Styrke i fellesskapet - opplæring for alle

Statssekretær Lisbet Rugtvedts tale på seminar i forbindelse med Arbeidsinstituttets 25-års jubileum i Drammen, 12.desember 2005.

Takk for invitasjonen. Det er en glede og ære å være her i dag og delta i feiringen av en institusjon, som i løpet av 25 år har eksistert som et tilbud for dem som ikke helt har funnet seg til rette innenfor det såkalte ordinære utdanningssystemet. Gratulerer så mye med jubileet!

Jeg vet det har skjedd store endringer i løpet av disse 25 årene. Fra å være et tilbud primært til voksne som manglet utdanning, er Arbeidsinstituttet nå et tilbud til 130 ungdommer som absolutt har behov og ønske om å lære noe, men som ikke helt greier å finne seg til rette i skolen.

Jeg vet også at hver ungdom som får opplæring her, har en mangslungen historie bak seg. For manges vedkommende ingen lystelig historie, men det finnes mange ”løvetannbarn” som, på tross av motgang og negative erfaringer, kommer seg ”opp i lyset” når de møter forstandige voksne med både omsorg og kunnskap. Voksne som presenterer utfordringer, setter grenser, viser tillit og tar ansvar.

Vi trenger mange slike i norsk opplæring, både i og utenfor skolen. La meg starte med å si litt om hva slags skole regjeringen ønsker.

Kunnskap, utdanning og dannelse

I Soria Moria erklæringen blir følgende sagt:

” En god skole er avgjørende for en god oppvekst og for et solidarisk, demokratisk og produktivt samfunn. Regjeringen vil arbeide for en mangfoldig fellesskole. Hver menneske er unikt og skal møtes av en skole som forstår og tar vare på deres individuelle ferdigheter og ulike utgangspunkt. Vi vil bidra til en enda bedre skole og fagopplæring, hvor alle barn og unge lykkes. De fremste kjennetegnene skal være kunnskap og ferdigheter, arbeidsglede og mestring, selvstendighet og fellesskap.”

Dette betyr for meg:

• Kunnskap er ferdigheter, fakta, forskning, men kunnskap er også mye mer:

• Kunnskap er dannelse; kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon

• Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, evne til demokratisk og solidarisk deltakelse

• Og, ikke minst, kunnskap er evnen til å stadig kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet.

Gjennom dette brede synet på kunnskap, som både ivaretar hensynet til utdanning og dannelse, kan vi sikre at skolen er et samlingspunkt for alle, til beste for både hvert individ og fellesskapet.

Tilpasset og differensiert opplæring

Den store utfordringen for opplæringen er å sette prinsippene ovenfor ut i livet gjennom tilpasset og differensiert opplæring. Ut fram min forståelse er det ingen forskjell mellom ”tilpasset opplæring” og ”vanlig opplæring”. Også i såkalt ”vanlig opplæring” må aktivitetsformer, læremidler og lærestoff på alle områder tilpasses evnene og forutsetningene til eleven, både når det gjelder art, vanskegrad, mengde, tempo og progresjon.

La meg derfor presisere: Tilpasset opplæring er ikke det samme som spesialundervisning. Spesialundervisning er et middel til å oppnå tilpasset opplæring for visse elevgrupper.

I denne sammenhengen er differensiering et nødvendig middel til å oppnå tilpasset opplæring. Differensieringen betyr at en behandler elevene forskjellig for å stimulere deres evner og talenter til ytterligere vekst. Det er flere måter å praktisere differensieringsbegrepet på; organisatorisk differensiering, pedagogisk differensiering, tempodifferensiering breddedifferensiering eller nivådifferensiering.

Jeg regner med at dette er velkjente problemstillinger for dere.

Struktur og tilpasning

Skolen har alltid stått overfor dilemmaet struktur og tilpasning. Skolen må ha en struktur, det er klart. Samtidig er det også klart at elevene er forskjellige når det gjelder evner og anlegg, sosial bakgrunn, læringsstiler osv., og dette må få konsekvenser.

Forskeren Peder Haug sier i forbindelse med evalueringen av L97 at det ser ut som om skolen underviser en gjennomsnittselev som ikke fins.

Jeg ser dilemmaet, men vi må skape et skolesystem som har som utgangspunkt at alle elever er velkomne og hører til der. Skolen skal både være et fellesskap og gi rom for individuelle utfoldelse. Vi ønsker oss en skole med fellesarenaer, der elever arbeider sammen om å løse faglige oppgaver, samtidig som de får trening i å utvikle sosial kompetanse. Men en fellesarena kan være noe annet enn klasserommet slik vi kjenner det. I noen tilfeller er det fornuftig å la elever arbeide individuelt med oppgaver, i andre tilfeller er det riktig å la dem arbeide sammen med andre.

Det vi vil ha, er en skole med lærere som er tydelige ledere og faglig trygge, som har et blikk for hver enkelt elev, og kan gi en undervisning som bygger på denne kjennskapen. Det vis si en tilpasset opplæring, som motiverer elevene til innsats, enten de arbeider individuelt eller sammen med andre.

Og når jeg snakker om skole her, tenker jeg både på systemet og de enkelte institusjonene i systemet. Arbeidsinstituttet med deres tilbud til unge mennesker har viktige bidrag til opplærings- og skolesystemet.

Å greie seg i skolen

Å arbeide for at barn og unge har utbytte av skolen er en av de viktigste oppgavene i samfunnet i dag. Vi kan snakke om individuell trivsel og samfunnsmessig velferd. Etter hvert har vi fått mye kunnskap om hvilke faktorer som avgjør om barn og unge lykkes i skolen. De tydeligste konsekvensene viser seg når vi ser på tall for gjennomføring av videregående opplæring.

Det er stor variasjon mellom de ulike studieretningene når det gjelder gjennomføringen. På de studieforberedende studieretningene er gjennomføringsgraden på normal tid i underkant av 85 prosent, mens den på de yrkesfaglige studieretningene er ca. 56 prosent. Det siste tallet er slik at vi må nå ta et krafttak.

Forskningsrapporter fra NIFU STEP viser at det er et sett av årsaker til at elever i videregående opplæring fullfører eller ikke. Rapportene gir et sammensatt bilde av hvilke faktorer som påvirker adferden til elevene. Det er likevel grunnlag for å peke på noen faktorer som er særlig betydningsfulle for de elever som er i det som ofte kalles risikosonen: Vi snakker da om både strukturelle, skolemessige og individuelle faktorer. La meg starte med:

Strukturelle årsaker til manglende gjennomføring

Viktige årsaker her er:

• Å ha valgt en yrkesfaglig utdanning. Ikke fordi denne opplæringen er dårligere, men de fleste elevene med svakt grunnlag fra grunnskolen blir tatt inn her

• Å ikke få innfridd førstevalg, noe som fører til omvalg og demotivering

• Å ikke få læreplass, noe som fører til at elever som i utgangspunktet ikke trives i skolen, får et skoletilbud, som de ikke tar imot.

Skoleårsaker til manglende gjennomføring

Særlig utsatte elever er de som:

• Har høyt fravær i både grunnskole og videregående opplæring

• Har lave karakterer i kjernefag i grunnskolen knyttet til grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, matematikk

• Har lave karakterer i videregående opplæring

• Har lave utdanningsambisjoner, lav motivasjon

• Bruker lite tid til lekser og skolearbeid

Individuelle årsaker til manglende gjennomføring

Særlig utsatte elever er:

• De som ikke har bodd sammen med begge foreldrene som 15-åringer

• Jenter på yrkesfag

• Innvandrere

• De som har foreldre med negativ innstilling til skole og utdanning

• De som har alvorlige adferdsavvik

• De som er orientert mot venner på fritida

• De som ikke deltar i organiserte aktiviteter

• Borteboere

Generelt sett er det slik at faktorer som kan relateres til dem med lav gjennomføringsgrad, er motsatte for dem med høy gjennomføringsgrad. Det ser ikke ut til at det er en faktor som er utslagsgivende. Det ser heller ut som at elever som lykkes godt, kommer positivt ut på de fleste områder, mens det motsatte er tilfelle for dem som ikke gjennomfører videregående opplæring.

Rapporten om Differensieringsprosjektet i videregående opplæring peker på at det er en sterk sammenheng mellom mestringserfaringer, selvoppfatning, motivasjon, læringsatferd og læring. Når dette blir knyttet til effektive læringsstrategier, fører det til positive erfaringer og energi for videre læring. En læringskultur som fremmer lærelyst, har følgende kjennetegn:

• Elevene setter realistiske, men personlige mål
• Elevene kan velge arbeidsplaner, oppgaver, tempo og arbeidsmåter som gir optimale utfordringer
• Skolen legger vekt på individuell mestring og forbedring
• Skolen legger vekt på å øve og øke deltakingen til elevene i planlegging, gjennomføring og vurdering av egen opplæring
• Skolen legger til rette for at elevene får utvikle effektive læringsstrategier
• Elevene får trening i å møte motgang i læringsarbeidet
• Elevene får anledning til å erfare personlig forbedring
• Vurderingssystemet legger primært vekt på kompetansemål og mestringen til eleven slik at eleven kan se sin egen kompetanseutvikling

Disse observasjonene støttes av Kompetanseberetningen for 2005.

Dessverre oppleves ikke skolen slik av alle elever. Rapporten fra Differensieringsprosjektet forteller at:

• Elevene lager i liten grad egne læringsmål
• Elevene er middels motiverte, men har svært høy trivsel. Dette ser i stor grad ut til å ha sammenheng med at elevene har sine venner her, men også at skolene behandler elevene på en god måte. Det er forklaringen på det tilsynelatende dilemmaet at elever kan trives uten å være særlig motivert for skolearbeidet.
• Elever med høy motivasjon:
• har kunnskap om mål,
• lager egne planer,
• har anledning til å velge mellom ulike typer oppgaver,
• får anledning til å praktisere ulike arbeidsmåter,
• møter ulike læringsarenaer
• opplever variert bruk av vurderingsformer.
• kommunikasjonen med lærerne er omfattende, preget av gjensidig respekt og akseptering.
• arbeidet med differensiering er komme lengre på yrkesfag enn på allmennfag, både når det gjelder deltaking, involvering og tilbakemelding frå lærerne
• 31 % av elevene er uenige i at arbeidet med fagene er lagt opp slik at de kan lære mest mulig og at opplæringa er tilpasset deres faglige nivå. Yrkesfagelevene er mest positive.

• Elever som ikke får støtte hjemmefra, har lavere motivasjon og dårligere trivsel. Det er særlig alvorlig at denne gruppen kommer dårligst ut på de fleste område når det gjelder innsats fra skolen.

Alt dette gir et blandet bilde av situasjonen i videregående opplæring. Det viktige er at det som er negativt, ikke får overskygge det positive, og at vi bygger på det siste i våre bestrebelser for å gjøre skolen bedre.

Forbedringstiltak

Nå har jeg tegnet et virkelighetsbilde basert på hva vi vet fra forskningen. La meg så si noe om hva vi vil gjøre:

Kunnskapsløftet

Kunnskapsløftet er i seg selv en sett med utviklings- og forbedringstiltak som for eks:

• Styrking av grunnleggende ferdigheter i grunnopplæringen

• Bedre tilpasset opplæring

• Kompetanseutviklingsstrategien

• Styrking av lærerutdanningen

• Endringer i tilbudsstrukturen

• Strategi for kvalitet i fag- og yrkesopplæringen

• Økt satsing på rådgivingstjenesten

• Program for praksisrettet FOU i grunnopplæringen og lærerutdanningen

• Program for skoleutvikling

Vi mener at disse tiltakene, hver for seg og samlet, er viktige bidrag for å blant annet bedre gjennomføringen i videregående opplæring.

Arbeidsgruppe for bedre gjennomføring

Regjeringen har som mål å bedre gjennomføringen i videregående opplæring. Det er også uttrykt i Soria Moria-erklæringen.

På denne bakgrunn vil departementet opprette en hurtigarbeidende arbeidsgruppe som skal foreta en gjennomgang av blant annet årsakene til dårlig gjennomføring med utgangspunkt i det som finnes av forskning, evalueringer og utredninger.

Departementet ønsker en bred tilnærming til problemstillingen, der tiltakene sees i sammenheng og på tvers av utdanningsnivåene i grunnopplæringen, mellom ulike sektorer og tar hensyn til særskilte faktorer knyttet til opplæring i bedrift. Arbeidsgruppen skal ha representanter som dekker både grunnskolen og videregående opplæring og representanter med kompetanse innen forskning, arbeidsmarkedstiltak og barnevern.

Ett tema som denne arbeidsgruppen vil bli best om å se særskilt på er:

Kompetanse på lavere nivå

Vi har i dag en ordning med kompetanse på lavere nivå, både for opplæring i skole og fagopplæring for dem som av ulike grunner ikke er i stand til å gjennomføre en opplæring som fører til vitnemål, fag- eller svennebrev

Denne ordningen ble etablert ut fra erkjenningen av at når alle har fått en rett til videregående opplæring, og alle i et årskull ikke greier å gjennomføre på ordinært vis, må det eksistere ordninger som gjør at disse personene kan gjennomføre opplæringen og få dokumentasjon ut frå sine forutsetninger..

NIFU STEP, som har forsket på ordningen, sier at en ordning som er en styrke ved norsk videregående opplæring, er blitt ”en underutnyttet mulighet” og fungerer som Den store hemmeligheten i Reform 94. Ifølge NIFU er denne kompetanseformen ikke blitt tatt i bruk i et slikt omfang som den burde.

Mange må samarbeide

I dag er det slik at alle som har behov for langvarige og koordinerte tjenester fra det offentlige hjelpeapparatet, har rett il å få laget en individuell plan (jf. helselovgivningen). Denne planen skal være sektorovergripende og omfatte alle tjenester en person med langvarige og sammensatte problemer har behov for. Det er en forutsetning at sektorvise planer som eventuelt er utarbeidet for barnet eller ungdommen, samordnes og tilpasses den overordnede individuelle planen.

For å få dette til trengs det samarbeid mellom ulike instanser. Det er viktig å huske på at et menneske er ett menneske, selv om forskjellige offentlige instanser har et ansvar overfor vedkommende.

Innenfor skolens område eksisterer det handlingsplaner som nettopp har som formål å motvirke at barn og unge faller utenfor systemet. Innenfor disse rammene gjennomføres det konkrete satsninger fra for eksempel tiltak for Ungdom som har svak grunnskoleopplæring og kort botid i Norge til utviklingsprogram som Oppvekstvilkår, problematferd og inkludering(LP-modellen). Den omfattende satsingen på kompetanseheving er også et vesentlig bidrag i denne sammenhengen.

Når det gjelder skolens bidrag, vil jeg her særlig peke på forslag til endringer i forskrift til opplæringsloven (som er på høring nå. Frist 15.01.06):

• § 22.2, der det står: ” Den sosialpedagogiske rådgivingstenesta skal samarbeide med den pedagogisk-psykologiske tenesta, oppfølgingstenesta, skolehelsetenesta, barnevernstenesta o.a., slik at det blir sammenheng i tiltaka rundt eleven.”

Et nytt innsatsområde er karriereveiledning. I forslag til forskrift til opplæringsloven står det:

• § 22-4, ” Karriererettleiingstenesta skal medverke til å jamne ut sosial ulikskap, integrere etniske minoritetar og hindre en kjønnsdelt arbeidsmarknad. Karriererettleiingstenesta skal samordne tiltak som fremjar evna til å ta avgjerder og gjere mogne val, og arbeide slik at eleven får (blant annet):

– opplæring i å lage en realistisk karriereplan

– tilbod om individuell karriererettleiing

Karriererettleiingstenesta skal

– samarbeide med andre utdanningsnivå og det lokale arbeidslivet

– samarbeide med oppfølgingstenesta for å sikre kontinuitet i arbeidet med den enkelte ungdommen og hans eller hennar karriereplan

– medverke til at foreldre får informasjon om utdanningssystemet og moglegheiter innanfor arbeidslivet”

I denne sammenhengen vil jeg peke på at det er etablert et forsøk med Partnerskap for karriereveiledning i tre fylker (Nordland, Telemark og Akershus), og fra vår side forventer vi at det arbeides med partnerskap for karriereutvikling i alle fylker i årene som kommer.

Videre er det sagt om oppfølgingstjenesten:

• § 13.1, ”Oppfølgingstenesta skal også arbeide for å redusere fråfallet frå vidaregåande opplæring, gjennom samarbeid med rådgivingstenesta i grunnskolen og vidaregåande opplæring.”

Disse eksemplene viser at det skjer mye, men det fører også til at de ulike delene og nivåene utfordres til et samarbeid som gjør at en må gå nye veier og søke nye løsninger.

Å handle tidlig

Vi har mye kunnskap og innsikt. Nå må vi omsette denne i handling. En særlig utfordring for skoleverket er å se signalene om at noen begynner å få problemer med skolen og tenke langsiktig. En annen utfordring er å se på grunnopplæringen som et samlet opplæringsløp, der det som skjer i for eksempel 8. klassetrinn vil ha konsekvenser inn i videregående opplæring. I den sammenheng vil jeg også peke på at vi har lagt barnehagene inn under Utdannings- og forskingsdepartementet ansvarsområde, eller Kunnskapsdepartementet som det blir hetende fra 1. januar.

Skolen trenger kunnskap om sine elevers evner og forutsetninger, og system og kompetanse for å fange opp de som viser tegn på mistilpassing og utmelding. I dette arbeidet er det plass for innsats fra mange. Ikke minst dere ved Arbeidsinstituttet.

Lykke til videre med konferansen!

Referanser

Markussen og Sandberg: Stayere, sluttere og returnerte, NIFU STEP, 6/20065

Helleland og Støren: Videregående opplæring – progresjon, gjennomføring og

tilgang til læreplasser, NIFU STEP, 26/2004

Dale, Lindvig, Wærness: Tilpasset og differensiert opplæring i lys av

Kunnskapsløftet, LÆRINGSlaben, 9/ 2005