Statsråd Djupedals innlegg i Stritngets budsjettdebatt

Innst. S. Nr. 12 (2005-2006). 14. desember 2005.

Utdanning, kompetanse og læring er avgjørende for enkeltmenneskets personlige utvikling, for produktivitet og nyskaping i arbeidslivet, og for vekst og velferd i samfunnet generelt. Jeg er derfor meget tilfreds med at Regjeringen nå har lagt fram et budsjettforslag der vi tar riktige grep for å sikre dette.

Da finansminister Kristin Halvorsen la fram tilleggsproposisjonen, la for første gang noen sinne en finansminister fram en plansje over nasjonens formue. Den viser at nasjonens formue i all hovedsak er den kunnskap vi har i hode og i hender. Dette bare for å understreke det uendelige viktige: Det å investere i kunnskap er å investere i landets framtid. Det er det vår regjering akter å gjøre gjennom de årene vi har tenkt å sitte.

Regjeringspartiene gikk til valg på en ny politikk for rettferdighet og mer fellesskap. Dette budsjettforslaget er første skritt i en slik retning. Et av de viktigste bidrag vi gjør er at vi styrker kommuneøkonomien vesentlig, med hele 5,7 milliarder kr. Nå har kommuneøkonomien gjennom mange år vært dalende, noe som gjør at kommunene har stått overfor store utfordringer. Historisk sett vil en kommune bruke røfflig 30 pst. av det den har til skole og utdanning. Hvor vidt man gjør det av disse pengene er usikkert, fordi gjelden for mange kommuner er stor gjennom fire år med sultefôring av kommunen, fra den forrige regjering. Mitt håp er likevel at disse økte midlene som kommunene får, går til flere lærere og mer kvalitet i den offentlige skolen. For kvalitet i skolen koster, det er noe alle vet som har barn i skolen, eller som har et forhold til skolen. Og skolen er den viktigste arenaen.

I budsjettforslaget videreføres hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Regjeringen går inn for at reformen skal starte som planlagt, høsten 2006, både i grunnskolen og i den videregående skolen. Vi har hatt en nøye prosess med alle ulike aktører, fordi det har vært en viss uro – om reformen var godt nok tilrettelagt og planlagt. Gjennom denne prosessen er vi trygge på at det er riktig å starte også for videregående skole, neste høst, selv om det er noen spørsmål som det skal tilrettelegges for – ikke minst informasjonen til elever, lærere og foreldre som har barn som skal begynne i den videregående skolen. Dette vil departementet sammen med fylkeskommunen ta tak i. Kunnskapsløftet er i seg selv et sett med utviklings- og forbedringstiltak som vil styrke den offentlige skolen og fagopplæringen. De ulike tiltakene i Kunnskapsløftet, hver for seg og samlet, er viktige bidrag for bl.a. å bedre gjennomføringen i videregående opplæring.

Det har tidligere vært mye debatt rundt de nasjonale prøvene. La det være klart: De nasjonale prøvene skal brukes til å gjøre opplæringen bedre. De skal ikke brukes til å rangere skoler. Jeg vil nå gå grundig inn i alle sider av de nasjonale prøvene. Som kjent skal det ikke avholdes nasjonale prøver neste halvår, for de prøvene vi som vi hadde har vist seg å ikke holde nødvendig kvalitet. Jeg har startet en prosess med å lage nye nasjonale prøver som skal tilrettelegges på den måten som vi ønsker at nasjonale prøver skal være. Dette spørsmålet vil jeg komme tilbake til.

Regjeringen viderefører satsingen i Strategi for kompetanseutvikling for perioden 2005–2008. I neste års budsjett betyr det 375 mill. kr til skoleeiere som statlig støtte i dette viktige arbeidet.

La meg også nevne – siden det har vært oppe i debatten – to forhold rundt Kunnskapsløftet som mange har diskutert. Det Regjeringen gjør med hensyn til 2. fremmedspråk, er at vi gir mulighet til fordyping i engelsk, i norsk eller i samisk for dem som måtte ønske det. Dette skal være kvalifiserende fag, som bedømmes med karakterer og gjelder for opptak til videregående skole. Det vil bety at elevene vil stå overfor flere kvalifiserende valg. Vi ønsker at flest mulig skal velge fremmedspråk. Den pedagogikk som er lagt til grunn for den praktiske tilnærmingen til 2. fremmedspråk, er viktig og er en fornyelse for skolen vår. Man kan altså velge mellom spansk, tysk, fransk eller russisk – eller, i noen tilfeller, også andre fremmedspråk. Det er verdifullt for den enkelte, det er verdifullt for skolen, og det er verdifullt for samfunnet vårt. Det at noen heller ønsker fordyping i engelsk, i norsk eller i samisk, er en styrke for skolen, ikke det motsatte. Jeg opplever at mye av den kritikken som reises, er uriktig eller har i seg uriktige premisser, simpelthen fordi alle valg her vil være kvalifiserende og krevende.

Enkelte har vært inne på spørsmålet om studiekompetanse, at man automatisk skal gis rett til studiekompetanse gjennom et 13-årig løp. Det er nødvendig å gå nye runder sammen med de videregående skolene, med universitetene og med høyskolene for å få vite hvordan vi skal oppnå dette. Men vi har mye erfaring å bygge på, ikke minst når det gjelder realkompetansereformen, som gjør det mulig for voksne å kvalifisere seg til å ta utdanning ved høyskole og universitet. Det har vært en stor suksess. Mange voksne kvinner har på den måten tatt lærerutdanning, sykepleierutdanning eller – for den saks skyld – førskolelærerutdanning. Mange har vist seg kvalifisert for å studere til høyere utdanning. Vi har også erfaring fra ingeniørfagene, der man kan gå videre fra fagbrev, noe som har vist seg å være veldig hensiktsmessig.

Dette er erfaringer vi vil bygge videre på. Vi vil komme tilbake til det etter en prosess. Det betyr at de ungdommene som vet med sikkerhet i dag at de ønsker å gå på høyskole eller universitet, må velge studieforberedende program neste skoleår, for denne prosessen vil ta noe tid.

Videre er det satt i gang to store utviklingsprogrammer som vil bli tilført betydelige ressurser. Det er Skoleutviklingsprogrammet og program for FoU-utvikling i samarbeid med lærerutdanning og skole. Målet med disse er økt kunnskap om hva som virker i skolen, og spredning av gode eksempler og god praksis. Jeg er spent på de erfaringer og resultater som vi vil kunne høste fra disse programmene.

Men la meg også si noe om realfagenes stilling, siden enkelte har vært inne på det. Vi er bekymret over realfagenes plass, at lærerne mangler kompetanse, og at mange ungdommer ikke har motivasjon til å gå videre med realfag. I forrige periode ble det startet et arbeid under Kristin Clemet som het «Realfag, naturligvis!». Dette viderefører vår regjering, og vi skal revidere det med nye tiltak som gjør det mulig for lærerne å få mer kunnskap, og som motiverer ungdommene til å velge realfag.

Realfag er viktig. Over år – ikke bare de få månedene vi har sittet i regjering, men også under forrige regjering og regjeringer før det – har realfagenes betydning blitt svekket. Det betyr at det vil ta år å snu denne trenden. Men vi er i gang med et arbeid som vi er sikre på vil føre til at vi får flere med realfagkompetanse over år. Det å motivere lærerne og ha faglig kvalitet når det gjelder lærere, er kanskje noe av det aller viktigste i dette, og det vil vi også fokusere på.

Det er ikke bare det faglige innholdet i opplæringen som skal styrkes. Det fysiske arbeidsmiljøet for elever og lærere må også bli bedre. Regjeringen foreslår derfor å utvide ordningen med rentekompensasjon for investeringer i skoleanlegg med ytterligere 1 milliard kr. Det betyr at det vil være 3 milliarder kr til neste år.

I tillegg har vi lagt til rette for å bedre rekrutteringen til læreryrket gjennom en økt bevilgning. Det gjør at vi kan få 500 nye studieplasser til neste år innenfor allmennlærer-, førskolelærer- og praktisk- pedagogisk utdanning.

Og Regjeringen ønsker å fremme desentralisert utdanning – som er viktig – og foreslår en styrket bevilgning til dette.

For høyere utdanning er det foreslått en økning på om lag 4,1 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2005. Dette innebærer en realvekst for universiteter og høyskoler. Regjeringen har prioritert å videreføre og prisjustere bevilgningene på 1 144 mill. kr til Kvalitetsreformen. Videre har en vekst i avlagte studiepoeng gitt en økning på om lag 156 mill. kr i den resultatbaserte undervisningsfinansieringen.

Jeg har merket meg at komiteen ønsker at man skal komme tilbake til Stortinget med en evaluering av Kvalitetsreformen, og det vil vi selvfølgelig legge til rette for.

Regjeringen har som mål at den samlede satsingen på forskning og utdanning skal øke til 3 pst. av bruttonasjonalprodukt innen 2010. Av dette skal den offentlige satsingen utgjøre en tredjedel.

De store linjene i forskningspolitikken blir videreført eller forsterket: Grunnforskningen skal styrkes. Internasjonalisering av norsk forskning har høy prioritet. Regjeringen vil satse bevisst på forskning innenfor de næringer der Norge har naturlig fortrinn og stort verdiskapingspotensial. Videre vil Regjeringen satse på bedriftsrettet forskning samt sikre god formidling av forskningsresultatene.

Budsjettforslaget innebærer en samlet vekst i forskningsmidlene på 1,33 milliarder kr. Dette tilsvarer en realvekst på 7 pst. i forhold til bevilgningen i 2005. Dette er et historisk godt forskningsbudsjett og gir et godt grunnlag for å nå målet om en offentlig forskningsinnsats på 1 pst. av BNP innen 2010.

At kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping økes med 14 milliarder kr, er også kjent. Mange har vært inne på at den bevilgningen som den foregående regjeringen foreslo, ikke er videreført. Om det er det bare å si at hvis man ser på hva den forrige regjeringen gjorde gjennom sine fire år, vil man se at forskning var det feltet som tapte kontinuerlig – bortsett fra i det siste forslaget til budsjett, da man visste man skulle gå av. Vi vil gjennom våre år i regjering følge opp Stortingets målsetting om 3 pst. av BNP når det gjelder videre opptrapping av bevilgningene til forskning.

Et sentralt forskningspolitisk mål er å sikre rekruttering av forskere. Dette gjelder innenfor næringsliv, forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler. Det er lagt inn midler til hele 350 nye doktorgradstillinger for å øke rekrutteringen.

Jeg startet mitt innlegg med å vise til hvor viktig utdanning, kompetanse og læring er for enkeltmennesket, for arbeidsliv og for samfunn. Det betyr at vi vil komme tilbake til en oppfølging av kompetansepolitikken. Kompetansepolitikken og det brede kunnskapssynet som den representerer, er også uendelig viktig for det kunnskaps- og utdanningssamfunnet vi skal skape.