Tale ved åpning av festspillene i Elverum

Kjære alle sammen,

Takk for at jeg får åpne festspillene i Elverum. Det betyr mye for meg. Mens Trond Giske nå reiser Norge rundt og åpner det ene spelet, etter det andre er ofte mine reiser henvist til fengsler og mobile kriminelle. Mens han er ministeren for kulturen har jeg ansvaret for ukulturen. Jeg har sagt det flere ganger til ham; det er må være bedre å ha Mira Craig sittende på skuldrene sine, enn å ha Arne Johannessen på nakken.

Vi møtes ofte likevel i skjønn enighet; det er når mennesker ikke bare har noe å leve av, men også noe å leve for; at livet blir verdt å leve; og at ukulturen presses tilbake. Mer kulturaktivitet lokalt og sentralt, blant amatører og profesjonelle er godt forebyggende arbeid. Her i kveld møter vi igjen ungdomssymfonikerne. De er bærebjelken i festpillene våre; og bærebjelken for fremtidas profesjonelle musikkliv i Norge. Festpillene i Elverum er derfor ikke bare en nytelse i øyeblikket, men også en investering for framtida.  Takk til alle de unge i ungdomssyfonikerne, henimot 150 frivillige og de kunstneriske lederne i Vertavo kvartetten som gir oss festspill hvert år! Dere skaper en nasjonal begivenhet med over 40 konserter, 5 kunstutstillinger i alt 7 kommuner i Hedmark! De er hver i seg et godt argument for at regjeringens store kulturløft må fortsette!

Festpillene er for meg som Elverumsing en historisk reise som skaper tilknytning og identitet. Festpillene er nært, og det er vårt. Det er noe vi bærer med oss i livet. Jeg glemmer aldri mor som tok oss med på festspillkonsert på i 1974 med slektningen Sigbjørn Bernhoft Osa, Birgitte Grimstad og Eva Knardal. Litt uvant og langdrygt for en 9- åring, men sakte men sikkert kom forståelsen av det store i ungdomssymfonikerne, og musikken. Jeg bestemte meg; jeg ville bli med i ungdomssymfonikerne. Jeg vil det fortsatt. Noe å strekke seg etter. Delta i fellesskapet. Gjøre noe sammen. Prestere det beste. Har dere en plass? Jeg tar alt!

Livet preges jo av disse små glimtene fra barndom og ungdom. De gjør oss til voksne. De gjør oss til den vi er;  Elverumsing, medmenneske og samfunnsaktør. Jeg har tenkt mye på at det vi opplever hjemme tidlig i livet er grunnmuren.

Jeg har sjelden vært lykkeligere enn de dagene asfalten ble bar i Tårnborgbakken, og jeg satte utfor på sykkelen som var tatt ned fra stabburet. Lykkeligere enn å være på all verdens jordomseiling.

Jeg er sjelden lykkeligere enn når jeg vant på stikka i veggen på Frydenlund Skole. Ikke noe salær har konkurrert med dette.

Hver lørdag etter badeturen i svømmehallen gikk turen til Rollo på Østmohjørnet. 10 nr 18 og 20 nr 15. En pose som smakte bedre enn mange gallamiddager.

Å lære å svømme på Lisjøen ja; bedre enn å lære å kjøre bil.  Lisjøen ja, var det ikke der også ideen til festpillene kom fra Karsten Andersen og Leif Jørgensen nettopp på en badetur?  Bading på Lisjøen er undervurdert.

Med Harry Kvæbæk, Karsten Andersen og Leif Jørgensen i spissen ble det skapt festpill av stort format sammen med mange andre. Ikke minst; mange frivillige. Uten Festspillenes venner; intet festspill. Det er stor grunn til å takke dem alle!

Også ble jeg  med mor på festspill da. 

Jeg forstår nå at verdier kan vi kun erfare oss til.

Alf Prøysen hadde det også slik. Det å sjå Mjøsa gjorde man ikke fra Præstvegen. Vægen der æille var like i et ellers klassedelt men rødt Hedmark. Det å få sjå Mjøsa var større enn det skjeve tårn, Taj Mahal og den kinesiske Mur. Derfor skriver han i fortellingene fra hjemtraktene etter å ha tjent peing på turnipsluking og potetplukking:

”Og så var det å rekne peinga da. De store peinga leverte vi heme, men det som vart ”ujæmt tal”  fekk vi lov å bestemme over sjøl. Og så planla vi den store dagen. Og da skulle vi vara ihopes æille som hadde peing til overs! Da skulle vi reise ått Moelven med togi! Da skulle vi gå på fruktforretningen og kjøpe bananer og amerikanske epler og sokkertøy i æille regnbuens farjer. Og Wrigleys tyggegummi og små hårspenner og lakrisbåter og forundringspakker.

Vi la opp ruta og regne etter hårt eneste år, men vi fekk det æiller tel å klaffe. Vi fekk itte peing nok tel returbilletten.

Og så gikk vi hemattt. Det var over ei mil å gå.

Men da såg vi Mjøsa”

For regjeringen er festpillene i Elverum et viktig kulturarrangement. Derfor var det viktig å gi festspillene knutepunktstatus. Som Justisminister er jeg likevel nærmest fristet til å nedlegge forbud mot  ytterligere konserter her om ikke fasilitetene blir bedre for rygg og ører. Det skal jeg ikke gjøre. Vi er jo glad i Elverumsshallen. Likevel var det viktig for regjeringen å bidra ved blant annet å fristille offentlige leietakerer fra kontrakt, til byggingen av Terningen Arena; en kulturell storstue i Sør-Norge. Jeg er glad for å se vegger reises. Nå jobber vi aktivt med at Terningen Arena skal få gode konsertfasiliteter. Jeg skal gjøre mitt for at regjeringen fortsatt deltar i spleiselaget for kulturdelen av Terningen Arena, slik at vi om få år vil møtes på andre siden av Glomma ved åpning av festspillene.

Se på sidemannen din! Ta han eller hun gjerne i hendene. Dere deltar nå sammen i kulturfelleskapet. Kjenn sammen å fryse på ryggen når Elverumssangen bruser mot oss.  Kjenne varmen fra fiolinspillet til 19 år gamle Eldbjørg Hemsing på fiolinen fra 1754. Det er avhengigheten av andre mennesker, ikke friheten fra dem, som gjør oss til mennesker. Ungdomssymfonikerne kjenner avhengigheten av hverandre tydeligere enn noen andre. Vi føler felleskapet og skaper identitet her hver gang.

Kjære venner i ungdomssymfonikerne: Spill opp! Vi trenger dere nå! Jeg erklærer med dette festspillene i Elverum for åpnet!