Datalagring nødvendig for kriminalitetsbekjempelse

Fylkeslederen i Møre og Romsdal Nei til EU, Ole Ø. Kvalheim, hevder i Tidens Krav 12. januar at det ikke finnes dokumentasjon på at lagring av trafikkdata er viktig for bekjempelse av alvorlig kriminalitet.

Det får meg til å lure på om han i det hele tatt har lest Justisdepartementets forslag til gjennomføring av datalagringsdirektivet i norsk rett. Det inneholder nemlig en bred gjennomgang av straffedommer der trafikkdata – altså informasjon om når og hvor elektronisk kommunikasjon har funnet sted – spilte en avgjørende rolle som bevismiddel. NOKAS-saken og Orderud-saken er blant eksemplene.

Kvalheim etterlyser også forskning om temaet. Kripos har undersøkt 1450 saker med positiv påtaleavgjørelse, altså saker der påtalemyndigheten har besluttet å ilegge en strafferettslig reaksjon. Undersøkelsen viste at trafikkdata ble hentet ut i rundt halvparten av sakene, og ca. 82 prosent av de som innhentet trafikkdata var ”helt enig” eller ”litt enig” i at dataene hadde stor betydning for etterforskningen. Dette kaller Kvalheim “håpefull synsing” – jeg kaller det fakta som viser hvordan etterforskere arbeider i praksis.

Siden Kvalheim åpenbart har problemer med å tro på det politiet sier, kan jeg opplyse om at vi i lovforslaget også vier vi mye plass til utredningen til Svein Y. Willassen, en uavhengig ekspert oppnevnt av Datatilsynet. Han konkluderer med at flere typer trafikkdata er nyttige i etterforskningssammenheng.

Kvalheim kaller vårt forslag “et alvorlig inngrep i personvernet”. Trafikkdata lagres av teletilbyderne allerede i dag. Det er riktig at vi foreslår at noe flere data skal lagres i fremtiden. Derfor foreslår vi samtidig strengere regler for tilgang til disse dataene. I dag er det en smal sak for etterforskerne å få utlevert trafikkdata: De bare henvender seg til Post- og teletilsynet og ber om at taushetsplikten til teletilbyderne oppheves – dette er en ren formalitet. Vi foreslår at politiet må henvende seg til domstolen og begrunne at det er skjellig grunn til mistanke om begått straffbart forhold med en strafferamme på fire år. Dette er faktisk en styrking av personvernet.

“Slaget om datalagringsdirektivet står nå,” sier Kvalheim. Krigsmetaforene kan han trygt legge tilbake i skuffen igjen. Han har rett i at vi ikke vet hvordan datalagringsdirektivet vil se ut om fem år – men det at vi gjennomfører direktivet nå, gir ikke EU noen blankofullmakt til å påtvinge oss alle fremtidige endringer. Kommer det endringer, må vi foreta en ny selvstendig vurdering som i så fall må følge den vanlige, demokratiske prosessen.

Vårt forslag til gjennomføring av datalagringsdirektivet skal nå behandles i Stortinget. Jeg har stor tro på at vi skal komme frem til et godt kompromiss som ivaretar både hensynet til bekjempelsen av alvorlig kriminalitet og hensynet til personvernet.