Tøv fra Sandberg

Gjentar du en løgn ofte nok, blir den til slutt en sannhet. Det virker som om det er taktikken til Per Sandberg (Frp), når han nok en gang påstår at Arbeiderpartiet ivrer for mer overvåking (Adresseavisen, 10. januar). Dette er det reneste tøv.

Overvåking er aktivt og kontinuerlig å følge med på hva en person foretar seg. Det at vi vil pålegge teletilbyderne en plikt til å lagre trafikkdata for å sikre politiet et viktig verktøy i kampen mot alvorlig kriminalitet, har absolutt ingenting med overvåking å gjøre. Politiet vil ikke bli gitt tilgang til dataene uten mistankegrunnlag og domstolskontroll.

Sandbergs “skrekkeksempel” på overvåkingssamfunnet som angivelig venter oss, skulle datalagringsdirektivet bli gjennomført i norsk rett, er en tragisk voldtektssak fra Bergen i fjor høst. Politietterforskere i Bergen innkalte ca. 100 menn til frivillig å avgi DNA-test etter et basestasjonssøk som viste at disse mennene hadde vært i nærheten av åstedet på det angitte tidspunktet. Men Sandberg; et slikt søk har etterforskere adgang til å gjennomføre i dag – og rettstilstanden på dette området endres ikke som følge av vårt lovforslag.

Dette er snarere et spørsmål om et verdivalg. Dersom man ikke aksepterer at politiet skal kunne foreta basestasjonssøk i svært alvorlige straffesaker – for eksempel grov overfallsvoldtekt – må man samtidig akseptere at politiets etterforskere i endel saker mister muligheten til å foreta etterforskning som vil føre frem til oppklaring. Jeg er virkelig overrasket over at Frps fremste justispolitiker mener dette og vil frata politiet den muligheten. Det er et sterkt signal om at partiet ikke lenger vektlegger kriminalitetsbekjempelse i sin politikk.

Det er naturlig at enkelte av personene som hadde sin mobiltelefon i ”sveipet” og derfor kom på listen på basestasjonsutskriften, vil føle en henvendelse fra politiet som stigmatiserende. Men Sandberg snakker som om omfattende alibiutsjekk er noe nytt. Forhåpentlig vet han at han snakker om en etterforskningsmetode som har vært brukt i lang tid i alvorlige saker – både med og uten basestasjonssøk.

Sandberg slår videre fast at jeg underslår at “EU-parlamentet har vedtatt at direktivet skal utvides til å omfatte lagring av folks nettsøk på for eksempel Google”. Selv om man på refleks er skeptisk til alt som kommer fra EU, slik Sandberg ser ut til å være, skader det ikke å sette seg inn hvordan institusjonene der fungerer. Det stemmer at et flertall i EU-parlamentet har kommet med en såkalt skriftlig erklæring om å utvide lagringen til å omfatte søk. Men dette er overhodet ikke bindende for EU-kommisjonens videre arbeid med direktivet, og kommisjonen har heller ikke kommet med noe signal om at erklæringen vil bli fulgt opp. La meg uansett gjøre det uttrykkelig klart at vårt forslag ikke innebærer lagring av innhold i den elektroniske kommunikasjonen.

Sandberg hevder at Arbeiderpartiet bedriver nytale og bruker samfunnet som George Orwell beskriver i “1984” som skremselsbilde på hva som venter oss. Jeg foreslår at han gjenleser denne romanen som er opphavet til begrepet nytale. Nytale er å innskrenke språket for dermed å kontrollere tanken. Det vi ønsker er tvert i mot en bred, åpen og ærlig debatt basert på fakta – ikke på Sandbergs tøv.