Minnemarkering for Holocaust

	Minnesmerket over deporterte norske jøder på Akershuskaia, utformet av Antony Gormley. Foto: HL-senteret

Kjære alle sammen!

Det gjør dypt inntrykk å se minnesmerket og forestille seg hendelsene som utspilte seg her vi står nå på Akershuskaia, en høstdag i 1942.

I underkant av 800 norske jøder ble deportert herfra, det vil si bortimot 40 prosent av den daværende jødiske befolkningen i Norge. Bare 34 kom tilbake.

Dette er en rystende og opprørende del av norsk historie som vi trenger å bli minnet om, igjen og igjen.

Og spørsmålet vi stiller oss og som vi aldri blir ferdige med er:

Hvordan kan mennesker begå så grusomme og onde handlinger mot andre? Hvordan var dette mulig?

Filosofen Hanna Arendt mente at folkemord ikke nødvendigvis er et utslag av menneskers ondskap, men av at mennesker ikke føler at de har ansvar for konsekvensene av sine egne handlinger.

Hun mente at Eichmann, som organiserte transporten av millioner av jøder til konsentrasjonsleirene, ikke var en ond psykopat, men en nidkjær byråkrat som utførte ordrer han ble pålagt fra sine overordnede. Han handlet ut fra sin plikt, uten hensyn til konsekvensene handlingene faktisk medførte.

Holocaust blir en uhyggelig påminnelse om hvilke grusomheter et lydig menneske kan begå, når pliktfølelsen mot overordnede overskygger samvittigheten.

Det personlige ansvaret blir pulverisert. Det er farlig!

Det samme fenomenet ser vi i dag. Når det skjer noe, så ropes det på politiet. Når politiet kommer, så fratas vi andre ansvar. Jeg mener vi er på farlige veier.

Som justisminister rår jeg over et bredt virkemiddelapparat. Lovverk, politi, domstoler, hjelpe- og behandlingstilbud. Ressurser. Jeg kan gi tydelige signaler.

Men jeg kan ikke vedta at alle skal bry seg. Vi må selv våkne og forstå at vi må bry oss.

Det motsatte av å bry seg er likegyldighet.

Den tyske teologen og presten Martin Niemöller har sagt dette i diktet ”Likegyldighet”:

Først tok de kommunistene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke kommunist
Deretter tok de fagforeningsfolkene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke fagforeningsmann,
Så tok de jødene, men jeg brydde meg ikke for jeg var ikke jøde.
Til slutt tok de meg, men da var det ingen igjen til å bry seg.

Og Michael Wiehe har sagt i en av sine tekster:

Dom flesta går med strömmen om det går
Dom flesta vill ju helst ha lugn och ro
Men om fascismen kommer smygande tillbaks
så är det du och jag som måste stå emot.

Som samfunn har vi ansvar for hverandre. Vi har behov for å styrke og åpne opp fellesskapene. For at samfunnet tar vare på hvert enkelt menneske.

Det betyr også at vi skal ta vare på dem som kommer hit fordi de opplever forfølgelse i sitt hjemland.

Vi skal bry oss og vi skal gi dem beskyttelse – det er kjernen i asylpolitikken vår. Vi skal også gi dem trygghet – og det er noe mer enn beskyttelse.

Jeg tror dere som er her i dag, som representerer den jødiske befolkningen i Norge, har mye å si om det. Vi skal lytte til det dere har å si og lære av deres erfaringer.

Det gjør dypt inntrykk å se festningsvernet rundt det vesle jødiske minoritetssamfunnet i Bergstien i Oslo. Det gjør inntrykk at små barn må gå forbi betongklosser og skuddsikkert glass på vei inn i barnehagen. Og at jødiske troene må passere sikkerhetsvakter fra politiet når de skal i synagogen på lørdagen.

Beskyttelsen er nødvendig, det er politiets vurdering. Samtidig er det et nederlag for det norske samfunnet, at beskyttelsen faktisk er nødvendig.

De har beskyttelse, men mangler trygghet.

Den tryggheten kan ikke vedtas, den kan ikke politiet stille opp med, den kan bare vi – som samfunn – som medmennesker – gi dem.

Noen opplever heldigvis å bli tatt vare på når de kommer.

Albertine, som er innvandrer fra Kongo, sier i boka Norge gjennom våre solbriller:

"Fra et liv fullt av skuffelse, der jeg hadde mistet motet og tålmodigheten, greide kjærlighet og forståelse å snu og redde livet mitt. Norge; da jeg kom til deg naken, du kledde meg. Uten mat, du ga meg næring. Med frykt, du beskyttet og stolte på meg. Det er den rolige måten norske folk viser sin egen gjestfrihet. Her i Norge lever vi i stor trygghet, og takker Gud for hans kjærlighet."

Bare gjennom kunnskap, forskning og gjennom å holde erindringen levende, kan vi sørge for at Holocaust aldri skjer igjen.

Jeg er i den forbindelse glad for at Norge snart i ett år har formannskapet i organisasjonen som heter Task Force for International Cooperation on Holocaust Education, Remembrance and Research (Holocaust Task Force), forkortet til ITF. Dette er en viktig plattform i arbeidet mot anti-semittisme, rasisme og ekskludering.

Videre deltok vi sammen med over 40 land på Holocaust Era Assets Conference i juni i fjor – en konferanse om erstatningsoppgjøret etter Holocaust. Målet var å gi ny drivkraft for videre internasjonalt samarbeid på dette feltet, og dele felles erfaringer, med særlig vekt på utdanning og kunnskapsdeling. Det ble også vedtatt en erklæring, Terezin-erklæringen, som understreker behovet for å dele kunnskap om Holocaust og om forskning på temaet.

Jeg har også lyst til å nevne at regjeringen nylig har støttet vedlikeholdsarbeidet i Auschwitz-Birkenau med 2 millioner kroner.

Med disse ordene vil jeg hedre minnet om alle de menneskene som ble ofre for menneskers likegyldighet akkurat her – på Akershuskaia i Oslo. Historien lever videre i oss og vi skal sørge for at den lever videre også etter oss.

Takk for oppmerksomheten.