Uten byråkratene stanser demokratiet

Demokratiet vårt ville ikke fungert uten innsatsen til embetsverket i Regjeringskvartalet. Siden 22. juli har de vist en ukuelig vilje til å holde arbeidet for et velfungerende samfunn i gang.

Når regjeringen sier at vi vil møte ugjerningen 22. juli med mer åpenhet og mer demokrati, gjør vi det i visshet om at demokratiet vårt hviler på noen svært solide grunnbjelker. Demokrati er nemlig langt mer enn et honnørord; for at helt grunnleggende demokratiske prosesser som offentlige utredninger, høringer og lovforslag skal fungere, er vi avhengig av det omfattende arbeidet som legges ned av byråkratene i Regjeringskvartalet.

22. juli ble de utsatt for drapsforsøk mens de var på jobb. I Justisdepartementet mistet vi fire gode kolleger, mens flere ble alvorlig skadet. Arbeidsplassen vår ble mer eller mindre smadret. Det kan ta pusten – og motet – fra noen og enhver.

Byråkratene har imidlertid ikke latt seg stanse. Da det smalt, brukte mine folk bare en times tid på å finne egnede lokaler til å sette krisestab. Allerede dagen etter var departementet oppe og gikk i midlertidige lokaler på Politihøgskolen, hvor vi i skrivende stund ennå sitter i klasserom og gjør så godt vi kan med det vi har til rådighet av systemer og utstyr.

Den siste tiden har jeg virkelig følt på at folkene i departementet ikke lar seg knekke – at de umiddelbart har satt alle krefter inn på å slå angrepet på demokratiet vårt tilbake. Uten disse menneskene, stanser demokratiet. Det var det ugjerningsmannen ønsket å oppnå – men det klarte han ikke.

La meg komme med to av mange eksempler på hvilken lojalitet og leveringsdyktighet jeg har opplevd den siste tiden:

Bare et par dager etter angrepet, mens vi sto midt i en krise, lå tekstutkastet til neste års statsbudsjett i bilen min. Budsjettet skal legges frem i oktober og er det arbeidet som prioriteres høyest akkurat nå, men likevel synes jeg dette er bemerkelsesverdig.

Seniorrådgiver Line Nærsnes jobbet med den nye stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner da det smalt. Hun ble skadet og fikk en bit av en vinduskarm gjennom hodet. Da jeg etter hvert fikk snakket med henne, var det første hun sa til meg: «Du Knut, jeg blir nok ikke ferdig med første utkast i august likevel – men du skal få det før jul.»

Byråkratene er de som oftest står i bakgrunnen. Det er gjerne de som får kjeft når det er noe som går galt, eller når regler blir oppfattet som rigide. Men arbeidet de gjør er helt avgjørende. Skal vi få gjennomført politiske endringer, er vi nødt for å ha en sånn styrke og lojalitet i byråkratiet som vi faktisk har i Norge. Som statsminister Jens Soltenberg sa under en minnemarkering for de omkomne i Regjeringskvartalet: «Byråkrat er en hedersbetegnelse.»

Det som skjedde 22. juli skal nå gjennomgås. Regjeringen har nedsatt en egen kommisjon som skal se om det er noe som kunne vært gjort annerledes og om det er noe vi kan lære. Når vi har alle fakta på bordet, kan det hende at det kommer endringer i våre systemer for å bekjempe terror og håndtere kriser. Kanskje blir det også endringer i lovverket – det er ennå alt for tidlig å si.

Før angrepet hadde vi i Justisdepartementet så vidt startet et arbeid med å foreslå bedre metoder for å forebygge terrorhandlinger som en enkeltperson er i ferd med å forberede. Det blir umulig ikke å se det som har skjedd i sammenheng med dette arbeidet. Men jeg tror at det er avgjørende at vi ikke lar sterke følelsesmessige reaksjoner farge de vurderingene vi nå må foreta for at lovgivningen skal balansere hensynet til personvern og rettssikkerhet opp mot det å forebygge terrorhandlinger.

Jeg tror det generelt sett er et gode at de norske terrorlovene ble vedtatt før terrorhandlinger på norsk jord hadde funnet sted. Dermed har vi hatt en prinsipiell og balansert tilnærming til lovgivningsarbeidet. Svaret på det som nå har skjedd, er ikke å forhaste seg med å etablere flere inngripende metoder.

Vi må også huske på at norsk rett allerede i dag går relativt langt i å åpne for inngripende metoder i forebyggende øyemed. Det er viktig nå mer enn noensinne å ha et realistisk forhold til hva man rent faktisk kan klare å forebygge ved hjelp av inngripende metoder.

Hvis det er noe reaksjonene etter 22. juli har vist oss, er det at vi alle ønsker å kjempe for et åpent og demokratisk samfunn. Jeg er glad for at byråkratene i Justisdepartementet og resten av Regjeringskvartalet står ved min side i dette arbeidet.