Rehabilitering og straff

Jeg vil rette en stor takk til professor Thomas Mathiesen for innlegget om den nye kriminalomsorgsmeldingen i Dagbladet 22/10. Thomas Mathiesen er en bauta i norsk kriminalitetsdebatt, og vi trenger debatten!

Jeg er glad for Mathiesens støtte til det humanistiske perspektivet, som er meldingens hovedfundament. Men jeg deler ikke hans skepsis til nytten av å drive med rehabilitering i fengsel. Vi vet at 2/3 av de innsatte er bostedsløse. Cirka 60 prosent har et rusproblem, og mange mangler utdanning og jobb. Dersom vi skal klare å hjelpe de innsatte over i et nytt liv, må vi gjøre noe med disse store levekårsproblemene.

Regjeringen har sørget for at det i dag finnes utdanningstilbud i alle landets fengsler. Vi har etablert rusmestringsenheter i tre fengsler, og flere kommer på plass neste år. 62 kommuner har inngått forpliktende avtaler om å skaffe innsatte bolig ved løslatelse. Og vi er i ferd med å få et bedre samarbeid med NAV, slik at flere er sikret jobb når de kommer ut.

Jeg er enig i at god rehabilitering ikke må føre til at antallet fengselsdommer øker. Dette er særlig viktig for barn under 18 år. Vi foreslår derfor å etablere en ny type overgangsboliger, som ikke har noen likhetstrekk med ungdomsfengslene for 40 år siden eller «arbeidsskolene» for 80 år siden, bortsett fra at de er underlagt kriminalomsorgen og idømmes som en straffereaksjon.

De få ungdommene som det er aktuelt å plassere her, begår så alvorlig kriminalitet at de er til fare for seg selv og omgivelsene. De er oppgitt av alle, samtidig som de har et stort behov for hjelp. Jeg mener det er riktig at kriminalomsorgen overtar ansvaret for dem i en avgrenset periode, for å sikre at de får den hjelpen de faktisk trenger. Og hva er alternativet? Mathiesens forslag om «en vifte av individualiserte tiltak» er vel litt for løselig til å framstå som et alternativ. De nye overgangsboligene vil gi barn under 18 år nye muligheter og langt bedre soningsforhold enn de har i en ordinær fengselscelle.

Regjeringen har trappet opp bruken av andre straffereaksjoner enn fengsel. Vi har økt bruken av samfunnsstraff, soning i institusjon, konfliktråd og megling, og har startet opp et prøveprosjekt med hjemmesoning med elektronisk kontroll (fotlenke).

Mathiesen tviler på nytten av disse reaksjonsformene, bortsett fra samfunnsstraffen. Jeg synes det er uforståelig at han, med sin intense skepsis til fengsler, argumenterer så heftig mot straffereaksjoner utenfor murene.

Mathiesen synes å plassere alt ansvar for at rehabiliteringen skal lykkes på samfunnet og omgivelsene rundt den domfelte. Regjeringen mener at også den domfelte selv har et ansvar for å komme seg videre i livet. Derfor vil jeg ha en kriminalomsorg som legger til rette for at de innsatte kan utvikle seg som mennesker i soningstiden. Det bidrar til bedre rehabilitering, mindre kriminalitet og mer trygghet for alle.