Bibliotekene og utdanningssektoren

Statssekretær Lisbet Rugtvedts innlegg på Det 70. Norske Biblioteksmøtet i regi av Norsk Bibliotekforening (NBF) m.fl., 22.03.06, Trondheim.

Kjære møtedeltakere!
På vegne av kunnskapsminister Øystein Djupedal vil jeg takke for invitasjonen til å åpne det 70. Norske Biblioteksmøtet her i Trondheim. Jeg vet at statsråden veldig gjerne ville være tilstede her i kveld, men det lot seg dessverre ikke gjøre.

Å få holde åpningstalen for dette møtet gir en god anledning for å peke på den viktige sammenhengen mellom utdanningssektoren og kultursektoren, og til å understreke betydningen av bibliotekene som både kultursentra- og sentra for kunnskap.

I Soria Moria-erklæringen gir regjeringen klare løfter på biblioteksområdet. Her sier vi blant annet: ”Regjeringen vil hegne om gratisprinsippet i bibliotekene og arbeide for at alle innbyggere skal ha tilgang til gode og framtidsrettede bibliotekstjenester.”

Satsing på kunnskap og kultur kommer klart fram i Soria Moria-erklæringens avsnitt om regjeringens verdigrunnlag: ” Vi vil investere i mennesker ved å gi dem adgang til utvikling og ny kunnskap i barnehagen og skolen, i høyere utdanning, i etter- og videreutdanning, og gjennom forskning.”

Og ”Regjeringen vil føre en politikk som bidrar til å skape møteplasser mellom mennesker. Vi vil bidra til en oppvurdering av kunstens, kulturens og idrettens rolle.”

En helt sentral forutsetning for at vi skal realisere disse målsettingene er en styrking av kommunenes økonomi. Vi er i godt i gang med dette gjennom årets statsbudsjett hvor kommunene er tilført 5,7 mrd ekstra i frie midler. Dette rekker ikke til alt, men det er starten på en utvikling som skal skaffe kommunene trygg økonomisk grunn og mulighet til å prioritere skole og kultur og andre fellesgoder som gir et godt tilbud til innbyggerne.

Bibliotekene som samfunnsinstitusjon og fellesressurs har sterke røtter i vårt samfunn. Norske biblioteker har røtter tilbake til 1700-tallet med opprettelsen av De Kongelige Videnskapers Selskabs Bibliotek i Trondheim og Deichmanske Bibliotek i Oslo som de viktigste grunnsteinene. Etter hvert ble det dannet leseboksamlinger rundt om i landet, og i 1840 var det ca 240 folkebibliotek her i landet. Fra 1851 har staten bidratt med faste tilskudd.

Folkebibliotek står for meg som friområder i vårt så kommersialiserte samfunn. I en tid da mye er fokusert omkring kjøp og salg har vi fremdeles både bibliotek og skole tuftet på gratisprinsippet og som i varetar viktige verdier for oss som enkeltmennesker og samfunn som ikke kan telles i penger.

Jeg synes det er interessant å gjøre et tankeeksperiment: sett at folkebiblioteket ikke fantes, ikke var funnet opp. Tenk så at i år 2006 får et lyst hode kanskje i Trondheim bystyre, i stortingets kulturkomite eller i kulturdepartementet en ide: Ville det ikke være fint om vi opprettet steder hvor hvem som helst kunne komme å låne en bok eller en CD eller en DVD eller komme å bruke internett. Ville det ikke være bra for leselysten til barna? Ville det ikke være fint om innvandrere kunne komme å lese aviser fra hjemlandet eller bøker på eget språk? Ville det ikke være fint om slike steder kunne være et samlingssted for unger som skal gjøre lekser eller kanskje bli lest for? Det er jo ikke alle som vokser opp med bøker i bokhyllene, ikke alle er på nett.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan det ville gått, men jeg syns jeg hører debatten HVIS vi startet fra skratsj: ” Dette kan vi umulig ha råd til. Bevilgningene vil gjøre økonomien vår så forferdelig opphetet. Folk kan da låne filmer i kiosken på hjørnet. Folk har da nett hjemme. Folk har da råd til å kjøpe bøker.”

Vel, vi slipper den debatten. Utfordringen i dag å gi bibliotekene gode muligheter for videreutvikling i informasjonsalderen. Før jeg sier mer om kunnskapsdepartementets tanker om betydningen av bibliotek, vil jeg si litt om de overordnede perspektivene i vår utdanningspolitikk:

Skolepolitikk: Hva står på dagsorden?
Kunnskapsdepartementet har fra 1. januar 2006 fått det samlede ansvar for oppvekst og utdanning fra barnehage til universitet.

Regjeringen ønsker å utvikle en fellesskole som bygger på kunnskap og ferdigheter, på arbeidsglede og mestring, selvstendighet og fellesskap. Vi legger til grunn et bredt kunnskapssyn der vi legger stor vekt på at kunnskap er ferdigheter og fakta, men også mye mer: Det er dannelse, og kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon. Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, evne til demokratisk og solidarisk deltakelse. Og ikke minst er kunnskap evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet. Det vil si å bevare nysgjerrighet og utforskertrang.

Vi står nå foran innføringen av en stor reform: Kunnskapsløftet. Da vi overtok etter valget ga vi beskjed om at vi i utgangspunktet ville videreføre Kunnskapsløftet og at gjennomføringen skulle følge de planer som var lagt med noen viktige endringer:

• Et bredere kunnskapssyn – ny del II for prinsipper i opplæringen
• Vi vil vurdere ordningene for generell studiekompetanse
• Annet fremmedspråk skal være valgfritt i ungdomsskolen
• Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem vil bli foreslått endret, herunder de nasjonale prøvene

Skolebibliotek og lesestrategi
Kunnskapsløftet har fokus på grunnleggende ferdigheter: å kunne uttrykke seg muntlig, lese, skrive, regne og bruke digitale verktøy. En viktig del av de nye læreplanene er innføringen av grunnleggende ferdigheter som skal integreres i alle fag på alle nivå.

Skolebibliotekene vil kunne ha stor betydning innenfor fire av de fem grunnleggende ferdighetene: å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne lese, å kunne uttrykke seg skriftlig og å kunne bruke digitale verktøy. Det kan dreie seg om tilgjengelig, variert og tilpasset faglitteratur, tidsskrifter, skjønnlitteratur, organisert og systematisk opplæring i å finne læringskilder og tekster på internett.

Opplæringsloven stiller krav om at elevene skal ha tilgang til skolebibliotek, og forskriftene utdyper dette kravet.

Skolebiblioteket er både en kunnskapsarena der ulike typer informasjon er tilgjengelig, og en kulturarena der leseglede og opplevelse står sentralt. Bruk av skolebiblioteket er viktig for elever i alle fag og på alle trinn. I de nye læreplanene er kompetansen på dette feltet lagt til norskfaget som mål på alle hovedtrinn i grunnskolen. Digitale ressurser og veiledning i bruken av dem får stadig større plass og oppmerksomhet i alle typer bibliotek.

Skolebibliotekene er et viktig virkemiddel innenfor den såkalte lesestrategien ”Gi rom for lesing! Strategi for stimulering av leselyst og leseferdighet 2003-2007”. Strategien presenterer en rekke strategier og tiltak for å øke leselysten og bedre leseferdighetene hos barn og unge opp til og med videregående opplæring. Planen gjelder alle elever, men den har et særskilt fokus på gutter og lesing.

Planen har vært en pådriver til samarbeid i de fleste fylker mellom skole-, folke- og fylkesbibliotek. Dessuten forventer vi at planen vil bidra til økt kompetanse i bruk av skolebibliotek, noe som gjør denne strategien særlig interessant ut fra et biblioteksynspunkt.

Rapporter og annen informasjon viser at lesestrategien har ført til en omfattende satsing på skolebibliotekene, særlig i barneskolene. For 2005 krysset hele 60 % av skolene som fikk prosjektmidler at bruk av skolebibliotek var et fokusområde. Det er også tydelig at folkebibliotekene er kommet med og deltar i tiltakene i høy grad. Dette kan danne grunnlaget for et fastere og tettere samarbeid.

Kunnskapsministeren er opptatt av at vi – skolen, foreldrene, politikere og myndigheter – tar ungdommens teknologibruk og digitale kultur på alvor. Dette stiller krav til alle parter. I anledning den europeiske Trygg Bruk-dagen 7. februar presenterte det såkalte SAFT-prosjektet en foreldreundersøkelse som tar for seg foreldres bruk av Internett og deres holdninger til barnas bruk av og innstilling til nettet. Undersøkelsen viser at hele 85 % av de spurte foreldrene mener at det er meget viktig at skolen sikrer at elevene tilegner seg nødvendig kildekritisk kompetanse. Etter min mening spiller biblioteket en viktig rolle i dette arbeidet.

I skoledebatten fokuseres det ofte på manglene ved skolen, men vi har også mange grunner til å framheve fine kvaliteter ved vårt utdanningssystem. Utdanningen og skolen er basert på prinsipper om fellesskap, lik tilgang for alle og muligheter for livslang læring. Gjennom den omfattende undersøkelsen Elevinspektørene gir elevene klart uttrykk for at de trives i skolen.

Men vi ser også at utdanning og kunnskap er goder som i dag er skjevt fordelt i samfunnet. Hver femte ungdom forlater utdanningssystemet uten å ha kvalifisert seg for et yrke eller for videre studier. Det som er særlig alvorlig og som bekymrer meg, er at ulikheten er systematisk i forhold til enkelte grupper, og at denne ulikheten i stor grad blir overført fra en generasjon til en annen. Vi vet at elever med lavt utdannede foreldre og minoritetsspråklige elever står i større fare for å ikke få en utdanning som kvalifiserer for jobb eller videre utdanning enn elever fra andre sosiale grupper.

Dette er svært uheldig, fordi utdanningssystemet er samfunnets viktigste arena for sosial mobilitet. Bibliotekene en viktig rolle i arbeidet med å utjevne skiller i tilgang på utdanning og kunnskap. Bibliotekene gir tilgang til ulike medium og tjenester uavhengig av bosted og inntekt, dette er viktig ikke minst sett i forbindelse med økt satsing på digitale tjenester fra det offentlige. Bibliotekene vil derfor spille en sentral rolle i eNorge satsingen, noe jeg vil komme tilbake til senere i foredraget..

Fag- og forskningsbiblioteker
Regjeringen har som mål å styrke Norge som en kunnskapsnasjon. Vår viktigste nasjonalformue ligger ikke på havbunnen, men befinner seg mellom ørene hos folk. Nasjonalformuen sitter i klasserommene, på forelesninger, i lærebedrifter og lesesaler. Det er gjennom å øke kunnskapen og kompetansen i Norge vi kan hevde oss internasjonalt. Ikke på lave kostnader eller lavt skattenivå, men på kunnskap.

Derfor vil regjeringen vil bruke mer av fellesskapets ressurser til å investere i kunnskap.

Både i grunnskole, videregående og høyere utdanning skjer viktig kvalitetsarbeid. Regjeringen vil realisere målene med kvalitetsreformen i høyere utdanning. Det er viktig å ivareta de sentrale målsettingene, som innebærer nye lærings- og vurderingsformer, nye samarbeidsformer mellom studentene, bruk av IKT og internasjonalisering. Departementet avventer nå hele evalueringen av reformen. På grunnlag av denne vil det bli lagt fram en melding for Stortinget om erfaringene med reformen og forslag til justeringer der det er nødvendig.

En hovedoppgave blir selvsagt å realisere målet i Forskningsmeldingen og heve forskningsinnsatsen til 3 pst. av BNP innen 2010. Det er bred politisk enighet om dette målet, men det er denne Regjeringen som får oppgaven med å realisere det. Vi starter perioden med tidenes forskningsbudsjett – en vekst på 1,3 mrd.

På området høyere utdanning og forskning er det ikke nok å tenke kun nasjonalt. Vi må møte og ta del i den betydelige kunnskapsutviklingen som foregår utenfor Norge gjennom et tett internasjonalt samarbeid.

Globaliseringen av kunnskap må vi se på som en mulighet, ikke en trussel. Det er anslått at 99 prosent av produktivitetsveksten i Norge skyldes forskning utført i utlandet. Økt forskning i andre land betyr altså økt kunnskapstilfang for oss. Dette forutsetter at vi er i stand til å innhente og bruke denne kunnskapen. Universiteter og høyskoler vil her være sentrale aktører.

For at universiteter og høyskoler skal kunne spille denne rollen må de delta i og fange opp den internasjonale kunnskapsutvikling. Og her kommer bibliotekene inn som en viktig medspiller. En stor del av samlingene i bibliotekene ved universiteter og høyskoler er utenlandsk faglitteratur. Bibliotekenes samlingsoppbygging bidrar på denne måten til at forskere og studenter sikres tilgang til den internasjonale forskningslitteraturen.

Siden 1995 har tilgangen av elektroniske ressurser økt kraftig, og utlånet av fysiske samlinger har flatet ut på landsbasis. Når jeg videre i stor grad vil begrense meg til hovedsakelig å snakke om digitalt materiale, er det fordi det er her både bibliotekene og utdannings- og forskningssektoren vil møte nye utfordringer i årene som kommer. Det er på dette området en må utvikle nye samhandlingsformer og kompetanse samt bygge nye systemløsninger.

Gratisprinsippet står sterkt i folkebiblioteksektoren, og Regjeringen har i Soria-Moria-erklæringen tatt klar stilling for at dette prinsippet skal videreføres for folkebibliotekene. Men det er også et prinsipp som møter utfordringer i den nye virkeligheten, og som stiller oss overfor noen utfordringer med hensyn til hvor sømløse bibliotektjenester en kan utvikle på det digitale området. Ikke alle biblioteker har økonomi til å kjøpe inn all litteratur som utgis. På samme måte vil de heller ikke ha økonomi til å nyttiggjøre seg alle elektroniske innholdstjenester det kreves betaling for.

Utdannings- og forskningssektoren vil så langt det mulig bidra med innholdsressurser og tjenester som via bibliotekene kan komme hele befolkningen til gode. Men, og det er et men, utdanningssektoren vil i stor grad ha utfordringer nok med å sikre og betale for digitale innholdstjenester til sektoren selv. Vi må utnytte de muligheter for særrettigheter opphavsrettlovgivningen gir sektoren og bibliotekene i sektoren til å stille best mulig læremidler til disposisjon for elever, studenter, herunder funksjonshemmede, og ansatte. Og de bør i størst mulig grad få tilgang til disse tjenestene direkte fra egen PC.

På utdanningssiden skyter utviklingen innen ”blandede læringsformer” fart, og institusjonene tar i stadig større grad i bruk e-læringssystemer også for ordinære studenter. Institusjonsbibliotekene bør ta utfordringer i å utvikle spesialtilpassede bibliotektjenester som integreres i disse systemene.

På mange fagområder er internasjonale tidsskrifter den dominerende publiseringskanal. Forskere, både fra Norge og fra verden for øvrig, kjemper om å få publisere sitt materiale i de mest anerkjente tidsskriftene. Tilgang til slike tidsskrifter er derfor helt sentralt for å kunne følge forskningsfronten. Regjeringen varslet i Forskningsmeldingen at den vil vurdere om Norge skal inngå sentrale avtaler om abonnement på sentrale tidsskrifter for universiteter og høyskoler. Vi har ikke utredet og konkludert på dette området ennå. Men selv om en kommer til at det er tidsskrifter som er så sentrale at en bør sikre tilgang for hele sektoren, vil en også framover måtte basere seg på at en stor del av hvilke tidsskrifter det skal abonneres på må besluttes og finansieres lokalt ved den enkelte institusjon.

Vi har ennå ikke tatt endelig stilling til framtidig organisering av BIBSYS, men er opptatt av å sikre at de framtidige systemløsningene gir gode integrasjonsmuligheter med andre datasystemer i universitets- og høyskolesektoren. Samtidig er der viktig å prøve å sikre at allmennheten fortsatt gis en kanal med samlet oversikt over innholdet i norske fag- og forskningsbiblioteker. Men et framtidig BIBSYS vil også ha digitale tjenester som kun er innrettet mot betalende brukere.

Utgivere av vitenskapelige tidsskrifter er ofte store internasjonale forlag, de største kan ha hundrevis av tidsskrifter i sitt eie, som de i størst mulig grad prøver å selge i en pakke. Det gir dem selvsagt en enorm markedsmakt, og i en del tilfeller har abonnementsprisene steget med opp til 15-20 prosent årlig. Kundene kan også nektes prisfordeler om de ønsker å plukke tidsskrifter etter institusjonens behov. Dette er med andre ord utgifter institusjonene merker godt.

I utgangspunktet har jo forskerne opphavsrettigheter til sine åndsverk både etter norsk og internasjonal lov, konvensjoner og direktiver. Og de må overføre rettigheter til de store forlagene for å få publisere i deres tidsskrifter. Tilgang til tidsskriftene er nødvendig for å sikre tilgang til utenlandske forskningsresultater. Slik sett kommer en neppe unna utgiftene til slike abonnementer selv om en sikrer alternative publiseringskanaler for norske forskningsresultater.

Den trolig beste løsningen på problemet springer ut av det internasjonale forskersamfunnet selv. Ikke minst ved at løsningen er internasjonal. Open Access bevegelsen som startet i USA tar sikte på offentlig publisering uten å gi slipp på fagfelle vurderingene. En ser allerede at noen store forlag har måttet gå med på gjenpublisering av artikler ved institusjonen hvor forskeren arbeider. Vi setter stor pris på den pådriverrolle universitetsbibliotekene har spilt på dette feltet.

Jeg vil også gi bibliotekene en utfordring på utdanningsområdet. En gruppe som ofte har slitt med litteraturtilgang innen høyere utdanning er funksjonshemmede studenter. Jeg er overbevist om at bruk av digital teknologi på mange måter kan lette studiesituasjonen for disse studentene. Særrettigheter for funksjonshemmede innen opphavsrettlovgivningen kombinert med adgangskontrollsystemer bør muliggjøre utvikling av nye tjenester innrettet mot denne gruppen. Jeg vil derfor utfordre bibliotekene til å vise innovasjonsevne og komme opp med nye løsninger og bibliotektilbud til denne gruppen studenter.

I det IT-politiske samledokumentet eNorge 2009 som den forrige regjeringen la frem i fjor sommer har nasjonalarven på nett fått høy prioritet. Ambisjonene er at vi i løpet av de neste årene skal utvikle strategier og ordninger som sikrer tilgangen til kulturarven, blant annet film, litteratur, museums- og arkivsamlinger, faglitterære kunnskapskilder og nasjonale arkiver for lyd og bilde.

Kunnskapsdepartementet ser dette som en viktig prioritet både i sammenheng med vårt arbeid for å gjøre digitalt innhold tilgjengelig i læringsarbeidet og for å sikre den ”Digitale allemannsretten” som vår regjering har satt på kartet.

Tiltak på ABM-området
Innenfor ABM-området foregår det flere viktige tiltak og utredninger. Norsk Digitalt Bibliotek ble etablert som et femårig prosjekt av ABM-utvikling i november 2003. Innsatsprogrammet er en nasjonal strategi for å gi alle enkel tilgang til informasjon og kunnskap. Målet er å finne felles løsninger av nasjonal karakter ved å utvikle og koordinere digitale tjenester og innhold på tvers av ABM-området. Det arbeides bl a med å kartlegge omfanget av digitalisert materiale i ABM-sektoren. Dette er et viktig arbeid også for oss i utdanningssektoren, fordi et rikt tilfang av digitalisert materiale er en forutsetning for å kunne utvikle pedagogisk tilrettelagt materiale fra ABM-sektoren i digitale formater.

Jeg vil i samme åndedrag også nevne biblioteksutredningen som nå pågår. Den skal etter planen foreligge i september.

Jeg startet med noen sitater fra Soria Moria-erklæringen. La meg mot avslutningen minne om de mest konkrete punktene herfra som gjelder bibliotek:

Når det gjelder bibliotekene vil Regjeringen

- følge opp den vedtatte opptrappingsplanen for abm-feltet og starte arbeidet med en plan for sikring og bevaring av musemussamlingene.

- føre en aktiv politikk for å styrke folkebibliotekene over hele landet.

- hegne om gratisprinsippet i bibliotekene og arbeide for at alle innbyggerne skal ha tilgang til gode og fremtidsrettede bibiliotektjenester.

Avslutning
Bibliotekene representerer møtepunkter på flere måter:

1. I biblioteket møtes fortid og nåtid. Bibliotekene er viktige kulturbærere i en omskiftelig og digital tidsalder, samtidig som sektoren skal bidra til at befolkningen skal kunne navigere trygt og sikkert i et stadig voksende univers av informasjon og tjenester.
2. Gjennom sektorens store mangfold gjennom folke- og skolebiblioteker på den ene side og fag- og forskningsbibliotek på den annen side møtes både legd og lærd. Bibliotekene kan by på seg selv til de mange og til de spesielt interesserte.

Jeg er overbevist om at bibliotekene fortsatt vil være viktige søyler i vårt demokrati og i utviklingen av det norske kunnskapssamfunnet. På vegne av Regjeringen takker jeg for oppmerksomheten og ønsker dere alle lykke til med Det 70. norske biblioteksmøtet.