensidig stimulerende, men nettopp samordningen mellom disse to strukturene vil bli sett nærmere på fra Justisdepartementet s side i tiden fremover.

Selv om interessen for SLT er fortsatt god - både i form av nyetableringer og kvalitetsheving av allerede eksisterende samarbeid, står fortsatt ca halvparten av landets kommuner uten denne ordningen.

SLT-modellen har tre viktige forutsetninger:

1. Forankring gjennom forpliktende vedtak i kommune og politi.
2. En styringsgruppe med personer på høyt nivå.
3. Ansettelse av en særskilt SLT-koordinator.

Justisdepartementet deler hvert år ut stimuleringsmidler for oppstart og videreføring av SLT-samarbeidet. Inneværende år er det satt av 5 mill kr til formålet. Det er KRÅD som forestår søknadsbehandlingen og utarbeider innstilling. Tildeling av stimuleringsmidler forutsetter en begrunnet søknad fra både kommunens og politiets ledelse. Kommunene vil kunne komme i betraktning uavhengig om koordineringen av samarbeidet skjer under SLT- eller politiråd-paraplyen. Informasjon om stimuleringstilskuddet sendes samtlige kommuner og politidistrikt, herunder lensmannskontorene, tidlig på året.

Vi ser at spesielt dere i politietaten har vært gode på å markedsføre SLT modellen, men konstaterer også velfungerende SLT kommuner kan fremstå som inspirerende eksempler for andre og derved bidra til utvikling.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har hele tiden vært ansvarlig pådriver for SLT-samarbeidet i landets kommuner, men spredningen har tatt likevel lenger tid enn det vi kunne ønske. Det beste salgsargumentet er imidlertid dokumentasjon for at SLT virker. Siden effekten ikke har vært målt siden prøveperioden for mer enn ti år siden, har Justisdepartementet bevilget særskilte midler til KRÅD til evaluering. Politihøyskolen fikk oppdraget og skal ha en rapport ferdig denne våren. Vi ser frem både til dokumentasjon for effekten av SLT og kunnskap som gir oss mulighet til å gjøre eventuelle justeringer i vårt arbeide.

”Trygghet” skal gjøres til et prioritert oppgave i virksomhet til Kommunenes Sentralforbund i fremtiden. Spørsmålet ble behandlet på landstinget i vinter. Vi bor alle i kommuner, og vi bør ivre for at både lokalpolitikere og administrasjon setter trygghet på dagsorden på hvert vårt hjemsted. Politiet er en selvsagt samarbeidspartner for kommunene i dette arbeidet, og politiråd er et egnet samarbeidsforum. Det er grunn til å anta at initiativet fra KS om å gjøre ”trygghet” til et satsingsområde, vil kunne gi verdifull drahjelp i det videre arbeidet både med gi politirådene en god struktur og med å etablere SLT modellen i kommunene.

Det er et overordnet mål å utvikle metoder og strukturer, slik at en ungdoms lovstridige atferd kan stoppes i tide. Det er spesielt viktig å styrke den målrettede, forebyggende innsatsen overfor mindreårige som befinner seg i en risikosone for å utvikle slik atferd. I tillegg vil jeg peke på de særlige forpliktelser vi har etter FNs Barnekonvensjon når en lovbryter er mindreårig.

Handlingsplanen ”Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet” (2005-2008) legger vekt på å sikre rask, samordnet, alderstilpasset og ansvarliggjørende oppfølging av den enkelte unge lovbryter. Forvaltningssamarbeidet prøves ut konkret gjennom tiltak 1 som består av fire prosjekter i Oslo, Trondheim, Stavanger og Kristiansand. Politiet står sentralt i prosjektene. Påtalemyndigheten og konfliktrådene deltar i samarbeidet sammen med de relevante lokale hjelpeinstansene og ungdommen selv med foreldre/foresatte. Seks departementer har gitt støtte til planen og bidrar økonomisk i tre år (2006–2008). Prosjektene følgeevalueres fra NTNT, som også vil skrive sluttrapporten. Erfaringene skal gi kunnskap om nødvendige elementer i en helhetlig oppfølging av den enkelte, unge lovbryter, om lokale ulikheter. Dessuten skal  eventuelle behov for endringer synliggjøres.

Når det gjelder de utfordringer taushetsplikten reiser, møtes disse på mange nivåer. Tiltak 8 i handlingsplanen ”Sammen mot barne-og ungdomskriminalitet” slår fast at målrettet informasjonsutveksling innenfor lovverket i samarbeidet om unge lovbrytere, er en forutsetning for det samarbeidet som kreves i en helhetlig oppfølging.

Et forslag til en felles veileder for alle instanser som er aktuelle i oppfølgingen av risikoatferd fra barn og unge er under arbeid i et samarbeid mellom Justisdepartementet, KRÅD og ekspertise fra Politihøyskolen. Målsettingen er, så langt som mulig, å sikre enhetlig forståelse og praktisering av dagens regelverk.

En annen målsettingene i dette arbeidet er å identifisere om lovreglene er til hinder for nødvendig samhandling til barnets beste, jfr. Artikkel 3 i FNs Barnekonvensjon.

Når forslaget foreligger, vil det bli drøftet med de av regjeringskollegene som har et medansvar for oppfølging av unge lovbrytere.

Som en oppfølging av Stortingets behandling av St. meld. nr. 20 om alternative straffereaksjoner for unge lovbrytere i desember 2006, ble det i mai 2007 nedsatt et offentlig utvalg som skal ferdigstille sitt arbeid innen 1. oktober 2008. Dette vil gi et viktig grunnlag for vurdering av en del av spørsmålene som er sentrale i oppfølgingen av unge lovbrytere og derved i arbeidet med å forebygge fortsatt kriminalitet.

I utvalgets mandat ligger blant annet å beskrive dagens behandlings- og reaksjonssystem og peke på styrker og svakheter. Utvalget skal videre utrede alternativer til å la personer mellom 15 og 18 år gjennomføre varetekt eller fengselsstraff og utrede hvilke andre tiltak samfunnet bør stille til rådighet for personer mellom 15 og 18 år som begår alvorlig eller gjentatt kriminalitet. Dette kan omfatte behandlings- og omsorgstiltak, samt tiltak som motiverer den unge til selv å ta ansvar for egen situasjon og egne handlinger. Utvalget skal videre finne fram til reaksjoner og tiltak som imøtekommer målgruppens behov, samtidig som de sikrer hensynet til ofrene og samfunnets behov for beskyttelse mot kriminalitet. Arbeidet skal bygges på nasjonal og internasjonal forskning, herunder forskning om arbeidsmåter som legger vekt på gjenoppretting, forsoning, mestring med fokus på fremtiden (”restorative justice”), og kunnskapsbaserte metoder rettet mot unge med alvorlige atferdsproblemer.

Foruten de områdene som utvalget er bedt om å utrede inneholder St.meld. nr. 20 en rekke forslag som det ligger til forvaltningen å følge opp. I denne sammenheng ble det nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe høsten 2006, med medlemmer fra JD, HOD og BLD. Arbeidsgruppen fikk i oppgave å drøfte hvordan samfunnet skal eller bør møte barn under 18 år som begår alvorlig kriminalitet og som plasseres i fengsel. Rapporten ble ferdig i april 2007, og munnet ut i 10 tiltak. I rapporten er det blant annet presisert at vi pr. i dag har for lite kunnskap om effekten av ulike tiltak og at det er behov for mer forskning på dette feltet.

Øvrige forslag i stortingsmeldingen som forvaltningen skal følge opp er blant annet:

• Forslag om at konfliktrådsordningen gjøres obligatorisk.
• Forslag om å endre straffeloven, slik at domstolene i saker der ungdom mellom 15 og 18 år dømmes til betinget fengsel, blir pålagt å vurdere om det bør settes vilkår som er særlig egnet til å ha en rehabiliterende virkning.
• Prøve ut ordning med oppfølgingsgrupper for å sikre god tverrfaglig oppfølging etter løslatelse.
• Forslag om at samfunnstraff som alternativ reaksjonsform skal økes spesielt for unge lovbrytere. Forskning viser at bare 34 % prosent av unge som får samfunnsstraff begår ny kriminalitet. For unge lovbrytere som idømmes fengselsstraff, er tilbakefallsprosenten hele 80 prosent.
• Etablere ansvarsgrupper så raskt som mulig etter innsettelse for å legge til rette for gode og varige tiltak etter løslatelse
• Det foreslås å etablere et pilotprosjekt etter den svenske KrAmi-modellen.  KrAmi er et program som retter seg mot unge friomsorgsklienter som trenger hjelp til å komme inn på arbeidsmarkedet. Kostnadseffekt-studier av programmet viser stor samfunnsøkonomisk gevinst.
• Forslag om å vurdere endringer i barnevernloven slik at barnevernet kan pålegges en plikt til å oppnevne mentor.
• Personundersøkelse, individuell plan og etablering av mentorordning skal være sentrale elementer for å sikre en individuell og helhetlig oppfølging av unge lovbrytere i fengsel. Det er viktig at de planene som kriminalomsorgen selv har, blir samordnet med den individuelle planen etter helse- og sosiallovgivningen, og er operativ ved løslatelse.

Å forebygge rusmiddelmisbruk er sentral del av arbeidet for å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge. I samsvar med regjeringens øvrige satsing på tiltak for barn og unge skal politiet vektlegge forebyggende tiltak for å hindre eksperimentering og tidlig debut med rusmidler og hindre nyrekruttering til rusmiddelmisbruk.

Samfunnets ulike institusjoner har sammen med foreldrene plikt til å reagere overfor barn på atferd som ellers ikke tolereres. Samarbeid mellom hjem, skole og politi kan være helt avgjørende for å kunne få til en levende og kraftfull forebyggingsinnsats.

Regjeringen er åpen for impulser og innspill som kan gjøre arbeidet mot rusmiddelmisbruk bedre og føre til at færre kommer ut i et uføre som er tungt å komme ut av. Det fortsatt er mye å vinne på å styrke samarbeidet mellom ulike etater og videreutvikle samordningen av anti-narkotika-arbeidet for å kunne forebygge utvikling av rusmiddelmisbruk.

Justissektoren arbeider således på flere nivåer i det forebyggende arbeidet. Også det reaktive systemet er en del av det forebyggende arbeidet, ofte kalt sekundær eller tertiær forebygging. Arbeidet med en stortingsmelding om kriminalomsorgen er i full gang og forventes ferdigstilt før sommeren. Et meget sentralt tema i denne meldingen blir et forslag om etablering av en tilbakeføringsgaranti for innsatte og domfelte. Forskning på innsattes levekår har vist stor og sammensatt problematikk. Forskning har også vist en sterk sammenheng mellom disse faktorene og tilbakefall til ny kriminalitet. Vi ønsker å tilrettelegge for at de som forlater fengselet, kommer tilbake til en situasjon der jobb, undervisning, helse, bolig m.m. er ordnet. Det er ikke meningen å skape nye rettigheter, men å forbedre og strukturere mulighetene til å få tilgang til de rettighetene man har som alle andre. Her gjelder det altså å forebygge ny kriminalitet, og det kan være spesielt effektivt når det handler om gjengangerkriminelle.

Regjeringen har i sin politiske plattform gitt uttrykk for at den ønsker økt bruk av konfliktråd for unge lovbrytere. Konfliktrådet har til oppgave å megle i tvister som oppstår på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse. Megling i konfliktrådet er, og bør være, frivillig for alle parter. Det følger av konfliktrådsloven at det oppnevnes konfliktrådsmeglere for hver kommune. Konfliktrådet er således allerede et tilbud som er tilgjengelig for alle, inkludert barn under 15 år som har begått ellers straffbare handlinger og deres foreldre dersom det foreligger et ønske om å gjøre opp for seg overfor fornærmede.

I videre utviklingsarbeid er det hensiktsmessig å avvente både resultatene fra utvalget som utreder reaksjoner og tiltak overfor alvorlig ungdomskriminalitet,  og  Stortingsmeldingen om kriminalomsorgen (som også vil behandle spørsmål knyttet til konfliktråd og restorative justice) før et endelig forslag utarbeides.

Mentorordinger av ulike slag og med ulikt omfang har vært prøvet ut innenfor forskjellige deler av hjelpeapparatet. Handlingsplanen ”Sammen mot barne- og ungdomskriminalitet” - tiltak 20 - har resultert i en rapport fra et forsøk i Kristiansand. Resultatene er gode, men rapporten viser til en rekke vilkår eller kriterier som må oppfylles for at ordningen skal fungere etter hensikten, blant annet personlige forutsetninger hos mentor, tilgjenglighet og at ordningen varer over tid.

Frivillighet er et viktig grunnlag for den kontakten som skal etableres. Et av spørsmålene som vurderes i oppfølgingen av St.meld. nr. 20 Alternative straffereaksjoner for unge lovbrytere, er om det skal gjøres obligatorisk å tilby mentor til denne gruppen. Det offentlige utvalgets mandat er unge mellom 15 og 18 år, men jeg vil tro at en rekke av de hensyn som gjør seg gjeldende og den kunnskap som samles om denne gruppen, også kan gi innspill til arbeidet for de yngre. Jeg ser frem til utvalget rapport neste høst som et viktig grunnlag for oppfølgingen av dette spørsmålet.

Et aktivt og virkningsfullt forebyggende arbeid handler både om å motvirke at vold utøves og stanse vold som pågår. Et bredt forebyggende arbeid retter seg både mot kvinner og menn, og også til dem som ikke selv er direkte berørt i sin hverdag. Innsats rettet både mot potensielle voldsutøvere og den som allerede har utøvet volden er en sentral og viktig del av det forebyggende arbeidet. Barn og unge er også viktige målgrupper i det forebyggende arbeidet.

Men å bekjempe vold er ikke en oppgave som offentlige myndigheter kan drive alene. Uten et aktivt engasjement fra alle deler av samfunnet, samt en felles enighet om at vold som uttrykksform er uakseptabelt, klarer vi ikke å redusere denne volden. Som medmennesker må vi våkne opp og melde fra – ikke fortsette som tause vitner om det vi tror eller vet.

Omfanget av vold i nære relasjoner kaller på handling. Regjeringen la derfor fram en ny handlingsplan ”Vendepunkt” mot vold i nære relasjoner før jul i fjor. Med den har vi fått på plass en helhetlig politikk mot vold i hjemmet. En politikk som ikke bare innbærer tidsavgrensede prosjekter, men som legger til rette for å gi de utsatte et varig tilbud, godt forankret i de vanlige tjenestene. Voldsutsatte kvinner og barn skal ikke være prisgitt lokale ildsjelers innsats alene - de har en soleklar rett til hjelp og støtte fra offentlige myndigheter.

Tiltakene i den nye handlingsplanen spenner over et vidt register og gjenspeiler denne voldens sammensatte karakter. Vold i nære relasjoner innebefatter både enkelthendelser og den langvarige og omfattende mishandlingen. Den finner sted i alle kulturer og i alle samfunnslag. Det skjer mot unge og gamle, og – ja; også mot menn og av kvinner. Men i hovedsak mot kvinner av menn – det er en ubestridt kjønnsdimensjon i volden som utøves i nære relasjoner. I de nye handlingsplanen er det den gjentatte volden og mishandlingen som menn utsetter kvinner for vi er særlig opptatt av.

Gjennom tiltakene i handlingsplanen iverksetter vi nå tiltak for å gjøre hjelpeapparatet bedre. Vi legger også til rette for at politiet, utdanningsinstitusjonene og hjelpeapparatet blir bedre skolert, mer samordnet og flinkere til å avdekke og forebygge vold i nære relasjoner.

Ordningen med familievoldskoordinatorer er hjørnesteinen i politiets arbeid med vold i nære relasjoner. Koordinatoren legger til rette for at den voldsutsatte og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet – både menneskelig og politifaglig. Gjennom tiltak i handlingsplanen har regjeringen styrket politiets innsats med 10 millioner kroner i 2008.  Alle politidistriktene skal pålegges en minstestandard der familievoldskoordinatorfunksjonen skal være en 100 prosent stilling. I de største politidistriktene skal det etableres egne team. Teammodellen skal være landsdekkende i den forstand at distrikter uten egne team skal sikres kompetanseoverføring/bistand der det er behov for det.

Voldelige handlingsmønstre kan endres. Gjennom tett oppfølging, behandling og hjelp kan vi bidra til at den som utøver volden tar ansvar for sin atferd og avstår fra fortsatt voldsbruk. Et tilrettelagt tilbud for den enkelte kan bidra til å stoppe volden og lære voldsutøveren å håndtere sin aggresjon. Tilbudet må omfatte et bredt spekter av tiltak, fra samtalegrupper til profesjonell terapi. Voldsutøvere som vil ta et skritt bort fra et voldelig handlingsmønster, skal få nødvendig og målrettet hjelp.

I ”Vendepunkt” har vi, blant annet, valgt å sette søkelyset på barnas situasjon i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Mange barn som opplever vold hjemme forteller at det mest skremmende er stillheten. Etter lyden av slagene, bråket og de høye stemmene blir det plutselig helt stille. Da kommer angsten: - Er mamma død nå? Gjennom en rystende reportasjeserie i fjor høst viste VG oss at dette marerittet har blitt virkelig for 63 barn i løpet av de siste syv årene. Mamma døde av volden hun ble utsatt for. I mange av tilfellene var det pappa som drepte. Vi kan knapt forestille oss hvilke konsekvenser dette har for et barn, vi klarer ikke å ta det inn over oss. Samtidig vet vi at det bak disse drapstallene skjuler seg en lang rekke andre tragedier. Tragedier som ikke når fram til avisenes forsider, men der hverdagen like fullt er preget av brutal vold og mishandling. Voldshandlinger hvor utfallet ikke blir drap – men ødelagte liv, fysiske skader og følelsesmessige sår som aldri helt forsvinner. 

Jeg tror at gode og forutsigbare samarbeidsstrukturer bidrar til at godt profesjonelt arbeid, i tråd med de ulike instanser målsettinger og de overordnede mål om et trygt samfunn, kan gjennomføres. Ansvaret for en god utvikling hviler på oss alle

 – Lykke til med konferansen og med utviklingen av samarbeidet.