Straff som virker

Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn har vanskelig for å bestemme seg: Han framstiller justisministeren både som en «fanatisk» motstander av avkriminalisering av narkotika og som en tilhenger av avkriminalisering som ikke våger å innrømme det (Dagsavisen 15. april).

Regjeringen mener rett og slett at vi må benytte oss av tiltak som virker, tiltak som hjelper de som sliter med rus, ut av misbruket. Å snakke om avkriminalisering er en avsporing.

Det er klassisk liberalt nonsens å hevde at narkotikamisbruk bare rammer misbrukeren selv. For eksempel sliter 60 prosent av de som settes inn i norske fengsler med rusmisbruk. Det betyr at det er en nær sammenheng mellom kriminalitet og narkotikamisbruk. Straffegjennomføringen er faktisk en av de få muligheter man har til å hjelpe misbrukerne. Derfor har regjeringen fått rusbehandling inn i straffegjennomføringen.

Kanskje det er fordi Rotevatn selv er vant til mye prat og lite handling, at han definerer det som «nytale» når vi sier at fengselet skal være en møteplass mellom de rusavhengige og behandlingsapparatet. Hadde Rotevatn fulgt bedre med, hadde han visst at det ikke er straffebegrepet regjeringen i ferd med å omdefinere - det er selve straffegjennomføringen. Han hadde kjent til stortingsmeldingen «Straff som virker» og visst at vi har fått rusmestringsenheter i 11 fengsler, og at vi har innført flere alternative straffereaksjoner som gir de innsatte mulighet for et sporskifte i livet.

Rotevatn har rett i at det er mye å lære av Portugal, selv om tallmaterialet tilsier at narkotikabekjempelsen der ikke er spesielt mye mer effektiv enn her hjemme. Stoltenberg-utvalget har etter portugisisk modell foreslått å etablere tverrfaglige nemnder som vurderer tiltak for personer som pågripes for bruk og besittelse av narkotika. Forslaget er nå til vurdering av en arbeidsgruppe som ser på alternative reaksjonsformer.

Vi kan ikke la narkotikabruk den enkeltes problem. Dette er fellesskapets problem, og derfor er det fellesskapet som må finne løsningene.