Pest eller kolera?

Ida Jordal beskriver i Klassekampen 9. desember utvidelsen av ordningen med økonomisk støtte til frivillig retur som “makaber” og kaller det “et valg mellom pest og gullkantet kolera.” Det synes jeg er en lite dekkende beskrivelse. Innlegget viser også at Jordal har misforstått vesentlige sider av ordningen.

For det første: Personer som etter Dublin-forordningen skulle være returnert til Hellas, men som nå ikke blir det på grunn av situasjonen der, vil få realitetsbehandlet sin asylsøknad her. Hvis disse personene etter en individuell vurdering har et beskyttelsesbehov, vil de få opphold i Norge. Hvis de ikke har et beskyttelsesbehov, må de returnere til hjemlandet. Ingen med beskyttelsesbehov returneres, enten det er med tvang eller ved frivillige støtteordninger.

For det andre: Det er riktig at Norge har en ordning for økonomisk støtte til utenlandske borgere uten oppholdsgrunnlag som velger assistert frivillig retur. Inntil nå har ikke denne støtteordningen vært åpen for asylsøkere som vi skulle kunne sende tilbake til et annet europeisk land i henhold til de såkalte Dublin-reglene. Regjeringen har valgt å utvide støtteordningen til også å omfatte Dublin-saker, fordi mange i målgruppen har ønsket en slik ordning.

Å dirigere en person som ønsker å reise til sitt hjemland, til i stedet å reise til et annet europeisk land, er ikke noen god løsning. Tvert i mot anser regjeringen at det å kunne vende hjem til eget land, med økonomisk støtte til å reetablere seg i hjemlandet gir den enkelte håp og verdighet. Muligheten for å få en viss returstøtte ses som et godt alternativ for mange, ikke minst for den gruppen som ser at deres grunnlag for asyl ikke er holdbart.