Høyere utdanning og forskning – veien videre

KunnskapsministerØysteinDjupedals innlegg på seminar for styrene ved universitetene og de vitenskaplige høyskolene, 14. 06.06, Oslo.

Godtfolk!

”Norges fremtid ligger under vann” var overskriften på en stillingsannonse for en av verdens største aktører innen petrokjemi og olje/gass. Den stod på trykk i Aftenposten forleden. De tar feil! Norges fremtid ligger ikke på havbunnen. Norges fremtid er mellom ørene. Den sitter ved skolepultene, er ute på læreplassene og i lesesalene. I Norge regner vi med at humankapitalen utgjør 80% av nasjonalformuen. Til sammenlikning utgjør olje- og gassreservene 12% av nasjonalformuen. Selvsagt gir våre naturressurser oss unike muligheter. Men uten avansert kunnskap og iherdig forskning ville vi ikke ha lyktes i å utnytte naturressursene våre.

Kunnskap er nøkkelen til god samfunnsutvikling. Men kunnskap er langt mer enn det vi kan tilegne oss gjennom boklig lærdom og som gir oss ferdigheter og fakta. Det er også dannelse, kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon. Det er evnen til å arbeide sammen med andre mot felles mål, og ikke minst det å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom hele livet. Det fine med kunnskap er jo ikke bare at det er en fornybar ressurs, men at det faktisk blir mer av den jo mer vi bruker den!

Tage Erlander snakker om at vi skal bygge dansegulv slik at menneskene kan danse sine egne liv. Kunnskap er et slikt dansegulv. Regjeringens oppgave er nettopp å legge til rette for at den enkelte skal kunne bygge kunnskapsgulvet i sitt eget liv og derved få et fundament for sine livsdans. I det prosjektet er vi helt avhengige av et godt samarbeid med dere.

Vi er avhengige av at dere som styrer ved noen av våre viktigste kunnskapsbedrifter griper de store mulighetene dere har og tar aktive grep for å utvikle våre universiteter og vitenskapelige høyskoler videre.

Regjeringen satser på å videreføre kunnskapssatsingene gjennom reformene i hele kunnskapspyramiden, fra barnehage til høyere utdanning. Det er dere – styrene - som må konkretisere denne satsingen ved deres institusjoner når dere legger strategien for virksomheten. Dere har overordnede mål og rammer for sektoren og institusjonene gjennom universitets- og høyskoleloven, andre sentrale styringsdokumenter og de årlige tildelingsbrevene. Innenfor dette har dere stor frihet til å konkretisere mål, legge strategier og benytte de virkemidlene som er til disposisjon.

Gjennom Kvalitetsreformen og den utviklingen vi har hatt i offentlig forvaltning i mange år, har dere fått utstrakt delegert myndighet på områder som tidligere var styrt av departementet. Frihetsgradene har økt både på det faglige og det administrative området. Dere kan selv avgjøre utviklingen av fagtilbudet gjennom etablering og nedlegging av studier. Her har universitetene "alle rettigheter", mens andre institusjoner som kjent må søke om etablering av studietilbud på høyere grads nivå med mindre de har rett til å gi doktorgrad på området.

Videre har dere som styrer myndighet til å dimensjonere de enkelte studietilbudene gjennom regulering av opptaket innenfor nasjonalt gitte rammer. Nasjonale rammer for opptak fastsetter vi i hovedsak bare for sentrale yrkesutdanninger der regjeringen ønsker å sikre tilstrekkelig tilgang på kandidater. Institusjonene fastsetter nå selv sin interne organisering, og har fått stor grad av selvstyre på det økonomiske området.

Dette gir dere verktøy som er nødvendige for å kunne styre institusjonens utvikling på kort og lang sikt. Men med større frihet følger også økt ansvar.

Styrene har ansvar for å styre. Det er ikke bare en rett eller en mulighet til å styre. Dere plikter å sette på dagsorden spørsmål om hvordan dere mener institusjonene bør utvikles videre. Derfor er styrets strategiske rolle så sterkt understreket i loven. Selvsagt mener vi ikke at dere skal styre i et vakuum, eller sitte på styrerommene ”in splended isolation”. Det er viktig å skape gode medvirkningsprosesser både internt i organisasjonene, med ansatte og studenter, og i samspill med arbeidslivet for å utvikle de framtidsrettede målene og strategiene. Det gjelder å mobilisere alle gode krefter til kloke grep og felles løft for videre utvikling av Norge som kunnskapsnasjon.

Styrene for våre utdanningsinstitusjoner er bredt sammensatt som kollegiale organ. Og de er satt sammen slik at ingen gruppering har flertall alene. Dette understreker nettopp det kollegiale fokuset som skal være i styrets arbeide.

Vi ser med glede at styrene i stadig større grad er seg sitt strategiske ansvar bevisst. Dette er viktig for å få en planmessig god videreutvikling av institusjonene. Det er også viktig for å samle ressurser til å prioritere viktige satsinger for institusjonene. Styrene, som ser hele institusjonen i sammenheng, har oversikt over og innsikt i institusjonen som grunnlag for å avveie dilemmaer og ulike hensyn som gjør seg gjeldende når institusjonens strategiske satsinger og institusjonens bredde skal ivaretas.

Institusjonenes økte frihet de senere årene var etterspurt og ønsket, og også vi tror dette er en heldig utvikling. Vi tror at økt frihet skaper mer ansvarlige institusjoner. Vi tror også at økt frihet gir institusjonene bedre mulighet til å utnytte kompetansen i institusjonene best mulig og prioritere satsinger på en god måte. Men igjen: økt frihet medfører også økt ansvar. Og – ved siden av det strategiske ansvaret - er kanskje kontrollfunksjonen det viktigste ansvarsområdet for institusjonenes styrer.

Styrene har et selvstendig ansvar for institusjonenes totale økonomiforvaltning. Riksrevisjonens siste revisjoner av de høyere utdanningsinstitusjoner har vist flere svakheter og gitt til dels sterk kritikk av økonomistyringen i enkelte av institusjonene. Flere fikk merknader om at Riksrevisjonen ”ikke kan bekrefte at regnskapet for institusjonen ikke inneholder vesentlige feil eller mangler”. Dette er alvorlig.

I innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen (Innst.S.nr.114 (2005-2006)) om statsregnskapet og resultatet for budsjetterminen 2004, kom komiteen med relativt sterk kritikk mot flere av utdanningsinstitusjonene. Komiteen skrev at den ”forutsetter at Regjeringen sørger for at Kunnskapsdepartementet gir arbeidet med tilfredsstillende økonomiforvaltning tilstrekkelig prioritet.” Det er institusjonenes styrer som har ansvar for økonomiforvaltningen. Som Kunnskapsminister forutsetter både jeg, og departementet, at styrene tar dette ansvaret og sikrer at de økonomiske retningslinjene følges opp etter forutsetningene som er gitt.

Fjorårets revisjon pekte også på at krav til opplysninger i planer og årsrapporter for høyskoler ikke følger målstrukturen i St.prp. nr. 1 og tildelingsbrevene. Dette gjør det vanskelig å se sammenhengen mellom resultatmålene i St.prp. nr. 1 og årsrapportene fra høgskolene. Departementet har på bakgrunn av dette utarbeidet en ny målstruktur, som brukes for første gang i år. En videre utvikling av målstyringen har blitt diskutert i de årlige etatsstyringsmøtene mellom departementet og institusjonene. Institusjonene vil også bli bedt om å gjennomføre risikovurdering for sine foreslåtte strategiske tiltak. Det er viktig for oss at dere, som er institusjonenes øverste styringsorgan, følger opp dette. Dere har ansvar for at budsjettmidlene forvaltes slik at kunnskapsutvikling og innovasjon sikres og slik at de enkeltpersoner som søker høyere utdanning får det grunnlaget de trenger for å danse sine liv.

NOKUT og kvalitetssikring
I dette arbeidet er det viktig å holde høy kvalitet. Det er i fagmiljøene det viktigste kvalitetsarbeidet utføres. Men det er likevel styrets ansvar - og et ledelsesansvar - å sikre at universitetet har et tilfredsstillende system for å kontrollere at kvaliteten holder mål, for å registrere avvik og følge opp disse med adekvate tiltak. Kvalitetssystemet og kvalitetssikring må ha forankring i hele organisasjonen. Når kvalitetssvikt på enkeltområder fanges opp, må tiltak settes inn, slik at studentene sikres et godt læringsmiljø og de ansatte et godt arbeidsmiljø. Det er med andre ord ingen tvil om at det grunnleggende kvalitetsarbeidet må ligge ved institusjonene selv. Det er ikke NOKUT som kan sørge for at kvaliteten ligger på en riktig nivå. NOKUTs rolle er å vurdere og godkjenne institusjonenes kvalitetssikringssystem. Bare i forbindelse med reakkrediteringer og fagevalueringer vil NOKUT vurdere enkeltstudier ved institusjonene.

Jeg er opptatt av at vi har en løpende debatt rundt hva som er god kvalitet og hvordan vi best kan sikre kvaliteten i utdanning og forskning. I en slik debatt må alle berørte parter delta. Kvalitetsutviklingen kan ikke skje uten kontakt med omverdenen, og alle seriøse aktører bør derfor være seg sitt ansvar bevisst for å føre arbeidet med kvalitet fremover.

Utvalget for høyere utdanning
Den 24. mai satte regjeringen ned et utvalg som skal vurdere den videre utviklingen av norsk høyere utdanning. Utvalget vil bli ledet av professor Steinar Stjernø, tidligere rektor ved Høgskolen i Oslo. Mandatet fokuserer på å:

• sikre et balansert studietilbud og tilgang på kvalifisert arbeidskraft i alle deler av landet,
• sikre robuste institusjoner og fagmiljøer som kan levere utdanning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå, og
• sikre en best mulig utnyttelse av de til sammen ca. 20 milliarder kronene som hvert år bevilges til universiteter og høyskoler.

Utgangspunktet er Soria Moria-erklæringens mål om å styrke det regionale universitets- og høyskolesystemet. Mandatet slår derfor også fast at de høyere utdanningsinstitusjonene i samspill med lokalt og regionalt arbeids- og samfunnsliv skal bidra til bærekraftig økonomisk, sosial og kulturell utvikling i sine regioner og for landet som helhet.

Videre skal de gi et tilbud som bidrar til å sikre innvandreres og funksjonshemmedes yrkesdeltakelse, og til å motvirke kjønnsforskjeller i utdanning og arbeidsliv.

Bakgrunnen for det nye utvalget ligger både i samfunnsutviklingen og i en indre dynamikk i universitets- og høyskolesektoren. Mens strukturen av institusjoner og studiesteder i hovedsak har ligget fast siden høyskolereformen i 1994, har det skjedd store endringer i samfunnet i den samme perioden. Ikke minst er kravet til kvalitet på internasjonalt nivå blitt stadig viktigere i en situasjon der både utdanning og arbeidsliv blir mer og mer internasjonale, og der høyere utdanning og forskning er nøkkelfaktorer i landets utvikling og konkurranseevne. En rekke fagevalueringer gjennomført av Norges forskningsråd med internasjonale eksperter har pekt på små og fragmenterte fagmiljøer som et problem for kvaliteten i forskningen, og dermed på et behov for konsentrasjon og prioritering av ressursene, noe jeg vil komme tilbake til. Dette må balanseres mot ønsket om å opprettholde en desentralisert infrastruktur som gir studiesøkende i alle deler av landet tilgang til utdanning av høy kvalitet og arbeidslivet en tilstrekkelig tilførsel av kompetanse. Utvalget skal vurdere utviklingen i denne balansen. Jeg er også opptatt av at universitetsambisjoner ikke må gå på bekostning av høyskolenes ansvar for sentrale yrkesutdanninger.

Mandatet for Stjernø-utvalget slår fast som en premiss at institusjonene fortsatt skal ha høy grad av selvstyre. Hovedansvaret for egen utvikling ligger i institusjonene selv. Utvalget skal bidra til å klargjøre premissene for en aktiv og målrettet politikk for høyere utdanning fra regjeringens side, i samspill med en sterk og selvstendig sektor.

Jeg er klar over at det er synspunkter både på mandatet og sammensetningen av utvalget blant universitetene og høyskolene. Jeg skal ha et møte med representanter for Universitets- og høyskolerådet om dette etterpå. La meg gjøre det helt klart: Spørsmålet om å oppnevne utvalget ble behandlet i et samlet regjeringskollegium. Der ble også utvalgets mandat drøftet. Og det er lagt mye arbeid i å få en balansert sammensetning av utvalget. Jeg har tillit til at utvalget vil velge en arbeidsform som innebærer at synspunkter fra sektoren på de ulike spørsmålene som utvalget er bedt om å drøfte blir hilst velkommen.

Regjeringens ambisjon er at alle, som gjennom skolegang, yrkeserfaring og annen realkompetanse har reelle kvalifikasjoner for å studere ved universiteter og høgskoler, skal få anledning til å studere. Det er også derfor vi legger frem en melding om utdanning som virkemiddel for sosial utjevning til høsten. Kunnskapsdepartementet arbeider med å forberede endringer i regelverket for opptak til høyere utdanning. Vi er opptatt av god dialog med sektoren i arbeidet og vil invitere institusjonene til et seminar om dette i august i år.

Forskning
Universiteter og vitenskapelige høyskoler er institusjoner for utdanning – men også institusjoner for forskning. Både forskning og utdanning må gis høy prioritet. Dere er landets viktigste forskningsinstitusjoner!

Det er dere som skal sørge for at vi hevder oss internasjonalt, at vi får uttelling i EUs sjette og snart syvende rammeprogram. Det er dere som har hovedansvar for forskerutdanning og grunnforskning. Dere skal sørge for at forskning ligger til grunn for verdiskapning og innovasjon i næringsliv og samfunnsliv. Dere skal gi oss kunnskapen vi skal leve av i framtiden.

Jeg registrerer da også med glede at universitetene omtaler og fremhever seg som forskningsuniversiteter; og at dette er fundamentet dere bygger på for å være utdanningsinstitusjoner av høy kvalitet.

Betydningen av konsentrasjon – strategi og prioriteringer
For å få fram forskning av høy kvalitet og omfang kreves strategi og prioriteringer; ofte tøffe prioriteringer. Styrene er helt vesentlige for å gjøre disse prioriteringene!

Alle fagevalueringer som har blitt foretatt de siste årene peker på noen helt sentrale utfordringer for norsk forskning:

• større konsentrasjon av ressursene
• mer samarbeid og økt bruk av forskergrupper
• sterkere forskningsmiljøer
• styrke faglig ledelse
• økt publisering

Institusjonene har ansvar for å følge opp nasjonale prioritering og dette fordrer sterke ledelse og at styrene tar aktivt ansvar.

Vi vet at det er mange dilemmaer og utfordringer i dette arbeidet og jeg vil kort nevne noen av disse:

Tid til forskning
Den første rapporten i evalueringen av kvalitetsreformen avdekker at 80% av de vitenskapelig ansatte uttrykker at de er ”enig” eller ”sterkt enig” i en påstand om at ”Kvalitetsreformen vil medføre mer bruk av tid på undervisning og mindre tid til forskning”. Det er ingen tvil om at innføringen av reformen har tatt ekstra tid i en overgangsfase. Utfordringen er å hindre at dette blir en permanent situasjon.

Tid til forskning innebærer også sammenhengende tid til forskning. Forskning krever konsentrasjon og fordypning. Vi ser at flere institusjoner nå foretar egenevalueringer og diskusjoner for å gjennomføre tilpasninger og forbedringer nettopp for å oppnå dette. Dette hilser vi velkommen. Skulle evalueringen av kvalitetsreformen vise behov for justeringer på nasjonalt nivå vil vi selvsagt vurdere dette. Men primært er det et ledelsesansvar å påse at hverdagen er slik organisert for institusjonenes faglige tilsatte at de både får denne sammenhengende tiden og at de løser sine undervisningsoppgaver på en god måte. Videre må de faglige ressursene disponeres på en fleksibel måte over tid gjennom en dyktig og gjennomtenkt faglig ledelse.

Institusjonen har også en utfordring i å sørge for gode forskningsvilkår for små fag og fagområder som ligger utenfor lokale og nasjonale satsingsområder.

Sluttrapport fra evalueringen av kvalitetsreformen presenteres i januar 2007 og vil bli hovedtema på Kontaktkonferansen neste år.

Bredde – spiss/konsentrasjon
Styrene må leve i et spenningsfelt mellom satsing på bredde og satsing på konsentrasjon. Dette er en typisk utfordring der svaret lett blir ”ja-takk, begge deler”. Vi må både ta vare på den gode bredden vi finner i de store fagmiljøene og vi må også ha mulighet til å spisse satsingene mot de ypperste fagmiljøene institusjonen har. For prioritering er kanskje mantra nr 1 i forskningspolitikken og i en god forskningsstrategi.

Det har skjedd mye innenfor vår sektor når det gjelder forskningssatsing og organisering av forskning i de siste tiårene. Det legges nå langt mer vekt på tyngre strategiske satsinger og oppbygging av robuste fagmiljøer hvor også forskerutdanning foregår. Vi har fått en rekke nye virkemidler som for eksempel sentre for fremragende forskning, sentre for innovasjon, Storforsk og strategiske satsinger.

Norges forskningsråd har i stor grad ansvar for utvikling og fordeling av de tyngre nasjonale prioriteringene, men institusjonene må også vurdere å utvikle og videreutvikle disse satsingene innenfor egne rammer – samt avsette midler internt for å delta i satsingene - om nødvendig.

Dersom institusjonene skal få fram spissmiljøer med omfang og tyngde, er ekstern finansiering ofte nødvendig. Å utarbeide søknader til store program, som EUs rammeprogram for eksempel, er omfattende og ressurskrevende. Styrene må vurdere å ta en aktiv rolle i å få fram gode søknader til større og excellente satsinger. Dette vil kreve tøffe prioriteringer og bety sentralisering/ konsentrasjon av egne ressurser. Vi vet at dette vil kunne møte motbør i bredden av det kollegiale miljøet ved institusjonen. Det er derfor spesielt viktig at slike strategiske satsinger får ringvirkninger internt i institusjonen og ikke utarmer verken basisforskningen eller utdanningen og oppfølging av studenter.

Når vi sier at det er kunnskap vi skal leve av i fremtiden, så sier vi samtidig at forskerutdanningen er uhyre viktig. Vi trenger flere stipendiater, vi trenger yngre stipendiater og vi trenger å få dem raskere gjennom utdanningsløpet. Og - vi trenger dem særlig innenfor noen bestemte fagområder – som realfag og medisin. Og ikke minst - vi trenger stipendiater av begge kjønn innenfor alle fagområder!

En overordnet målsetting for doktorgradsutdanningen er å redusere frafallet og bidra til at flere gjennomfører utdanningen på normert tid. Det har vært en sterk vekst i antallet avlagte doktorgrader i 2005, men det er store variasjoner mellom institusjoner og mellom fagområder. Gjennomstrømningstallene er også for svake. Det forventes en sterkere totalvekst i antallet avlagte doktorgrader de nærmeste årene, særlig etter som effekten av opptrappingsplanen for stipendiatstillinger nå bør slå ut. Det er imidlertid en fare for at veksten blir mindre enn forventet, fordi det fortsatt er en del underutnyttelse av de øremerkede stipendiatstillingene fra institusjonenes side. Institusjonene må sørge for full utnyttelse av alle tildelte stipendiatstillinger, samtidig som de iverksetter tiltak for å bedre gjennomstrømningen og hindre frafall i doktorgradsutdanningen. Forskerskoler er ett virkemiddel som bør vurderes.

Men, la meg igjen gjenta - styrene er helt sentrale i arbeidet med å prioritere institusjonens satsinger. Dette er et opplagt styreansvar og det er derfor av avgjørende betydning at beslutninger og oppfølging av strategi og prioriteringer for forskning utformes og forankres i styret. Og kun styret kan fatte slike beslutninger!

Institusjonene og randsonevirksomheten
Et annet viktig og klart styreansvar er ansvaret for institusjonenes randsonevirksomhet. Særlig er dette viktig der institusjonen planlegger å flytte store og sentrale deler av virksomheten ut i randsonen – for eksempel i egne selskaper. Slike sentrale og strategiske prioriteringer for institusjonene må styret ha kontroll med og innflytelse over.

KD har de senere årene registrert en veldig økning i etablering av selskaper i institusjonenes randsoner, til tross for at denne aktiviteten ikke gir uttelling i finansieringssystemet. Enkelte institusjoner har faktisk valgt å flytte hovedandelen av sin eksterne virksomhet ut i randsonen. Parallelt med økningen i antall selskaper har vi også registrert en økning i problemer tilknyttet dette. Ikke minst har slike problemer blitt synlige gjennom Riksrevisjonens selskapskontroll hvor et stort antall saker er blitt forelagt KD til oppfølging.

Som resultat av dette har flere institusjoner allerede blitt fratatt sine fullmakter til å erverve nye eierinteresser. Budsjettrundskrivet fra departementet fastslår at institusjonene skal rapportere om sin deltakelse i og samarbeid med virksomheter i institusjonens randsone. Det er nærmere spesifisert at der institusjonene selv eller i samarbeid med andre virksomheter har etablert egne selskap, skal det gis en kort beskrivelse av formålet med eierskapet og hvilke mål- og resultatkrav som er satt for den aktuelle virksomheten.

Gjennomgangen av institusjonens budsjettdokumenter viser likevel at institusjonene i liten grad har beskrevet formålet med eierskapet og fastsatt mål- og resultatkrav. I forlengelsen av Riksrevisjonens merknader tilknyttet randsonevirksomheten, har departementet fulgt opp universitetene og høyskolene gjennom etatsstyringsmøtene våren 2006. Det legges videre opp til å revidere retningslinjene for eksternt finansiert virksomhet høsten 2006, og departementet vil vurdere egnede virkemidler for å bedre institusjonenes styring av randsonevirksomheter i den forbindelse.

Men – igjen – ansvaret for denne virksomheten og for at den drives forskriftsmessig ligger hos institusjonenes styrer!

Innovasjon og nyskaping
Universitetene og de vitenskapelige høyskolene er sentrale arenaer for samspill og utveksling med omverdenen. Det er viktig å finne gode og egnede modeller og avtaler for samarbeid og innovasjonsarbeid med næringsliv som sikrer begge parters interesser. Her skjer mye spennende. Dette er et felt i utvikling og dette vil vi ha fokus på framover.

Likestilling/kvinner i forskning (FI)
Selv om kvinner utgjør flertallet av studentene, er tallet på kvinner i høyere vitenskapelige stillinger fremdeles altfor lavt. En bedre kjønnsbalanse i vitenskapelige stillinger er nødvendig for å styrke både kvaliteten og konkurranseevnen i norsk forskning. I dag er bare rundt 17 % av professorene kvinner. Dersom utviklingen går i samme tempo vil vi ha 50/50 i de første fagområdene i 2035! Det er flaut!!

Institusjonene må arbeide målrettet for å øke andelen kvinner i høyere vitenskapelige stillinger og i ledende stillinger for øvrig. Vi følger utviklingen nøye, vi vil ha resultater og vi vil vurdere incentiver.

Komiteen Kvinner i forskning er ferdig med sitt arbeid ved årsskiftet. Det vil da bli vurdert om komiteen eller komiteens arbeid skal videreføres, og om dette skal gjøres gjennom en sentral tilknytning. Komiteen uttaler selv at institusjonene gjør mye godt arbeid og er kreative på tiltak - og de er flinke til å lære av hverandre. Her er det med andre ord bare å fortsette og å øke tempoet!

Rekruttering av studenter med minoritetsbakgrunn - med innvandrerbakgrunn - er et annet område jeg mener styrene bør være opptatt av. Et eksempel på hva vi gjør for å bedre rekrutteringen, er et leksehjelpsprosjekt som vi starter opp til høsten på NTNU. Prosjektet bygger det svenske ”Headstart” ved Chalmers tekniske høyskole i Gøteborg.

Hovedkjernen i aktivitetene er at studentene fra høyskolen tilbyr grupper av elever i videregående opplæring og ungdomsskolen ulike varianter av leksehjelp i realfag, for at elevene skal oppleve økt mestring og se mer relevans og glede i realfagene. Et viktig virkemiddel er at studentene fremstår som gode forbilder og som mentorer for elevene.

I prosjektet skal det også satses på grupper som normalt ikke satser på høyere utdanning, blant annet elever fra utsatte miljøer, elever fra hjem uten akademiske tradisjoner og innvandrere. Det skal også særlig satses på å rekruttere jenter, gjennom bevisst å bruke kvinnelige studenter som kan framstå som gode rollemodeller for jentene. Dette er et prosjekt jeg har stor tro på – og som jeg er glad for at også NHO støtter aktivt. Gjennom prosjektet håper vi å kunne redusere frafall i videregående opplæring og å øke rekrutteringen av bl.a. jenter og elever med innvandrerbakgrunn til høyere utdanning – og helst også få en del dem til å velge realfag!

Etikk
I forskningsmeldingen ble det lagt vekt på styrking av etikk i institusjonenes virksomhet. Den siste tidens avsløringer av fusk i forskning og ansattes sidebusiness har ikke gjort denne problemstillingen mindre aktuell.

Disse sakene har etter min mening vist at vi trenger et system som både kan styrke det forebyggende arbeidet og som kan behandle konkrete påstander om uredelighet i forskning. Det er derfor vedtatt en ny lov; lov om behandling av etikk og redelighet i forskning.

Lovens virkeområde skal være all forskning i Norge, enten den er offentlig eller privat finansiert. Det slås fast at alle komiteer og utvalg som loven hjemler, skal være faglig uavhengige statlige organer. Det er behov for et nasjonalt apparat for behandling av vitenskapelig uredelighet på alle fagfelt. Derfor etableres det også et nytt utvalg som skal granske påstander om vitenskapelig uredelighet; Nasjonalt utvalg for gransking av uredelig forskning, med kortform Granskingsutvalget.

Vi har behov for et slikt nasjonalt apparat, men vi må også ivareta forskningens behov for frihet. Ansvaret for å forebygge uredelighet må ligge hos forskningsinstitusjoner og bedrifter som driver forskning, og hos de nasjonale forskningsetiske komiteene. Det er derfor ekstra gledelig å se hvordan forskersamfunnet har tatt debatt om dette. Institusjonene følger opp, flere har utarbeidet etiske retningslinjer. Også her må styrene være seg bevisst sitt ansvar!

Institusjonene har selvstendig og aktivt ansvar, både for forebygging av uredelighet og for håndtering av konkrete saker som måtte oppstå. Universitets- og høyskolerådet har utarbeidet retningslinjer der de anbefaler at institusjonene oppnevner egne etikkutvalg. Forskningsetikk bør undervises på alle nivåer ved institusjonene og må inngå i all forskeropplæring. Etisk bevissthet må skjerpes både hos den enkelte forsker og på institusjonsnivå. Det er behov for at institusjonen iverksetter tiltak, og rutiner og systemer for oppfølging av dette.

Men det etiske ansvaret gjelder ikke bare for institusjonens forskningsvirksomhet. Enhver ansatt i statsforvaltningen har også et selvstendig ansvar for å bidra til at virksomhetens tillit og anseelse blir ivaretatt. Statsansatte skal ikke opptre på en måte som er egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet. Igjen - et klart styreansvar!!

Avslutning
”Vårt mål er å gi alle mennesker i hele landet mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfulle liv”, heter det i Soria Moria-erklæringen. Jeg har lyst til å komme med enda et sitat fra erklæringen: ”Sterke fellesskap er den beste grunnmur enkeltmenneskene kan bygge sine individuelle livsprosjekter på.” Det er dette regjeringen nå skal følge opp i praktisk politikk – og det starter med kunnskapspolitikken. Uten kunnskap - ingen mulighet til å bygge og leve meningsfulle liv. Kunnskapen har vært drivkraften i utviklingen av det norske samfunnet, og alt tyder på at kunnskap blir enda viktigere i fremtiden. Investeringene i kunnskap og utdanning øker i Norge. Det er bra.

I Soria-Moria erklæringen sier regjeringen at ”Universiteter og høyskoler er viktige i utviklingen av kunnskapssamfunnet og må være langsiktige og faglige selvstendige forvaltere av kunnskap. Regjeringen vil sikre frie og uavhengige universiteter og høyskoler som kan gi studentene en forskningsbasert undervisning, tilpasset et moderne kunnskapssamfunn”.

Det er kunnskapen som skal sikre vår fremtid - og i dette arbeidet står dere helt sentralt!

Med dette: velkommen til seminar. Dere har påtatt dere et viktig verv. Jeg er glad for at så mange har ønsket å delta her i dag. Vi håper seminaret vil være både til inspirasjon, informasjon og ikke minst til nytte i det viktige arbeidet dere skal gjøre som styremedlemmer for noen av våre viktigste forsknings- og utdanningsinstitusjoner. Vi håper seminaret vil være nyttig, informativt og inspirerende for det viktige arbeidet dere skal gjøre som styreledere og styremedlemmer ved noen av våre viktigste forsknings- og utdanningsinstitusjoner.