Et kompetansebasert næringsliv - statens rolle som utviklingsaktør

Innlegg av Kunnskapsminister Øystein Djupedal om statens rolle som utviklingsaktør, Solamøtet 2006, 5. januar 2006.

Først; tusen takk for invitasjonen til å komme hit og snakke med dere om dette viktige temaet. Jeg er opptatt av å se bredt på kunnskapsdepartementets ansvarsfelt, og å kople det opp mot sentrale samfunnsoppgaver hvor utdanningssektorens mål og problemstillinger er relevante. Og ikke minst er jeg opptatt av å være i dialog med regionale utviklingsaktører for sammen å skape en best mulig grobunn for morgendagens kunnskapssamfunn. Dette er en fin anledning til begge deler.

Humankapitalen, det vil si arbeidskraft og kompetanse, utgjør nærmere 80% av Norges nasjonalformue. Til sammenlikning utgjør olje- og gassreservene 12% av nasjonalformuen. Bare dette alene viser hvor viktig det er å satse på kunnskap og kompetanse. Dette møtet setter en politisk viktig og uhyre aktuell problemstilling på agendaen.

Temaet jeg har blitt bedt om å ta for meg i mitt innlegg er ”Et kompetansebasert næringsliv. Statens rolle som utviklingsaktør”. Soria Moria-erklæringen vektlegger at Norge skal bli en ledende kunnskapsnasjon på områder hvor vi har særlige forutsetninger. Erklæringen vektlegger også spesielt betydningen av samspillet mellom næringsliv, offentlig sektor og forskningsmiljøer for å få dette til.

Her kan Rogalandsregionen vise til gode resultater, og jeg vil oppfordre dere til å fortsette utviklingen av det gode og nære samarbeidet mellom nærings- og arbeidslivet og utdannings- og forskningsmiljøene.

I mitt innlegg i dag vil kunnskap og kompetanse være gjennomgangstema. Jeg vil si litt om mitt kunnskapssyn, om hvilke forutsetninger Norge har for å bli en ledende kunnskapsnasjon og behovet for et mer kunnskapsbasert næringsliv. Videre vil jeg ta for meg tre viktige områder der statens rolle som utviklingsaktør er viktig; forskning, høyere utdanning samt innovasjon og kompetansepolitikken.

La meg starte med mitt kunnskapssyn. Fra og med 1. januar ble Utdannings- og forskningsdepartementet som dere vet omdøpt til Kunnskapsdepartementet – og kunnskap og kompetanse blir dermed selve kjernen i mitt ansvarsfelt. Som kunnskapsminister legger jeg et bredt kompetansesyn til grunn for mitt arbeid framover:

• Kompetanse er kunnskaper, ferdigheter, holdninger, fakta og forskningsresultater, men også dannelse; kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon.
• Kompetanse er evne til å bruke sine kunnskaper og ferdigheter og arbeide sammen med andre mot felles mål, samt evne til demokratisk og solidarisk deltakelse.
• Og ikke minst, kompetanse er evne til stadig å kunne tilegne seg nye kunnskaper og ferdigheter gjennom å møte og mestre nye utfordringer gjennom hele livet.

Som et nytt element har også barnehagene blitt inkludert i Kunnskapsdepartementet. Regjeringen har med det plassert barnehagene der de hører hjemme, nemlig i det livslange læringsperspektivet. Kunnskap bygges gjennom hele livet, og barnehage og skole utgjør et avgjørende fundament for videre kunnskapsbygging og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

Norge har gode forutsetninger for å bli en ledende kompetansenasjon. Vi ligger i verdenstoppen både når det gjelder utdanningsnivå, deltakelse i livslang læring, og offentlige og private investeringer i utdanning og opplæring. Dette kan sees i sammenheng med andre forhold som gir gode vilkår for fortsatt sterk kunnskapsutvikling i Norge.

For ikke lenge siden publiserte ukeavisen Mandag Morgen en interessant artikkel, basert på en rapport bestilt av Nordisk Ministerråd, om forholdet mellom den nordiske velferdsmodellen og landenes gode økonomiske resultater. Hovedmomentet i artikkelen var at Nordens gode økonomiske resultater delvis kan forklares av at de nordiske velferdsstatene er bygget på et bestemt sett av verdier. Disse verdiene fremmer en svært innovativ og produktiv kultur, og de mest sentrale av dem er:

• likhetsidealet som bla. har bidratt til høy likestilling med påfølgende høy arbeidsdeltakelse
• idealet om tillit som fører til langt mer smidig samarbeid mellom ulike aktører og
• idealet om inkludering som bidrar til at alle får delta og alle forventes å bidra i samfunnet.

Disse tre verdiene gir kort maktdistanse i samfunnet og i den enkelte bedrift. Sagt mer folkelig: – kort avstand mellom befolkning og de som styrer, mellom ansatt og leder. Verdiene bidrar også til god utnyttelse av samfunnets arbeidskraft. Et relativt høyt skattenivå, stor offentlig sektor og beskyttelse av arbeidstakere er viktige elementer i de nordiske velferdssystemene, og bidrar ifølge artikkelen ikke til å dempe innovasjonsgraden og de økonomiske resultatene i de nordiske landene, men tvert imot er de forutsetninger for å lykkes! Da FrP hadde landsmøte inviterte de Kjell Inge Røkke for å snakke om næringspolitikk, med sterke forventninger om å få bekreftet partiets skattekutt. Dette skjedde ikke. Da Røkke ble bedt om å nevne de viktigste vi politikere kunne gjøre for å stimulere næringsutvikling, svarte han: ”Utdanning og kunnskap - vi må ta vare på den intellektuelle kapitalen. Det viktigste vi som nasjon kan ha fokus på, er å sørge for at de som jobber er de best utdannende og oppdaterte i verden”.

Behovet for et mer kunnskapsbasert næringsliv er likevel tydelig tilstede:

• Det går bra for norsk næringsliv i dag. Men FoU-innsatsen er for lav mht fremtidige utfordringer.
• Sammenliknet med andre land har Norge små forskjeller i utdanningsnivå, men fortsatt står det igjen et betydelig arbeid med å inkludere alle grupper i kunnskapssamfunnet.
• Selv om utdanningsnivået er høyt, er det også store utfordringer knyttet til relevansen og utnyttelsen av den utdanningsbaserte kompetansen i arbeidslivet. Utfordringene knytter seg blant annet til rekruttering innenfor enkelte fagområder, for eksempel realfag.

Sterke kunnskapsmiljøer forventes å bli stadig viktigere for utvikling av nytt næringsliv og lokalisering av internasjonalt næringsliv. Det bør derfor være i alle regioners interesse å arbeide aktivt for å styrke sine forsknings- og kunnskapsinstitusjoner.

Ved et regjeringsskifte er det naturlig å spørre seg hva som vil bli videreført og hva som vil endres. La meg begynne med forskningen. Forskning er blant de minst kontroversielle politikkområdene. Dette kom også klart til uttrykk i Stortinget under behandlingen av forskningsmeldingen på forsommeren i år. Regjeringen har med andre ord ingen planer om å snu forsknings-Norge på hodet, og gjeldende forskningsmelding vil utgjøre fundamentet for forskningspolitikken som skal føres i tiden fremover.

De store linjene i forskningspolitikken ligger fast:

• 3 % -målet opprettholdes
• grunnforskningen skal styrkes
• internasjonalisering av norsk forskning vil fremdeles være høyt prioritert
• Regjeringen vil satse bevisst på forskning innen næringer der Norge har fortrinn og stort verdiskapingspotensial
• Og sist, men ikke minst, vil regjeringen sikre god formidling av forskningsresultatene og satse på bedriftsrettet forskning

3%-målet, dvs. at 3 prosent av BNP skal gå til forskning, er et av de klare målene i forskningsmeldingen. Denne ambisiøse målsettingen står denne regjeringen fast ved. I meldingen står det videre at én prosent skal komme fra det offentlige og to fra private og andre kilder. Vi ser at ambisjonene er særlig høye når det gjelder næringslivsforskningen, og vi vil vurdere om det er behov for nye grep for å styrke den private forskningsinnsatsen.

Vi vil også vurdere nye virkemidler og styrking av etablerte virkemidler. Vi ser heller ikke bort ifra det kan bli aktuelt å se nærmere på fordelingen mellom de offentlige og private investeringene. Her er vår grunnholdning at offentlig finansiert forskning skal tilsvare minst én prosent av BNP.

La meg nevne noen sentrale virkemidler i forskningspolitikken:

• Ny ordning med Sentre for forskningsdrevet innovasjon
• Styrking av brukerstyrt forskning
• Økte bevilgninger til IFU/OFU-kontrakter
• Ny ordning med nærings-phd.
• Regionale innovasjonssentre (Centre of Expertise)

• Styrking av kommersialisering, bl.a. gjennom FORNY. Jeg er kjent med at Universitetet i Stavanger er blant de institusjonene som får slike stimuleringsmidler og at universitetet kan vise til gode resultater når det gjelder kommersialisering av forskning.
• Ny ordning med etablererstipend for forskere
• Styrke norske bedrifters deltakelse i EU og EUREKA

• Utrede tiltak som kan øke internasjonale forskningsinvesteringer i Norge

Det er opp til regionale aktører, institusjoner og forskningsmiljøer å gripe tak i de mulighetene slike nasjonale virkemidler gir. Statens rolles som utviklingsaktør dreier seg først og fremst om å legge rammevilkårene til rette.

Virksomheten ved universiteter og høyskoler har stått mer i fokus i offentlig debatt den senere tid enn på lenge. Det er et sunnhetstegn, fordi dette er kjerneinstitusjoner i alle moderne samfunn, og det er bra at folk bryr seg om dem. Der gis det utdanning for alle posisjoner og funksjoner. Der utvides grensene for hva vi vet, ny kunnskap skapes, og der skjer samhandlingen med det internasjonale vitenskapssamfunn.

Når samfunnet satser så mye på universitetene og høyskolene, venter man selvsagt å få mye igjen. Det er svært viktig at universitetene og høyskolene samhandler aktivt med det samfunnet de eksisterer i. Det skal være åpenhet og kontakt med allmennheten, til arbeids- og samfunnsliv. Internt skal studentene og de tilsatte ha innflytelse i faglige prosesser, blant annet gjennom de ansattes organisasjoner. Regjeringen ønsker derfor en åpen debatt velkommen, både ved institusjonene og i allmennheten.

Stor geografisk spredning er et kjennetegn ved norske universiteter og høyskoler. Dette ønsker vi å bygge videre på. Det gir hele landets befolkning et godt studietilbud, og i tillegg sikrer det at nærhet til kompetansemiljøer ikke er forbeholdt de største byene og de mest folkerike delene av landet. Dette har klare fordeler: det gir for eksempel enklere tilgang til høyere utdanning, inkludert etter- og videreutdanning. I tillegg kan kompetansemiljøer bety mye for regioner og lokalsamfunn. Det finnes gode eksempler på at folk med høy kompetanse direkte bidrar mot næringsliv og andre aktører, og at de kan virke som formidlere mot større fagmiljøer, både her i landet og internasjonalt.

Men samtidig er det åpenbart at det må gjøres viktige avveininger mellom størrelse, spredning og kvalitet. Det er grenser for hvor mange og små fagmiljøer det er rasjonelt å ha. Kvalitet er og blir et overordnet kriterium i norsk forsknings- og utdanningspolitikk. Dette kravet ligger også fast når vi nå har signalisert at det skal være flere veier for å oppnå generell studiekompetanse. I dette arbeidet skal vi blant annet bygge på de erfaringene som er gjort med å slippe folk inn i høyere utdanning på bakgrunn av dokumentert realkompetanse. Resultatene viser at dette ikke har forringet kvaliteten og at disse studentene klarer seg like bra som ordinære studenter.

Det har vært mye debatt om Kvalitetsreformen, og bra er det. Det har vært og er tverrpolitisk enighet om Kvalitetsreformen. Soria Moria-erklæringen sier at regjeringen vil realisere Kvalitetsreformens mål. De ligger fast, og reformen skal ikke settes i revers. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke ønsker å ha et kritisk blikk på de store endringene som har skjedd. Dersom evalueringen viser uheldige utslag, skal vi ta dem på alvor. Mange forhold er det institusjonene selv som først ser, og i mange tilfeller har institusjonene myndighet til selv å rette opp mulige svakheter. De er de rette til å sørge for betryggende sensurordninger og til å fjerne mistanke om at økonomisk vinning settes foran faglige krav.

Selv om arbeidsmarkedets behov alltid har vært viktig for utdanningspolitikken, er det nå både fra myndigheter og politikere et økt fokus på høyere utdannings evne til å overføre produktiv kompetanse og kunnskap til et arbeidsmarked som opplever økende krav til produktivitet, fleksibilitet, konkurransekraft og effektivitet i både offentlig og privat sektor

Vår framtidige konkurransedyktighet avhenger i stor grad av evnen til å rekruttere og levere realfagsspesialister av høy kvalitet. Ferske undersøkelser viser at Norske UH institusjoners rekruttering til realfag er blant den laveste i Europa. I tillegg har vi en del demografiske utfordringer; blant annet at en høy andel av lærerkreftene innen realfag vil gå av med pensjon om få år. Jeg reiser videre til Trondheim i morgen og skal da vie hele dagen til realfag. Jeg skal bl.a. besøke NTNU som sammen med de andre universitetene har etablert en 5-årig lærerutdanning i realfag. Etter det jeg kjenner til, kan NTNU vise til god rekruttering til studiet og dette er bare ett av flere virkemidler vi må satse på for å øke realfagskompetansen og interessen i Norge.

Lærestedene må også ta hensyn til at studenter blir en stadig mer heterogen gruppe, og at fremtidens arbeidsstyrke i større grad vil veksle mellom arbeid og utdanning – noe som igjen stiller krav til fleksibel organisering og ny pedagogikk.

Vi ser også at vilkårene for læring i arbeidslivet varierer mellom sektorene. Mye tyder på at det ligger et potensial i å utnytte arbeidsplassen som læringsarena i større grad.

Arbeidsplassen som læringsarena kan sies å bestå av fire elementer:

• å styrke de ansattes læring som del av de daglige arbeidsprosessene, med forankring i virksomhetens behov (læringsintensitet)
• å bruke virksomheter og arbeidsplassen som opplæringssted for mennesker under utdanning (praksisplasser)
• å skape arbeidsplasser med gode muligheter for å kombinere jobb og skole (fleksibilitet)
• å anerkjenne og dokumentere den læring som foregår i arbeidslivet (realkompetanse)

I et stramt arbeidsmarked er det en forutsetning for bedriftens innovasjons- og omstillingsevne at de har tilgang på kvalifisert arbeidskraft og at ansatte har ferdigheter som gjør at innføring av ny teknologi og nye arbeidsformer går greit. Derfor vil regjeringen ha et løft for fagopplæringen, vi skal arbeide for mindre frafall i videregående opplæring og vi setter i gang et helt nytt program for heving av basiskompetansen hos ansatte.

Jeg kan forsikre dere om at vi skal arbeide for at rammebetingelsene ligger best mulig til rette for at utdanningsinstitusjonene og forskningsmiljøene stimuleres til å aktivt bidra inn i regionalt og nasjonalt utviklingsarbeid. Som sagt er det dette som er statens viktigste rolle som utviklingsaktør– å fremskaffe gode virkemidler og bedre rammebetingelsene slik at et kompetansebasert arbeids- og næringsliv kan utvikle seg og vokse frem. Samtidig med at utdanningsmyndighetene skal sørge for at vi har et utdanningssystem i verdensklasse som frembringer kompetent og omstillingsdyktig arbeidskraft.

Det siste hovedpunktet jeg ønsker å komme inn på, er innovasjon. Tidligere nevnte jeg behovet for å styrke næringslivsforskningen. Ikke mindre viktig er det å styrke samspillet mellom akademia og næringslivet. Dette vil være avgjørende for å bringe nye produkter og tjenester ut i markedet.

I likhet med en rekke andre land har regjeringen satt innovasjon høyt på dagsordenen. I Soria Moria-erklæringen slås det fast at: ”Vårt mål er at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden innenfor de områder der vi har fortrinn. Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i.” Et slikt mål er ambisiøst – og det forplikter.

Det er etter hvert forsket mye på forholdet mellom forskningsinstitusjoner, næringsliv og lokale myndigheter og hvordan samarbeidet dem imellom kan bidra til økt verdiskaping. Her finnes det også en rekke vellykkede eksempler på et slikt samarbeid som det er verdt å se nærmer på.

Et lands innovasjonskapasitet avhenger ifølge OECD av suksessfullt samarbeid mellom ulike aktører og institusjoner i samfunnet og at kunnskap blir delt mellom dem. Ifølge OECD er det særlig fire forutsetningene for vellykkede nasjonale innovasjonssystemer som peker seg ut:

• Sterke vitenskapelige miljøer forankret i høyere utdanningsinstitusjoner eller forskningsinstitusjoner
• Gode samarbeidsforhold mellom forskningsmiljøer og privat næringsliv
• En kultur for entreprenørskap
• Og til slutt at en betydelig andel av bedriftene er internasjonalt orientert, basert på det faktum at mesteparten av kunnskaps- og teknologiutviklingen foregår utenfor egne grenser.

Regjeringserklæringen er i tråd med disse anbefalingene. Regjeringen ønsker at staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken for å bidra til nyskaping og et konkurransedyktig næringsliv. Det innebærer at staten skal engasjere seg innenfor forskning og utvikling, i lokalisering og markedsføring, i partnerskap og som tilrettelegger, i kapitaltilgang og eierskap.

For å sikre fremtidig verdiskaping, må særlig næringslivet satse mer på forskning. Kontakten mellom næringsliv og forskningsinstitusjoner må derfor styrkes. Regjeringen vil blant annet styrke dette samspillet gjennom satsing på forskningsparker, kunnskapsparker, næringsparker, næringshager og inkubatorer.

Forskning og tilgang på godt utdannet arbeidskraft resulterer imidlertid ikke automatisk i høy verdiskaping. Private og offentlige virksomheters evne til å nyttiggjøre seg og videreutvikle kompetanseressursene er et kritisk, men ofte undervurdert bindeledd mellom investeringer i utdanning og forskning, og avkastning i form av innovasjon og verdiskaping.

En lærende virksomhet er en virksomhet som øker sin verdiskaping gjennom bedre anvendelse og utvikling av sine kompetanseressurser. Lærende virksomheter er selve kjernen i innovasjonssystemet, og er i tillegg viktige for å skape et utviklende arbeid for den enkelte. Undersøkelser viser at norsk arbeidsliv har et betydelig potensial for å øke å omsetningen av kunnskap og kompetanse til verdier.

Å omsette kunnskap til verdiskaping handler både om bedriftens egen organisering, om hva slag miljøer og nettverk bedriften inngår i, og om rammebetingelsene gir bedriften tilstrekkelige insentiver for å utvikle og anvende de menneskelige ressursene effektivt.

Det er bedriftenes eget ansvar å ta i bruk ny kunnskap og forskning. Det samme gjelder offentlige virksomheter. Imidlertid er det en rekke politikkområder som virker inn på om virksomhetene blir lærende organisasjoner, så som konkurransepolitikk, statlig innkjøpspolitikk og arbeidsgiverpolitikk, reguleringer av arbeidsmarkedet, skattepolitikk, nærings- og innovasjonspolitikk, IT-politikk, regionalpolitikk og ulike typer sektorpolitikk. Slik har staten et stort repertoar av roller og virkemidler den kan ta i bruk for å stimulere til lærende virksomheter. Statens rolle i utvikling av flere lærende virksomheter er en problemstilling jeg vil se nærmere på når vi skal jobbe med utviklingen av en ny kompetansepolitikk.

Innovasjon skjer i samspill mellom mennesker, organisasjoner og bedrifter, og studier viser at geografisk nærhet til universitetsforskning og andre større forskningsinstitusjoner gir direkte positive effekter på bedrifters innovasjonsevne.

Det kan være lettere å samhandle med aktører som befinner seg i samme geografiske område, om dette er lokalt, regionalt eller nasjonalt. Nærhet kan gi lavere transaksjonskostnader, bedre kunnskapsflyt mellom aktørene, og folk i samme geografiske område utvikler personlige relasjoner, felles referanseramme og identitet.

På den annen side er det viktig også at våre store institusjoner ikke blir for lokale eller regionale, men vektlegger at de er nasjonale institusjoner.

La meg avslutte med å invitere til samarbeid og fortsatt dialog. Å fremme en kultur for nyskaping og gründervirksomhet, er ikke en jobb for regjeringen alene. Vi ønsker et bredt engasjement for å utvikle næringsvirksomhet i Norge. Verdiskapingen og sysselsettingen må styrkes i alle deler av landet. Regjeringen vil, som jeg har vært inne på, satse på forskning innen næringer der Norge har fortrinn og et stort verdiskapingspotensial. Regjeringen vil opprette kompetanseprogram for ulike bransjer hvor hele spekteret fra fagarbeidere til forskningsinnsats inngår.

Det viktigste vi som nasjon kan ha fokus på, er å sørge for at vi generelt har et høyt kompetansenivå i befolkningen, at ingen faller ut av kunnskapssamfunnet, og at vi samtidig klarer å bringe frem den beste kompetansen i verden innen prioriterte områder. Og ikke minst er det sentrale punktet at den kunnskap og kompetanse som utvikles omsettes til verdier for den enkelte, for arbeids- og næringslivet og for samfunnet. Dette er de overordnede målsettingene i en fremtidsrettet kompetansepolitikk som jeg personlig vil sette på dagsorden i nærmeste framtid.

Lykke til videre med konferansen!