Feil om romavlytting

Sidsel Meyer er i sitt innlegg i Dagbladet 27. august ”Romavlyttingen fortsetter” ensidig, og hennes beskrivelse av politiets og Politiets sikkerhetstjenestes (PST) adgang til å ta i bruk romavlytting for å ivareta sine samfunnsbeskyttende oppgaver inneholder også klare feil.

I 2005 fikk politiet adgang til å benytte romavlytting som ledd i etterforskningen for å avverge terrorhandlinger og de mest alvorlige formene for organisert kriminalitet. Det er altså ikke slik Meyer hevder at politiet generelt kan benytte romavlytting ”uten at noe kriminelt har foregått”. Tvangsmidler, herunder romavlytting, kan altså bare benyttes dersom det er ”rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold”, som det står i straffeprosessloven.

Det finnes imidlertid ett unntak fra denne hovedregelen. PST fikk i 2005 med hjemmel i politiloven adgang til å benytte blant annet romavlytting også når det er grunn til å undersøke om noen forbereder terrorhandlinger eller annen alvorlig kriminalitet. Dette lovvedtaket ble begrunnet med at PST har et særlig ansvar for verne samfunnet mot kriminalitet som er egnet til å true stabiliteten i samfunnet.

Bekjempelse av kriminalitet som truer stabiliteten i samfunnet stiller lovgiver overfor vanskelige avveininger. Ønsket om å etablere tilstrekkelig samfunnsvern må veies mot hensynet til borgernes personvern og rettssikkerhet, og en slik avveining vil kunne falle ulikt ut ettersom samfunnsforholdene endrer seg.

Metodekontrollutvalget har nå avgitt sin utredning. Utvalgets flertall mener at PST forebyggende hjemmel til romavlytting et bestemt sted, nemlig i private hjem, kan være i strid med en bestemmelse i Grunnloven, som forbyr husinkvisisjoner uten i kriminelle tilfeller. På denne bakgrunn har departementet instruert PST om å ikke benytte metoden i det forebyggende spor i privat hjem inntil spørsmålet er nærmere utredet og eventuelt forelagt Stortinget på nytt. Metoden har hittil vært svært sjeldent anvendt i dette sporet.