Å dele erfaringer – Program for skoleutvikling

Statssekretær Lisbet Rugtvedts innlegg på prosjektsamling i Program for skoleutvikling i regi av Utdanningsdirektoratet, 22.11.06, Sandvika.

Takk for invitasjonen til denne prosjektsamlingen i Program for skoleutvikling.

Innføringen av Kunnskapsløftet har samlet mest oppmerksomhet innenfor utdanningspolitikken det siste året. Det er naturlig og gjennom dette adresserer vi en rekke viktige utfordringer for utdanningssystemet vårt. Nå er prosessen i gang og ”stafettpinnen” levert til kommunene (jeg inkluderer fylkeskommunene når jeg sier kommunene) og skolene, til skolelederne, lærerne, elevene og de foresatte. Vi er i ferd med å forandre Skole-Norge.

Jeg vil si det slik at den som skal drive god skolepolitikk, må satse på bred front. Kunnskapsløftet trenger støtte på mange kanter for å lykkes. Det er i dette perspektivet jeg vil snakke om Program for skoleutvikling. Initiativet ble tatt under forrige regjering, men vi har videreført, utvidet og forsterket satsingen som nå har fått navnet ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling”.

Det er allmenn enighet om at utdanningspolitikken er et viktig nasjonalt anliggende. Det dermed lagt et klart ansvar på oss i Kunnskapsdepartementet å gjøre alt vi kan for at for at vi har en skole som er i samsvar med nasjonale mål. Derfor har vi for eksempel nasjonale rammer og regler, et nasjonalt læreplanverk, nasjonale prøver og eksamener. Men det er ikke tvil om at den viktigste jobben skjer i klasserommet, på den enkelte skole og i skoleeiers prioriteringer og styring.

Derfor har vi også gitt kommunene større handlingsrom og større frihet til å finne lokale løsninger. I løpet av de siste 10-årene er mange regler og bindinger fjernet. Det har ført til at kommunene innretter seg forskjelling på en rekke områder – både når det gjelder administrasjonen av skolesektoren og utviklingstiltak ved skolene.

Et sentralt spørsmål er hvordan vi skal få nasjonale prioriteringer og mål til å gå hand i hand med det som skjer ute i kommunene og skolene. Vi erkjenner at den store variasjonen mellom kommunene (innbyggerantall, næringsstruktur, befolkningssammensetning, geografi osv.) gjør det nødvendig med ulike løsninger. Likevel ser vi faren for at vi skaper ulike vilkår for utviklingen av skolen.

I nær sagt en hver forsamling jeg møter for å diskutere utdanningspolitikk, kommer det spørsmål knyttet til styring av sektoren. Mange etterlyser strammere styring i form av lovpålegg eller øremerking. Vår tilbakemelding på dette er at det finnes andre svar på de utfordringene som påpekes, og at alle de ulike nivåene i systemet vårt må ta sitt ansvar og visse at vi får resultater uten mer deltaljstyring.

Den store utfordringen i den forbindelse, både for oss politikere og dem som har sitt arbeid i skolesystemet, er å skape helhet og sammenheng. Det betyr å ha et klart bilde av arbeidsdelingen i utdanningssystemet. Det betyr også en forståelse for at vi har ulike roller.

En ting er å utforme og beslutte en politikk. Noe annet er det å få ideer, prioriteringer og tiltak til å bli praksis. Gjerne endret praksis! Alle her vet at det for eksempel er en lang vei fra målformuleringer i en læreplan, til hvordan disse oppfattes av en lærer og erfares av elevene. Til ulike tider har en prøvd ulike måter å introdusere og gjennomføre endringer på innenfor utdanningssystemet. Fra eneveldets tro på lovens bokstav til adferdspsykologiens tro på stimuli – respons. Erfaringene så langt viser stort sett at ” tvang til tro er dårers tale” og at reelle endringsprosesser først skjer når de som blir berørte, selv deltar og bidrar i beslutninger og aktiviteter. Stort sett er det slik at det er først når vi erkjenner, forstår og aksepterer noe at vi blir motivert for å sette nye tanker ut i livet og blir mottakelige for nye erfaringer.

Skoler er kunnskaps- og kompetanseorganisasjoner. De mentale modellene hos dem som arbeider der, bestemmer i stor grad som skjer. Det betyr at en i begrenset grad kun kan satse på ytre tiltak for å skape endring. Ytre påvirking må spille sammen med indre behov. Først da kan en virkelig få i gang endrings- og fornyelsesprosesser. Først da skapes det en kultur for læring som kan føre til bedre kvalitet og bedre resultater. Først da blir politikken også praksis.

Skoler har ulike forutsetninger og ulike kulturer. Noen er preget av utviklingsarbeid og endringsvilje. Andre er mindre åpne for impulser. Denne erkjennelsen er viktig å ha med når vi planlegger tiltak for å implementere nye ideer og sette i gang utvikling. Jeg mener at den modellen som er valgt i Kunnskapsløftet – fra ord til handling – med åpen og veiledet runde i forbindelse med utlysing av prosjektmidler – fanger opp nettopp dette aspektet. Gjennom denne modellen har vi rekruttert de gode prosjektene eller eksemplene, som kan videreutvikles for spredning til andre. Programmet har også med prosjekter fra skoler som ikke har så mye erfaring med skoleutvikling – men som har et potensial. Skole-Norge trenger begge typer når erfaringer skal deles.

En målsetting er at skoler som søker, skal se kritisk på seg selv og vurdere seg opp mot et idealbilde. Ståstedsanalysen er en måte å gjøre dette på, og denne arbeidsmåten begynner å bli kjent og gripe om seg i landet. At programmet også har jobbet ut en organisasjonsanalyse tilpasset Skole-Norge er et nytt bidrag. Det er fremdeles noen svakheter ved denne – men det er en god begynnelse. Spørsmålet blir hvordan slike arbeidsredskaper kan gjøres tilgjengelig for skoler som vil ta fatt i sine utfordringer. Her har vi et grunnlag for videre utvikling. Norsk skole trenger arbeidsredskaper som hjelper dem i deres arbeid med å bli bedre.

Slik kan vi få med bredden av skoler. Ikke bare de som jobber med utvikling som en integrert del av det daglige arbeidet, men også de som trenger et ekstra puff for å komme i gang. Jeg vil gi ros til prosjektet for å ha tatt høyde for at alle typer skoler skal kunne delta i prosjektet. Jeg ser fram til evalueringen. Forhåpentligvis vil vi høste noen erfaringer som har perspektiv utover dette programmet.

Som dere forstår, er et av siktemålene fra vår side å se om bruken av nasjonale prosjekter er en god måte å gjennomføre deler av utdanningspolitikken på. Gjennom ” Kunnskapsløftet – fra ord til handling” ønsker vi derfor:

• Å bidra til at skoler utvikler og forbedrer seg slik at resultatene kan bli bedre
• Å høste erfaringer (positive og negative) med ulike modeller, tema og tilnærmingsmåter
• Å bidra til spredning av erfaringer

Vi må vel kunne si at vi er godt i gang. I 2006 har vi investert 40 millioner i programmet. Det er i dag 80 skoler og 298 skoleeiere involvert i prosjektet. Vi har en geografisk spredning fra Finnmark i nord til Rogaland i sør. Både grunnskoler og videregående skoler deltar i programmet. Innføring av Kunnskapsløftet står sentralt, og det er lagt vekt på utfordringer knyttet læreplaner, fag og implementering av ulike utviklingsstrategier.

Dette er bra. Det lover godt.

Seks prioriterte målsettinger
I sin tale til Utdanningsforbundets landsmøte i forrige uke presenterte kunnskapsministeren seks målsettinger som han vil prioritere i tiden som kommer. Disse er:

1. Læring for alle
2. Bedre skoleeiere
3. Støtte til lærerne
4. Styrket ressurstilgang til skolen
5. Økte sjanser for de unge i arbeidslivet
6. Barnehageplasser for alle med høy kvalitet og lav pris

Vi mener at fire av disse målsettingene gir en ramme for ”Kunnskapsløftet – fra ord til handling” og forklarer hvorfor vi har utvidet av programmet.

Målsetting 1 - Læring for alle
Alle kan nå sine mål! Vi har i løpet av dette året brukt mye tid på å møte skoler, lærere, skoleledere og skoleeiere rundt om i landet. Disse besøkene og samtalene har gitt oss mye verdifull kunnskap om situasjonen rundt om i landet. Ikke minst har vi fått et bilde av variasjonen i landet vårt med sine 3200 grunnskoler og 475 videregående skoler. Og for ikke å snakke om alle barnehagene og lærebedriftene.

I de talene kunnskapsministeren har holdt, har han understreket at skolens viktigste oppgave er læring og kompetanseutvikling. Det er ingen motsetning mellom faglige utfordringer og trivsel. Vi vet alle at trivsel ofte skapes når en arbeider med faglige utfordringer og får oppgaver som en må strekke seg for å makte. Men det er visse forutsetninger som må oppfylles for at dette skal kunne skje.

Vi trenger mer kunnskap om det som foregår i klasserommet. Og en interessant rapport i så måte er den forskerne Kirsti Klette og Svein Lie nylig la frem. Rapporten er en foreløpig oppsummering av hovedfunn fra et prosjekt som skal gå i dybden på de norske PISA-resultatene gjennom observasjon i en rekke klasserom. Jeg kan ikke gå nøye inn på det de har funnet, bare nevne følgende:

• Opplæringen er preget av en god og inkluderende tone, og det er rom for elevinitiativ og elevspørsmål.
• Det er stor variasjon i læringstrykk på tvers av klasserom og fag. Det er stor variasjon i lærernes kunnskaper og forutsetninger når det gjelder bruk og oppfølging av fagstoff, læringsaktiviteter og tilgjengelige læringsverktøy i de ulike fag.

Forskerne har registrert mye av det de betegner som ” underbruk av læringssituasjoner”. Det er mye aktivitet og mye elevengasjerende aktiviteter. Men mange situasjoner synes å mangle fokus, retning og ikke minst lærerens aktive og systematiske introduksjon og oppsummering av aktiviteten. I klasser med hyppig bruk av arbeidsplaner ser det ut til at opplæringen lett kan bli ” privatisert” og overlatt til den enkelte elev. Det er også stor variasjon i lærernes evne til å veilede.

Den kunnskapen vi her får presentert, skal vi hilse velkommen og ta i bruk for å bli bedre. Rapporten illustrerer noen dilemmaer, nemlig forholdet mellom individualitet og fellesskap.

Alle kan ikke lære like mye. Alle kan ikke nå de samme mål. Men alle kan lære. Alle kan nå sine mål. I dag vet vi at evner er noe som utvikles gjennom kvalitativt gode opplæringstilbud. Tidligere regnet vi med at elever med et dårlig utgangspunkt ikke ville ha særlig utbytte av opplæringen. Nå vet vi at det er elever med et vanskelig utgangspunkt som har aller mest å tjene på god kvalitet i opplæringen.

Rapporten bekrefter at tilpassing for den enkelte står ikke i motsetning til læring i fellesskapet. God undervisning skaper et godt fellesskap for elevene, og et godt fellesskap kan være en fantastisk utviklingskraft for elever og lærere. Gode sosiale fellesskap har en egen læringskraft.

Dessverre er det et faktum at den norske skolen i altfor stor grad reproduserer sosial ulikhet. Her har vi ikke lykkes. Vi tror det er flere forhold som spiller inn. Det vi er opptatt av, er det bidraget skolen kan gi, det som på godt norsk blir kalt ” added value”.

Vi vil prioritere arbeid på tre områder.

For det første er vi i ferd med å fullføre en stortingsmelding om utdanning og sosial utjevning. Dypest sett dreier den seg om hvordan alle elever kan nå sinemål gjennom opplæringen. Gjennom egen innsats og en undervisning som gir utfordringer, hjelp, støtte og veiledning. Da blir skolen et sted der elevene får oppleve hvordan gleden ved mestring skaper motivasjon for ny innsats. Og opplevelsen av mestring skaper selvtillit for å gå løs på nye oppgaver.

For det andre ser vi et behov for ekstra satsing når det gjelder elevvurdering. Etter mitt syn står vi her overfor fire utfordringer:

• Å etablere en kultur der både elever og lærere har gjensidige forventinger om vurdering og tilbakemelding
• Å lage et system og regelverk for elevvurdering, som både omfatter vurdering som del av læringsprosessen og sluttvurdering. Her er det behov for opprydding og klargjøring. Særlig blir det viktig å tydeliggjøre formålet med vurderingen. Vi vil understreke at dette ikke betyr å svekke lærernes selvstendige arbeid og ansvar.
• Å styrke og utvikle lærernes kompetanse i vurdering og tilbakemelding.
• Å styrke forskningen når det gjelder vurdering, særlig samspillet mellom vurdering og læringsutbytte.

For det tredje viderefører og forsterker vi Program for skoleutvikling . Vi utvider programmet til i overkant av 60 mill. kroner bare i 2007. På den måten kan vi straks komme i gang med høyt prioriterte områder som tidlig innsats for elever som har problemer og tiltak for å bedre gjennomføringen i videregående opplæring. Dette viser at vi har stor tillit til det arbeidet som blir gjort, og tilsvarende forventninger om det som skal skje videre.

Målsetting 2 - Bedre skoleeiere
Ansvaret for å sette den nasjonale skolepolitikken ut i livet er delegert til kommunene. Samtidig med ansvarsoverføringen har skoleeierne fått økt frihet til å organisere opplæringen ut fra lokale forhold og behov. Men denne friheten forplikter, og vår bekymring er at det utvikles store forskjeller når det gjelder ressurser som bruker til skole og opplæring. At vi risikerer å utvikle en form for Forskjells-Norge.

Kommunene må vise at kommunalt selvstyre gir gode tjenester. Vi vet at foreldrene er opptatt av kvaliteten på skoletilbudet i sin kommune. Vi vil både utfordre kommunene og samarbeide med dem. Vi vil stille krav samtidig som vi sørger for en bedre økonomi. Vi har forbedret økonomien til kommunene. Det skal også komme skolen til gode.

Vi er opptatt av hvordan skolene gjennom sin planlegging og gjennomføring av opplæringen kan inkludere og stimulere elevene slik at de blir motivert for faglig arbeid og innsats. Det er helt klart at skolene kan bli mer effektive. Og da tenker vi ikke effektivitet i tradisjonell industriell terminologi. Det vi er opptatt av, er hvorfor skoler med omtrent det samme utgangspunkt oppnår forskjellige resultater når det gjelder kompetanseutvikling hos elevene. Vi er også opptatt av hvordan det innenfor en skole kan være store forskjeller i måten elevene inkluderes i opplæringen på, og at dette har konsekvenser for den enkelte om en lykkes eller ikke.

En nylig utkommet rapport fra Myndigheten for skolutveckling i Sverige bygger på forskingen om effektive skoler. Her blir det slått fast at det er noen faktorer som ser ut til å være avgjørende for kvaliteten på opplæringen. Det gjelder framfor alt følgende:

• En skoleledelse som konsentrerer seg om skolens kunnskapsmål
• Høye forventninger
• God undervisningskvalitet
• Et godt fungerende læringsmiljø
• Prioritering av kunnskapsmål

Særlig betydningsfullt er skoleledelsens evne til å planlegge, forankre, gjennomføre og følge opp egen virksomhet. Skolens arbeid med selvvurdering er et godt redskap for å utvikle kvaliteten på en skole. Målet er at lærerne skal få bedre forutsetninger for å utføre sin hovedoppgave – å undervise og organisere elevenes læring. Til det trenger de styrket faglig kompetanse og evne til å bedømme elevenes kunnskapsutvikling. Rapporten peker videre på at det er nødvendig med systematisk støtte til skolene og dialog på mange nivåer.

Stortinget har nå Riksrevisjonens rapport om situasjonen i grunnskolen til behandling. Undersøkelsen viser blant annet at det er store forskjeller, tilretteleggingen er ikke tilfredsstillende, og elever med behov for ekstra hjelp er spesielt utsatte. Mange rektorer peker på manglende kompetanse i tilrettelegging og gjennomføring av tilpasset opplæring og at de mener det er for mange elever per lærer.

Undersøkelsen viser videre at det ikke gjennomføres systematisk skolebasert vurdering, og det er mangler ved kommunenes system for oppfølging av skolene. Videre sies det at staten mangler informasjon om vesentlige deler av grunnopplæring, og fører i begrenset grad tilsyn.

Når jeg refererer til disse rapportene, er det for å vise at vi etter hvert har mye og relevant kunnskap om situasjonen i skolen og mange forslag til hva som kan gjøres. Vi ønsker at slik kunnskap skal tas i bruk, og etter vår mening har både skoleledere og skoleeiere et særlig ansvar her.

Kunnskap av denne type bekrefter hvor viktig arbeidet i Program for skoleutvikling er.

Målsetting 3 - Støtte til lærerne
Elevenes læring er skolens viktigste oppgave. Lærerne er skolen viktigste ressurs. Slik har det alltid vært. Slik vil det alltid være. Vi er opptatt av at vi skal ha kompetente lærere. Vi skal rekruttere de dyktige. Vi skal beholde dem og deres entusiasme, og de skal få mulighet til å vedlikeholde og utvikle sin kompetanse. De skal få hjelp og støtte i sitt arbeid.

Etter min mening står en lærer i dag overfor en todelt oppgave. Læreren skal være en solid fagperson, som kjenner sitt fag og har det som grunnlag for sitt arbeid. Læreren skal også være en pådriver i elevenes læring gjennom å skape og holde opp et læringstrykk. Lærerens yrkesutøvelse skjer i samhandling med elevene, og lærernes arbeidssituasjon påvirkes sterkt av hvordan dette forholdet er. Gode intensjoner og gode ideer fra lærernes side kan falle i grus dersom elevene ikke samarbeider med læreren. På den annen side er det like viktig at en lærer er åpen for ideer og innspill fra elevene både faglig og sosialt.

Det viser seg at kvaliteten på arbeidet i kunnskapsorganisasjoner er nært knyttet til om de som arbeider der, opplever seg som deltaker eller brikke. I stor grad dreier det seg om å vise tillit. Dette gjelder i høyeste grad skolen, som ikke kan drives etter noen former for kommandoprinsipper.

Skoler med tydelige ledere, og selvstendige lærere som får tillit og tar ansvar, oppnår de beste resultater. Skoleeiere som er i stand til å verdsette det arbeidet som blir utført, bidrar til å skape kultur for læring og mestring. Vi vil arbeide for å utvikle en skole der det er handlingsrom for kreativitet og nytenking i det daglige arbeidet. I forbindelse med Kunnskapsløftet har staten bevilget mer til kompetanseutvikling enn til noen tidligere reformer.

Allmennlærerutdanningen har fått ganske hard medfart i det siste. I en nøktern og lavmælt framstilling blir det i NOKUTs evaluering av allmennlærerutdanningen pekt på grunnleggende problemer. De som har evaluert utdanningen, sier blant annet:

1. Det er manglende sammenheng mellom praksis, fagstudium, fagdidaktisk og pedagogisk teori
2. Det er store forskjeller mellom de ulike institusjonene
3. Det er nødvendig å skape en klargjøring og felles oppfatning av hva det vil si å være en profesjonell lærer.

Både av hensyn til de framtidige lærerne og de som er i arbeid, må noe gjøres. Vi med at dere som lærere og skoleledere ikke synes det er særlig hyggelig at deres grunnleggende yrkesutdanning stadig vekk får kritikk for manglende kvalitet og relevans. Vi tror det får konsekvenser for både selvbilde og rekruttering.

Fra vår side planlegger vi en rekke tiltak som berører hver enkelt institusjon og allmennlærerutdanningen som helhet. I tillegg vil jeg nevne ”søsterprogrammet” til Skoleutviklingsprogrammet, Praksisrettet FOU i lærerutdanningen. Dette programmet er utvidet til også å omfatte barnehagene og har fått 46 mill. ekstra.

Kunnskapsministeren har sagt at tida for den allmennlæreren som skal kunne undervise i alt, er over. Vi tror ikke det er mulig å bli god i alt, og vi vet at mange lærere sliter med å være faglig og pedagogisk på høyden i fag som de har liten utdanning i. Vi tror at det store flertallet av lærere er enig med meg i dette. Det er mange som ser fram til å slippe å være ”A jack of all trades”, en slags pedagogisk altmuligmann.

Målsetting 5 - Økte sjanser i arbeidslivet for de unge
I dag er Norge på topp når det gjelder utdanningsnivå i befolkningen. Dersom vi inkluderer voksne som tar videregående opplæring, er vi også der på verdenstoppen. Vi høster nå fruktene av at vi på 80- og 90-tallet hadde en grunnskole for alle, gav alle som søkte videregående opplæring en skoleplass og utvidet antall studieplasser drastisk. Mens andre land sliter med de negative langtidsvirkningene av ungdomsarbeidsledigheten da, er Norge i en utrolig gunstig posisjon i dag. Det er ikke bare flaks at alt går vår vei. Det har faktisk sammenheng med at vi har hatt fremsynte politikere og fagfolk innenfor hele utdanningssektoren.

Men vi kan ikke lene oss tilbake og slappe av. I dag er det slik at ca 20 % av hvert årskull slutter i videregående opplæring uten å ha fullført. Situasjonen for yrkesopplæringen er enda mer alvorlig fordi 40 % av dem som begynner, fullfører ikke. Vi vet at det ligger et sett av årsaker bak dette, og gruppen som ikke fullfører, er mangfoldig. Den går fra dem som har deltatt hver dag i opplæringen, og bare mangler en karakter i et fag, til dem som har gått på kryss og tvers med stort fravær og knapt noen form for dokumentasjon. Selv om gruppen er svært uensartet, fins det noen fellestrekk knyttet til kjønn, etnisitet og sosio-økonomisk bakgrunn, altså en kombinasjon av individuelle, skolemessige og samfunnsmessige forhold som fører til at ungdommer ikke fullfører.

Den store utfordringen for oss er å kartlegge de faktorene som resulterer i at elever ikke fullfører og finne ut hvordan skolen kan bidra til at flere lykkes. Vi vet nå at en allerede på et tidlig stadium i et barns utvikling får signaler om hvordan det vil gå i skolen. Vi må bli bedre til å tenke forebyggende og fange opp de tidlige varslene om problemer som kan føre til at unge til slutt mislykkes med å fullføre opplæringen. Svært ofte kan årsakene til manglende mestring i videregående opplæring, spores tilbake til tidlige barneår. Fordi det ikke ble grepet inn der og da, har problemene fått lov til å utvikle seg og resulterer til slutt i at unge ikke fullfører opplæringen. Derfor er det viktig at en setter inn tiltak på et tidlig stadium, istedenfor å vente og se om ikke ting retter på seg av seg selv.

Dette blir fulgt opp på flere måter, blant annet gjennom Program for skoleutvikling.

Et av de viktigste tiltakene vil være tidlig innsats for å motvirke og forebygge læringsvansker og –problemer. Som regel kan vi tilbakeføre problemer i videregående opplæring til ting som skjedde – eller ikke skjedde - mye tidligere. Vi skal bryte vente og se –kulturen

Styrking av rådgivingstjenesten står høyt oppe på prioriteringslisten. Vi må unngå feilvalg av utdanningsprogram, omvalg og manglende fullføring. Hva skal til for at elever gjør riktige valg? Fins det lure grep for overgangen mellom grunnskole og videregående opplæring? Her kan jeg komme med en lekkasje fra stortingsmeldingsarbeidet vårt og røpe at regjeringen er innstilt på å gå videre i sporet som ble trukket opp gjennom utkastet til forskrift som kom fra Utdanningsdirektoratet i sommer. Det var en oppfølging av Stortingets ønsker i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet. Dette innebærer at vi som en hovedregel får en delt rådgivningstjeneste med vekt på både den sosialpedagogiske delen og utdannings- og yrkesveiledning. Vi vil stille større krav til kompetanse, og er åpne for at rådgivningstjenesten må tilføres mer ressurser. Detaljene i dette må vi komme tilbake til.

Flere læreplasser er nødvendig – ikke minst i offentlig sektor. Vi har tatt initiativ overfor både partene i arbeidslivet og alle mine statsrådkolleger om en særlig innsats.

Å dele erfaringer
Skoler som arbeider godt, kjennetegnes av å ha et personale med høye forventninger til hverandres arbeid og til elevenes læring. Vi tror at skal vi lykkes i å utvikle og forbedre utdanningen vår, må vi gjøre en innsats som både omfatter det materielle grunnlaget og kulturen. Vi mener å registrere at det er i ferd med å skje en viktig kulturendring. Vi er begynt å erkjenne at det er lov å ha forventninger til hverandre bygd på tydelig tenkning og klar tale.

På denne konferansen har dere møttes, blitt kjent med hverandre og har delt kunnskap og utfordringer i prosjektene. Dere gjør erfaringer som andre i Skole-Norge kan dra nytte av. Jeg regner med at dere er rede til å dele disse med andre? Ikke bare i ord, men også vise hvordan utdanningspolitikken fungerer i praksis ved å invitere åpent til besøk. La gjerne andre skoler bli imponert over deres praksis – og lær av de besøkende. Det er stas å bli oppsøkt når en har gjort en ekstra innsats.

Vi vet noe om fasene i et utviklingsarbeid, enten det er på en skole eller i bedrift. Vi kjenner oppturene, nedturene, følelsen av stillstand. Her har dere et privilegium ved at dere kan dele erfaringer og bistå hverandre. Selv om vi er aldri så flinke i klassen, trenger vi støtte og hjelp fra hverandre. Dette er vel en viktig side ved denne samlingen?

Jeg regner med at dere også har stiftet nye vennskap under dette seminaret. I den type virksomhet dere er gått inn i, trenger en både kritiske venner og gode kollegaer. Slik kan vi skape en kultur for deling av erfaringer. Har seminaret bidratt på dette området, er vi kommet langt, både faglig og mellommenneskelig.

Dere har fått tilgang til store ressurser fra fellesskapet. Jeg har store forventninger til at skoleeiere og skoler kjenner sin besøkelsestid og oversvømmer prosjektsekretariatet og programstyret med gode søknader om prosjekter som skal bidra til å gjøre fellesskolen vår bedre.

Jeg ønsker alle lykke til i det videre arbeidet og ser fram til å møte dere ved neste korsvei.