Strafforfølging av folkemordssiktede i Norge

Da Norge ratifiserte konvensjonen i 1949, ble det antatt at det ikke var nødvendig med lovendringer, og at det var tilstrekkelig med straffelovens alminnelige bestemmelser om drap, legemskrenkelser mv. Spørsmålet framsto trolig som lite praktisk.

Man var for eksempel oppmerksom på at det ikke fantes noen straffebestemmelse som rammet påtvingelse av tiltak for å hindre fødsler innen en gruppe, men i stortingsproposisjonen som ble utarbeidet i forbindelse med proposisjonen er det uttalt at straffebestemmelser rettet mot ”den alminnelige befolkningspolitikk ville gjøre et eiendommelig inntrykk, og ha liten praktisk betydning”.

Ettertiden har vist oss at folkemord har skjedd igjen, gang på gang, uten at det internasjonale samfunn har vært i stand til å forhindre det. Globaliseringen har videre ført til at overgrepene, og også ofrene og forbryterne har kommet nærmere oss. Folkemordkonvensjonen er i høyeste grad blitt aktuell også her i Norge.

Personer som kan ha gjort seg skyldig i folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser bl.a. i det tidligere Jugoslavia og i Rwanda er senere kommet til Norge som flyktninger og asylsøkere og har fått opphold her.

I mange tilfeller vil det på grunn av forholdene i hjemlandet ikke være mulig å sende asylsøkere som er mistenkt for slike forbrytelser tilbake til hjemlandet. I noen tilfeller vil de risikere tortur eller dødsstraff, og det vil da være i strid med grunnleggende menneskerettigheter å sende dem tilbake. I andre tilfeller er det lite trolig at det vil bli igangsatt en tilfredsstillende strafforfølgning, enten på grunn av politiske forhold, eller fordi rettsapparatet ikke fungerer. I slike saker er det et reelt behov for at vi kan strafforfølge disse personene her i Norge.

Opprettelsen av de internasjonale domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda og senere Den internasjonale straffedomstolen i Haag, viste også at det var et behov for å styrke mulighetene våre for å strafforfølge slike handlinger i Norge.

Roma-vedtektene bygger på komplementaritetsprinsippet, som innebærer at Den internasjonale straffedomstolen bare skal igangsette strafforfølging i de tilfellene der nasjonale domstoler ikke selv kan eller vil etterforske og stille for retten personer som er mistenkt for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Utgangspunktet er derfor at det er statene selv som skal strafforfølge disse alvorlige forbrytelsene.

Behovet for en egen norsk straffebestemmelse om folkemord ble videre framhevet i den såkalte Bagaragaza-saken. Rwanda-domstolen fastslo i 2006 at saken mot Michel Bagaragaza, som er tiltalt for folkemord, ikke kunne overføres til Norge. Både norske myndigheter, aktor og forsvarer ønsket at saken skulle overføres hit, men domstolen kom til at en overføring ikke kunne skje siden Norge ikke hadde en egen bestemmelse om folkemord.

Domstolen viste til at forbrytelsen folkemord har et annet innhold en ”vanlig” drap, som Bagaragaza ville blitt tiltalt for i Norge. Folkemordbestemmelsen skal beskytte spesifikke grupper, og ikke individuelle liv. Det sentrale i folkemordbestemmelsen er nettopp kravet om at gjerningspersonen hadde til hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe.

Nye straffebestemmelser om folkemord mv.

På bakgrunn av disse erfaringene, satte regjeringen i fjor fortgang i arbeidet med nye norske straffebestemmelser om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser, og i november ble forslaget fremmet for stortinget.

Stortinget vedtok bestemmelsene 28. februar, og de trådte i kraft nå forrige fredag (7. mars). Samtidig trådte den alminnelige delen av den nye straffeloven fra 2005 i kraft for så vidt gjelder disse bestemmelsene.

Egne straffebestemmelser om slike lovbrudd understreker det særlige alvoret som er forbundet med disse handlingene, og bidrar til å sikre at Norge ikke blir oppfattet som en frihavn for krigsforbrytere.

Verken Den internasjonale straffedomstol eller verdenssamfunnet for øvrig skal være i tvil om at Norge har evne og vilje til å strafforfølge slike forbrytelser på en måte som deres egenart og alvor tilsier.

Folkemord skal etter forslaget kunne straffes med fengsel inntil 30 år. Det samme gjelder forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser.

Definisjonen av folkemord – og av forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser – i de norske bestemmelsene tar utgangspunkt i Roma-vedtektene. I de tilfellene der folkerettslig sedvane går lenger enn Roma-vedtektene i å anse en handling som en slik forbrytelse, er dette også gjenspeilet i de norske bestemmelsene.

I enkelte tilfeller har vi også gått lenger enn det som følger av internasjonal sedvane – for eksempel gjelder dette bestemmelsen om at det skal være en krigsforbrytelse å rekruttere eller bruke barn under 18 år i væpnede styrker. Norske myndigheter ønsker på denne måten å markere at dette anses som et alvorlig brudd på grunnleggende humanitære prinsipper, og å bidra til utviklingen av folkeretten på dette området.

Så langt folkeretten tillater det, vil straffebestemmelsene også kunne anvendes på handlinger begått av utlendinger i utlandet. De nye bestemmelsene skal også gjelde for handlinger begått før loven trådte i kraft. Forbudet i Grunnloven § 97 mot tilbakevirkende kraft, gjør imidlertid at det ikke kan utmåles strengere straff enn det som var tillatt etter reglene som gjaldt på gjerningstidspunktet.

For eksempel vil en person som har gjort seg skyldig i drap på krigsfanger i Bosnia på 1990-tallet kunne dømmes for krigsforbrytelsen drap, men strafferammen vil være den som følger av den alminnelige drapsbestemmelsen som gjaldt på gjerningstidspunktet, d.v.s. 21 år. 

De nye bestemmelsene fastsetter også at straffansvar for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og grove krigsforbrytelser ikke skal være gjenstand for foreldelse. Dette vil også gjelde for handlinger begått før ikrafttredelsen, med mindre straffansvaret allerede var foreldet når loven trådte i kraft. Dersom saken er foreldet, skal lovbryteren likevel kunne utleveres til andre stater for å bli strafforfulgt der.

Strafforfølgning

Det er ikke tilstrekkelig å vedta nye straffebestemmelser. Det er også helt sentralt at politi og påtalemyndighet settes i stand til og gis de nødvendige ressurser for å avdekke og etterforske eventuelle krigsforbrytere som befinner seg i Norge.

Regjeringen har derfor doblet Kripos’ etterforskningskompetanse når det gjelder disse sakene. Det er opprettet åtte nye stillinger som skal følge opp de nye lovbestemmelsene om folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.

I tillegg er det opprettet én ny statsadvokatstilling ved Det nasjonale statsadvokatembetet for å arbeide med disse sakene.

Også dette vil sikre at Norge ikke blir noen frihavn for krigsforbrytelser.

Regjeringen vil også stille seg positiv til eventuelle nye anmodninger fra internasjonale domstoler om overføring av saker hit.

Arbeid for å forhindre nye folkemord

Strafforfølgning av personer som er mistenkt for å ha gjort seg skyldig i folkemord er selvsagt viktig. Enda viktigere er det imidlertid å arbeide for å forhindre nye folkemord og nye situasjoner av systematiske og grove menneskerettighetskrenkelser.

Dette er noe regjeringen arbeider for og støtter opp om både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg har tro på kunnskap og ansvarliggjøring for å hindre nye overgrep. Til syvende og sist er det enkeltmennesker som begår slike handlinger, og vi som enkeltmennesker har også et ansvar for å gjøre vårt for å forhindre at det skjer igjen. ”Folkemordenes svarte bok” er etter min mening et viktig bidrag til dette.