Datalagring mot overgrep

Barn videofilmes mens de utsettes for voldtekter og andre seksuelle overgrep. Deretter blir filmene lagt ut på internett. Slik gjøres overgrepene tilgjengelige for et utall mennesker, over hele verden. De som etterspør slike bilder, er med på å opprettholde et marked der stadig nye overgrep mot barn begås.

Regjeringen vil styrke innsatsen mot vold og overgrep mot barn. Vi må beskytte barn mot å bli utsatt for seksuelle overgrep, hjelpe dem som allerede er utsatt og sette en stopper for nye overgrep ved å straffeforfølge gjerningspersonene. Justisdepartementet vil gjennomføre EUs datalagringsdirektiv i norsk rett fordi dette blant annet er avgjørende for å bekjempe overgrep mot barn på internett.

Norsk politi har deltatt i flere internasjonale aksjoner for å straffeforfølge overgripere og identifisere barn som er ofre for slike overgrep. Ved denne typen aksjoner kan nye ulovlige nettverk bli avdekket. Dette skjer vanligvis som følge av beslag i data fra mobiltelefon eller datamaskin hos internettbrukere som har blitt identifisert ved en IP-adresse - altså den unike adressen til en pc som er tilkoblet internett - som norsk politi har mottatt fra utenlandsk politi. Politiets mulighet til å få opplyst hvem som hadde den enkelte IP-adresse er ofte avgjørende for å avsløre lovbryterne. I dag er det imidlertid blitt slik at brukeridentitet bak IP-adresser må slettes innen 21 dager. Det har ført til at politiet har måttet henlegge alvorlige saker knyttet til overgrep på internett. Bevisene er altså slettet.

Kripos får stadig konkrete opplysninger om nordmenn som deler overgrepsbilder over nettet. Etter en politiaksjon i Mellom-Europa i juni 2009 fikk Kripos oversendt 709 unike, norske IP-adresser som var benyttet til å utveksle bilder av seksuelle overgrep. Det betyr at mange personer i Norge har sendt filer som viser seksuelle overgrep mot barn i dette nettverket. Ingen nordmenn ble tatt. Et annet eksempel stammer fra Brasil hvor Kripos i begynnelsen av oktober 2009 fikk oversendt tilsvarende IP-adresser fra brasiliansk politi i forbindelse med en aksjon mot et nettverk der det var blitt utvekslet filmer av overgrep mot barn. Som følge av dette ble blant andre 121 personer arrestert i Spania. Heller ikke her var det mulig å iverksette etterforskning mot mistenkte i Norge, fordi teleselskapet ikke hadde lagret IP-adresser.

Det er frustrerende ikke å ha mulighet til å gå videre med saker der vi har helt konkrete spor etter seksualforbrytere, og der vi frykter at norske barn utsettes for overgrep. Dette er en utfordring både i forhold til rettssikkerhet og internasjonalt politisamarbeid.

Når Kripos sitter med overgrepsbildene kan de klare å identifisere norske barn som utsettes for overgrep, selv om de ikke får tak i de personene som sprer disse bildene. Men politiet må også kunne lokalisere norske overgripere og personer i Norge som etterspør overgrepsbilder av barn, selv om det er gått mer enn 21 dager siden overgrepsbildene ble spredd på internett.

Derfor må vi sikre at også norske politietterforskere kan få tilgang til IP-adresser i arbeidet med å bekjempe alvorlig kriminalitet, og vi må sikre at adressene ikke slettes etter få uker. Det gjør vi dersom vi gjennomfører datalagringsdirektivet i norsk rett. Da pålegger vi samtidig teletilbyderne en plikt til å lagre IP-adresser og annen trafikkdata i 12 måneder. Samtidig må vi sikre trygge rammer for lagringen og utlevering av trafikkdata, av hensyn til personvernet.

Det er ikke hva vi sier eller skriver som skal lagres. Trafikkdata er opplysningene om hvilke telefonnummer eller IP-adresser som har vært i kontakt med hverandre. Reglene for politiets tilgang til trafikkdata skal være strenge. Etter vårt lovforslag må domstolen samtykke til at trafikkdata utleveres til politiet, og utlevering kan bare skje i saker der det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som kan medføre fengsel i fire år eller mer. Vi foreslår også som vilkår at data bare skal utleveres i den grad det antas å ha vesentlig betydning for etterforskningen av vedkommende sak. Begge deler er en styrking av personvernet i forhold til dagens regler.

Vi er avhengig av trafikkdata for å beskytte personvernet til ofrene for alvorlig kriminalitet. I debatten som har gått om direktivet, synes jeg dette perspektivet har fått for lite oppmerksomhet. Det barnet som både opplever å bli utsatt for overgrep, og at bilder av overgrepet blir spredt på internett har også krav på å få sin person vernet. Er det ikke en personvernmessig seier hvis overgriperne blir tatt og overgrepsbildene fjernet fra nettet? I saker som dette er personvern og kriminalitetsbekjempelse på ingen måte motstridende hensyn, men to sider av samme sak.

Noen har tatt til orde for at vi burde avvente den pågående evalueringen av direktivet i EU, før det gjennomføres i norsk lov. Et slikt syn forutsetter imidlertid at det finnes et alternativ til å lagre trafikkdata. I saker der det straffbare forhold har skjedd via internett, som utveksling av overgrepsbilder og -filmer av barn, har vi ikke noe alternativ. Det er derfor helt avgjørende at Norge deltar i det internasjonale samarbeidet og bruker det verktøyet EUs datalagringsdirektiv gir oss. Det er det som vil gi mest trygghet - og bedre personvern for ofrene for alvorlig kriminalitet.