Hilsen til landsstyremøtet for Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på felles landsstyremøte for Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion, Høgskole i Oslo 19. november 2005.

Takk for invitasjonen til dette felles landsstyremøtet for Studentenes Landsforbund og Norsk Studentunion. Jeg har hatt en svært hektisk periode siden jeg begynte som Kunnskapsminister, og dette er faktisk mitt første ”direkte” møte med studentene. Men det blir ikke det siste!

Jeg ønsker dialog – og er interessert i å høre hva dere mener. Dessverre har jeg ikke tid til å bli igjen etter mitt innlegg her i dag, men jeg skal bl.a. ha et møte med de to organisasjonene allerede 2. desember – så det blir mer dialog. Det lover jeg.

La meg starte direkte med en sak jeg antar dere er sterkt opptatt av – studiefinansieringen. Jeg forstår at dere er skuffet over at studiefinansieringen ikke ble tatt opp i denne budsjettomgangen. Vi maktet ikke å få det til nå, men jeg skal i hvert fall gjøre mitt innad i regjeringen for at vi skal komme sterkere tilbake.

Jeg mener alt for lite har vært gjort for studentene de siste årene. Dere ble ikke prioritert av den forrige regjeringen, og den økningen i studiefinansiering fra 69 000 kr til 80 000 kr som skjedde i 2002 var et resultat av AP, SP og SV. Siden har lite skjedd, og dessverre ble det også et relativt magert budsjett nå. I dette budsjettet fikk vi 10 millioner til studentboligene, og en oppjustering av basisstøtten i studiefinansieringen med 140 kroner per måned:

Kvalitetsreformen innebærer en sterkere faglig oppfølging av studentene gjennom studiene. Dette ble også vektlagt i Soria Moria-erklæringen. I erklæringen ble det samtidig også presisert at alle skal ha lik rett til utdanning uavhengig av økonomisk og sosial situasjon.

Studiefinansieringen skal være god og være slik at det kan studeres på heltid. Erfaringene med konverteringsordningene skal gjennomgås. Studielån og stipend må reguleres i takt med prisstigningen. Men som sagt, jeg dette er et tema som jeg er innstilt på å følge opp og prioritere senere i løpet av perioden.

La meg så gå over til den mer generelle politikken knyttet til universitet og høyskolesektoren. Som dere vet skifter Utdannings- og forsknings-departementet fra 1. januar navn til Kunnskapsdepartementet. Denne navneendringen kan ses på bakgrunn av ønsket om å få fram et bredt kunnskapssyn, som vil ligge i grunnen for vårt arbeid den kommende fire års perioden. Dette er gjelder:

• kunnskap som ferdigheter, fakta og forskningsresultater, men også som dannelse; kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon.
• kunnskap som kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, evne til demokratisk og solidarisk deltakelse.
• kunnskap som evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet.

Det står generelt bra til med kunnskapsnasjonen Norge. Internasjonale sammenligninger viser at vi har en av de best utdannede befolkninger i verden og dermed et solid grunnlag å bygge videre på.

Utdanning er et mangfoldig gode: den tjener og beriker den enkelte, samtidig som samfunnet som helhet vinner. Utdanning styrker individuelle sjanser; den skaper felles verdier; den definerer normer og sprenger gamle forestillinger.

Utdanningssystemet er samfunnets viktigste verktøy for sosial utjevning, men det kan også skape nye skiller. Vi vet f.eks. at for funksjonshemmede er høyere utdanning et viktig virkemiddel for integrering, f.eks. inn mot arbeidsmarkedet. Likevel faller fortsatt noen utenfor. Vi vet også at innvandrerne ikke får samme del i utdanningssamfunnet som folk flest. Det må vi ta tak i.

Vi vet heller ikke om vi klarer å få det beste ut av de såkalte ”gode” eller ”flinke”, slik at vi videreutvikler dem. Vi trenger både spisser og bredde! Her er det ikke bare individuell gevinst eller personlig tap: det gjelder det norske samfunn som helhet. Dette er bakteppet for å satse på høyere utdanning og forskning.

Ved et regjeringsskifte er det naturlig å spørre seg hva som vil bli videreført, og hva som vil bli endret.

De norske universitetene og høyskolene er institusjoner med høy grad av frihet og selvstyre. De offentlige skal forbli statsinstitusjoner. Dersom noen skulle være i tvil - vi vurderer ikke å flytte forvaltningsansvaret for høyskolene til et nytt folkevalgt regionnivå.

Det er et sunnhetstegn at virksomheten ved universiteter og høyskoler har vært, og er, under debatt, fordi dette er kjerneinstitusjoner i alle moderne samfunn.

• Der gis det utdanning for alle posisjoner og funksjoner i samfunnet: våre fremste spesialister og nøkkelmedarbeidere i velferdsstatens yrker.
• Der utvides grensene for hva vi vet. Ny kunnskap skapes. Der skjer samhandlingen med det internasjonale vitenskapssamfunn.

Dette angår det norske samfunnet og arbeidslivet i vid forstand.

Universitetene og høyskolene skal være i aktiv dialog med det samfunnet de eksisterer i. Det skal være åpenhet til allmennheten, til arbeids- og samfunnsliv. Studentene og tilsatte skal ha innflytelse i faglige prosesser. De ansattes organisasjoner skal medvirke. Derfor ønsker vi intern debatt og offentlig innsyn.

Stor geografisk spredning er et kjennetegn ved norske universiteter og høyskoler. Dette er et viktig fundament for norsk høyere utdanning. Det gir hele landets befolkning et godt studietilbud. Det gir ungdom nærhet til studiesteder og etter- og videreutdanning ligger innen rekkevidde. Begrunnelsen for et desentralisert høyskolesystem ligger i å sikre et bredt spekter av gode utdanninger og i det å være sterke kompetansemiljøer i forhold til sin region. Nærhet til kompetansemiljøer skal ikke være forbeholdt de største byene og de mest folkerike delene av landet.

Det er viktig at høyskoleansatte og andre med høy kompetanse virker aktivt i regionene ved å samhandle og yte faglig bistand. De samme fagfolkene etablerer viktige bånd til utenlandske fagmiljøer. Studentutveksling og andre internasjonaliseringstiltak er satt i gang over hele landet. Denne aktiviteten må styrkes og utvikles som en naturlig del av studenttilværelsen og høyere utdanning.

Tilgjengelighet er et gode, men vi må innse at størrelse, spredning og kvalitet må avveies. Det gjelder både i forskning og utdanning. Departementet har stor tillit til at universiteter og høyskoler føler ansvar for å forebygge kvalitetssvikt. Da blir det færre brannslukninger og færre skippertak.

Fagevalueringer er ikke nye, og de går ikke over. Det nye er at institusjonene kan miste retten til å tilby utdanninger. Det institusjonelle ansvaret forplikter. Der studier og fagmiljøer får kritikk, er det et ansvar for institusjonens ledelse å ta tak i dette og sikre den nødvendige faglige oppfølgingen.

Alle studenter har krav på en faglig fullverdig utdanning, og dette vil bli en av de viktigste utfordringene for institusjonene i høyere utdanning.

Dette er viktig ikke minst på bakgrunn av at studentene låner penger og bruker år av sitt liv innenfor høyere utdanning for å kvalifisere seg inn mot et yrke.

Pressen forteller oss at vi har fått reformkritiske rektorer ved to av våre universiteter. Jeg må skuffe dem som eventuelt tror at det også er kommet en generelt reformkritisk ledelse i departementet. Det har vært og er tverrpolitisk enighet om kvalitetsreformen. Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen vil realisere kvalitetsreformens mål. De ligger fast, og reformen skal ikke settes i revers. Men vi ønsker å ha et kritisk blikk på de store endringene som har skjedd. Kvalitetsreformen er allerede under evaluering, og dersom evalueringen viser uheldig utslag, skal vi ta dem på alvor. Mange forhold er det institusjonene selv som først ser, og som institusjonene har myndighet til å rette opp.

• De er de rette til å sørge for betryggende sensurordninger og til å fjerne mistanke om at økonomisk vinning settes foran faglige krav.
• De skal vedta gode interne systemer for styring og ledelse innenfor de vide rammer loven setter, for eksamens- og prøvingsformer som er i tråd med faglige krav, og for gode studieformer.

Departementet på sin side har et systemansvar, som vi tar alvorlig. Studentgruppen velger også styremedlemmer og har bl.a. gjennom det gode muligheter til å påvirke institusjonens strategi og virksomhet. Studentene er også med som styremedlemmer i studentsamskipnadene, og har derigjennom innvirkning på samskipnadens prioriteringer. Samskipnadsordningen gjennomgås for øvrig nå. En ekstern arbeidsgruppe fikk i juli 2005 i oppdrag å utrede forhold knyttet til samskipnadsordningen. Gruppens rapport vil bli overlevert i nær framtid.

På oppdrag av departementet gjennomfører SSB nå en undersøkelse av studentenes levekår. Det er meningen at analysene fra undersøkelsen skal publiseres gjennom to rapporter. Den første rapporten kommer senest 31. mai 2006, mens den andre kommer ved slutten av året. Undersøkelsen ble satt i gang bl.a. etter innspill fra studentorganisasjonene, og disse har også deltatt i undersøkelsens referansegruppe.

Soria Moria-erklæringen angir retningen for regjeringens arbeid de neste fire årene. Regjeringens tillegg til budsjettforslaget for 2006 er nå lagt fram. Det er en videre oppfølging av våre prioriteringer for sektoren, bl.a. gjennom at

• Regjeringen vil satse sterkere på desentralisert utdanning, og derfor har foreslått å øke bevilgningen på statsbudsjettet for 2006 med 20 millioner.
• Regjeringen ønsker å styrke grunnskolen med flere undervisningstimer, samt sikre full barnehagedekning i løpet av fire års perioden.
• For å nå disse målene må kapasiteten for lærerutdanning økes. Det foreslås 12,5 millioner til 500 nye studieplasser.
• Vi ønsker å gå gjennom generell studiekompetanse og opptakskrav for høyere utdanning. Men vi gjennomfører ikke endringer på kort sikt. Nye endringer skal ikke svekke kvaliteten og informasjon vil komme i god tid.
• Enkelte strukturtiltak i sektoren knyttet til Bondevik-regjeringens forslag om nedbygging av studieplasser i distriktene reverseres.
• Tilskudd til private høyskoler foreslås noe redusert.

Det er foreslått 10 millioner kroner mer til å bygge nye studentboliger. Jeg merker meg at bl.a. NSU på sine nettsider gir uttrykk for at studentboligsituasjonen er prekær, og at budsjettforslaget ikke gjør nok for å bøte på dette.

Avslutningsvis: Jeg er opptatt å ha et godt samarbeid og en god dialog med dere i organisasjonene. Dette tror jeg er helt avgjørende for å få til et godt grunnlag til å utvikle høyere utdanning videre.

Takk for oppmerksomheten!