Åpning av Svalbard forskningspark, april 2006, Longyearbyen

"Nøkkelseremoni" – overrekkelse av bygget fra Kunnskapsdepartementet til brukerne av Svalbard forskningspark, 26. april 2006

Deres majesteter, Mine damer og herrer. Først vil jeg på vegne av bestillerne, Kunnskapsdepartementet, Justisdepartementet og Miljøverndepartementet, rette en takk til Statsbygg som byggherre som har loset dette prosjektet i havn. Jeg vil også rette en stor takk til arkitektene og entreprenørene og til alle dem som har vært med på å reise denne bygningen.

Jeg vil videre rette en takk til brukerrepresentantene, som i høy grad har vært med på å gi bygningen innhold. Og til slutt vil jeg takke de lokale myndighetene for den velvilje prosjektet er blitt møtt med. Jeg håper at resultatet svarer til forventningene.

Dette har vært et krevende prosjekt:

• For det første er det stort i Longyearbymålestokk.
• For det andre er det krevende å bygge under de spesielle klimatiske forholdene som rår her.
• For det tredje har det logistikkmessig vært krevende. Beliggenheten er nå en gang slik at det ikke bare er å sende av gårde en bil for å få tak i det man måtte ha glemt å få med seg.
• Og for det fjerde har det ikke vært mer tid til disposisjon enn det som er vanlig for andre byggeprosjekter.

Det er mye som kunne ha gått galt, og som kunne ha ført til store forsinkelser. Selv om det nok har vært tunge stunder underveis, som vanlig er, har alt funnet sin løsning. Og bygningen er kommet opp til riktig tid, og la meg tilføye, innenfor budsjett. Det er ingenting annet enn imponerende.

Imponerende er også selve bygningen, både uttrykket og den måten den har tilpasset seg omgivelsene. Som jeg tidligere har nevnt, er det en stor bygning. Den er tre ganger større enn den bygningen som sto her før og som nå er en integrert del av anlegget. Men det er virker ikke slik når man ser den fra utsiden, og det virker heller ikke slik når man går inne i den. Til tross for en høy utnyttelsesgrad, virker den romslig, og det umiddelbare inntrykket er at den er god å gå i og god å arbeide i.

Ett av målene med bygningen var å samle forsknings- og de forskningsnære miljøene i Longyearbyen på ett sted for å bidra til å realisere et uforløst potensial for samarbeid. Samarbeidet mellom brukerne under byggeprosessen har vist at dette var et riktig grep, og det er viktig at denne samarbeidsånden står ved lag og kan videreutvikle seg også når hvetebrødsdagene er over, og den mer traurige hverdagen melder seg.

Dette er viktig bygg for forskningen på Svalbard. En av de forskningspolitiske strategiene for Svalbardområdet er å bygge ut infrastrukturen for forskning. I så måte er dette en milepæl. Dette anlegget, sammen med den infrastrukturen som er bygget opp i Ny Ålesund, gir et unikt bidrag til forskningsmulighetene i Arktis.

Når vi forhåpentligvis, dessverre noe forsinket, også får på plass en ny optisk feltstasjon, bør det bli enda bedre. Det er mitt håp at dette ikke bare vil være et gode for norsk forskning, men være et viktig bidrag også til det internasjonale forskningsmiljøet som vi samhandler med, og som vi står i et gjensidig forhold til.

Men det er ikke bare et bygg for forskning, men også for undervisning og formidling. Studentene er en viktig brukergruppe. Å gi dem bedre forhold for undervisning og studier var en viktig bakgrunn for å ta fatt på dette prosjektet. Det kulturhistoriske magasinet gjør det mulig, ikke bare å ta bedre vare på de gjenstandene som ikke lenger kan ligge ute, men også å gjøre det mulig å føre hjem gjenstander til Svalbard som nå har vært andre steder i Europa, enten det nå er i Nederland eller på fastlandet. Museet er også viktig, ikke minst for å formidle både Svalbards naturhistorie, men også 350 års kulturhistorie. Det at det kulturhistoriske magasinet og museet bor vegg i vegg, eller rettere, gulv i tak, bør åpne muligheter for å vise fram mer av kulturhistorien enn det som kan stå fremme til enhver tid. At også Sysselmannens informasjonstjeneste er lagt hit, åpner også for at de som kommer på besøk får en bedre forståelse både av, og hvorfor, dette området må behandles med behørig respekt.

Også for lokalsamfunnet både tror og håper jeg at bygningen vil bli et aktivum. Ikke bare fordi den vil være et landemerke i byen, men også fordi aktivitetene i bygningen muligens i enda større grad vil gi positive ringvirkninger i byen. I tillegg har byen fått enda et møtested som også kan brukes av stedets innbyggere.

Så i tillegg til å gratulere brukerne med en flott bygning, vil jeg også gratulere byen og dens innbyggere med nok en positiv tilvekst.

Da vil jeg på vegne av departementene gi nøkkelen videre til brukerne, og ønske dere til lykke med anlegget. Måtte dere få mange gode dager!

Hilsningstale ved gaveoverrekkelse, 26. april 2006
Mine damer og herrer. Jeg har nå hatt gleden av å gå rundt i bygningen. Jeg er imponert, både over uttrykket og den måten den er tilpasset omgivelsene. Som jeg så vidt nevnte ved overrekkelsesseremonien tidligere i dag, er det en stor bygning. Den er tre ganger større enn den bygningen som sto her før, og som nå er en integrert del av anlegget. Men det virker ikke slik når man ser den fra utsiden, og det virker heller ikke slik når man går inne i den. Til tross for en høy utnyttelsesgrad, virker den romslig, og det umiddelbare inntrykket er at den er god å gå i og god å arbeide i.

Dette er en stor dag for norsk, arktisk forskning. Forskningsparken vil, sammen med den ”gamle” UNIS-bygningen, gi gode arbeidsforhold for alle ansatte, enten de nå er ansatt ved UNIS, NP, museet eller hos Sysselmannen, og for studentene. Bygningen vil legge forholdene enda bedre til rette for undervisning, forskning, formidling og service overfor egne og besøkende forskere, og det brede publikum. Slik sett er dette et løft, ikke bare for forskningen og undervisningen, men for hele Longyearbyen.

Naturvitenskapelig forskning av den typen som drives på Svalbard er avhengig av feltarbeid og observasjoner. Forskningsparken inneholder en rekke nye laboratorier som vil gjøre det lettere å bearbeide de prøvene man tar ute i felten, men også muligheter for å studere biologisk materiale i kontrollerte omgivelser. Jeg er også opptatt av at forholdene for ionosfære-forskningen blir bedre. Nordlysobservatoriet i Adventdalen er i ferd med å utspille sin rolle. Vi hadde som mål at vi som ledd i 100-årsfeiringen, også kunne ha åpnet et nytt ”Kjell Henriksen Observatory”, i år. Dette anlegget, sammen med EISCAT-radaren, vil virkelig utnytte Svalbards komparative fortrinn innenfor ionosfære-forskningen.

Vi håper derfor at de hindringer som måtte stå i veien for realiseringen av dette prosjektet, nå er, eller kan, ryddes av veien. Som et lite uttrykk for vår glede over at Svalbard forskningspark nå er offisielt åpnet, har jeg med en liten gave til dere, i tillegg til de millionene som allerede er lagt ned i bygningen.

Det er en liten reproduksjon av et kart over Spitsbergen fra 1758. Det er neppe velegnet til å finne veien hjem fra feltarbeid, der er nok nyere kart bedre, men illustrerer at iherdig innsats gjennom mange år, gir bedre beskrivelser av naturen.

Nok en gang, lykke til med nye fasiliteter.