Kunnskap i en globalisert verden: utdannings- og forskningspolitiske prioriteringer

Kunnskapsminister Øystein Djupedals innlegg på Holmen-seminaret om internasjonalisering 18. august 2006, Asker.

Ærede forsamling, kjære internasjonalister!
Det er en glede for meg å få anledning til å treffe alle dere som arbeider med utdanning og forskning i et globalt perspektiv, det være seg i utlandet eller i Norge. Tiden har gått fra de dager da en i ”splendid isolation” kunne pønske ut nasjonale løsninger på ulike områder.

Norsk Hydro hevder i sin reklame, som har gått på radio og TV nå i sommer, at det er lov å tenke stort i et lite land. Det er jeg helt enig i, og som kunnskapsminister har jeg en målsetting om at Norge skal hevde seg internasjonalt i utviklingen av utdanning og forskning. Vi skal vise oss som en aktiv og kunnskapsrik aktør, og profilere Norge som et moderne kunnskapssamfunn. Selv med vår beskjedne størrelse kan vi ha spisskompetanse og beste praksis på noen områder, som andre kan ha interesse av. Samtidig skal Kunnskapsdepartementet være en lærende organisasjon, med evne til å ta lærdom av andres erfaringer og kunnskap.

Vi har høy kompetanse på en rekke felt, men vi kan selvsagt også alltid bli bedre. I kunnskapssamfunnet kan en aldri hvile lenge på tidligere suksesser; vi må hele tiden sette oss nye mål og strebe etter fornying. Kunnskap er i høyeste grad et bevegelig mål, og vi må selv holde oss i kontinuerlig bevegelse for å kunne følge med i utviklingen.

Generelt tror jeg det er riktig å si at Norge har et godt rykte og et positivt ”image” internasjonalt. Nettopp det at vi er et lite land utenfor de store maktsentra kan være et fortrinn i mange sammenhenger. Norge representerer ikke kolonihistorie eller militærmakt, ei heller transnasjonale kapitalkrefter i virkelig stor skala. Jeg liker å se Norge som et vestlig og moderne demokrati, med en historie som ”perifer og fattig koloni” – for å sette det litt på spissen.

Norge har i nyere tid blitt ett av verdens rikeste land, men jeg håper vi ikke allerede har glemt vår egen nære historie. Vi har etter mitt syn gode forutsetninger for å kunne fungere som brobygger mellom fattige og rike land.

For å ha en slik brobyggerrolle er det viktig at vi styrker vårt faglige samarbeid med fattige land, og at vi intensiverer arbeidet for å få til et likeverdig samarbeid. Å få til likeverdig samarbeid til tross for enorme økonomiske forskjeller er en utfordring vi vil fortsette å jobbe med, blant annet gjennom faglig samarbeid i UNESCO.

Selv om ”Norge er et lite land i verden” må vi tørre å ha store ambisjoner; på noen områder skal vi være best i verden. Det sies at den teknologien som bl.a. er utviklet i Norge i forbindelse med oljeindustrien til havs er like avansert som amerikansk romfartsindustri, og det er noe vi kan være stolte av. Faktisk er det slik at vi vet mindre om de store havdyp enn om verdensrommet, så her er det et stort potensial for nye oppdagelser og innovasjon.

Forskning og innovasjon er i sin natur et samspill mellom ulike typer kunnskap og ideutveksling, og fremragende forskning må kunne tåle en internasjonal målestokk. Spisskompetanse er ikke spisskompetanse, dersom den ikke også er internasjonal spisskompetanse.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å gjøre norsk forskning enda mer internasjonal. Uansett hvor høye mål regjeringen setter seg for kunnskapsområdet, vil Norge neppe kunne stå for mer enn om lag en halv prosent av verdens samlede forskningsinnsats. Vi må derfor ha forskere som kan delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen, og som kan hente ny kunnskap og teknologi utenfra. Samtidig må norske forskere bidra til å løse globale utfordringer, som helse, miljø og fattigdomsspørsmål.

Kunnskap har i mange vestlige land blitt det viktigste elementet for økonomisk vekst. Dette er tilfelle også for Norge; den såkalte humankapitalen er ansvarlig for nærmere 80 % av nasjonalformuen. Det er menneskene i petroleumsindustrien som skaper verdier; nede i havbunnen er oljen og gassen verdiløs.

Kunnskap er ikke mindre viktig for utviklingsland. Som UNESCO-minister i Norge blir jeg stadig minnet om sammenhengen mellom utdanning, forskning og utvikling. I mange tilfeller er kunnskapsutvikling synonymt med samfunnsutvikling generelt. Det er derfor min overbevisning at utdanningsbistand er det viktigste virkemiddelet vi har for å avhjelpe problemer knyttet til fattigdom, som krig, kriminalitet, HIV / AIDS osv. Lik adgang til kvalitetsutdanning for alle er nøkkelen til en bedre verden, der beslutninger tas på grunnlag av kunnskap og til felles beste.

Det er altså ikke bare vi i Norge som trenger kunnskapsutvikling for å sikre fremtidig velferd og livskvalitet; kunnskapsindustrien er blitt en internasjonal vekstbransje. Ja, for utdanning og kompetanse er i dag også en handelsvare, om enn ikke et hvilket som helst produkt. Utdanningen er den viktigste økonomiske investeringen de fleste av oss gjør, og valget av utdanning / yrke kanskje den viktigste beslutningen vi tar i våre i liv.

Bologna-prosessen er et eksempel på at Norge kan spille en hovedrolle i et globalt samarbeid. Som kjent var Bologna-prosessen opprinnelig et europeisk initiativ for i noen grad å harmonisere høyere utdanning i Europa. Norge har gjennom Kvalitetsreformen allerede for flere år siden implementert de fleste av anbefalingene fra Bologna-deklarasjonen, og har sittet i ledertroikaen for oppfølgingen. I 2005 arrangerte Norge i Bergen en stor ministerkonferanse som ledd i Bologna-prosessen, og vi har satt vårt preg på arbeidet.

I oppfølgingen av Bologna-prosessen har det blitt klart at rammene snarere er globale enn europeiske. Det dreier seg bl.a. om handel med utdanning, forholdet til tredjeland, kvalitetssikring og godkjenning av reell kompetanse. Mobilitet for studenter og lærere er et annet viktig element. Gode systemer for rekruttering til høyere utdanning og kvalitetssikring av utdanningstilbudet er en global utfordring. Ikke minst er dette viktig i lys av migrasjon og utvikling, som er tema for FNs generalforsamling denne høsten.

Norge var en av initiativtagerne til resolusjonen om globalisering og høyere utdanning, som ble vedtatt på UNESCOs 32. generalkonferanse i 2003. I oppfølgingen har en arbeidsgruppe ledet av Jan S. Levy lagt frem et forslag om ”Guidelines for Quality Provision of Cross-Border Higher Education”.

Formålet med retningslinjene er å fremme nasjonale systemer og internasjonale standarder for vurdering av kvaliteten av høyere utdanning ved flytting fra et land til et annet. Retningslinjene ble vedtatt av både UNESCO og OECD høsten 2005. Norge har videre tatt initiativ til at Bologna-prosessen utvikler en strategi for den eksterne dimensjonen, og dette er tema for en internasjonal konferanse i Oslo nå i september.

I arbeidet med retningslinjene har Norge stått fram som en brobygger, og på en god måte balansert behov og ønsker i så vel rike, industrialiserte land som i utviklingsland. Norge har her hatt en pådriverrolle for å utvikle samarbeid mellom UNESCO og OECD.

Dette er et godt eksempel på at det nytter også for et lite land å ta initiativ i store organisasjoner, og at en kan vinne fram med sine ideer dersom har klare mål og legger tilstrekkelig med ressurser i arbeidet – og naturligvis har en god sak.

For å styrke vårt arbeid i UNESCO har jeg sammen med utenriks- og utviklingsministeren fått utarbeidet en plattform for Norges arbeid i UNESCO. Jeg vurderer en slik plattform som særlig viktig og nødvendig når Norge nå er representert i UNESCOs eksekutivråd. Vår representant er Einar Steensnæs.

Norge er og vil fortsatt være en pådriver og brobygger i UNESCO når det gjelder Utdanning for Alle. Vi har også sammen med en del andre land tatt initiativ til at det blir utarbeidet en gjennomgang av vitenskapssektorene i UNESCO, bl.a. for å sikre at arbeidet på disse feltene møter dagens og morgendagens behov og for sikre at UNESCOs innsats koordineres med det som gjøres av andre FN-organisasjoner.

Jeg har bedt mine medarbeidere om å arbeide videre med muligheten for å ta et initiativ sammen med andre land, som vi jobbet sammen med i Guidelines-prosessen. Målsettingen er å bidra til utvikling av globale retningslinjer for kvalitetssikringssystemer innen høyere utdanning, og å gjøre gradsstrukturer mer kompatible for å lette mobilitet og utveksling. På det globale plan vil det være naturlig at UNESCO er i føresetet med god støtte fra OECD og eventuelle regionale organ.

Jeg har også bedt om at embetsverket ser på om og hvordan globale ordninger for kompetansevurdering innen andre deler av utdanningssystemene, for eksempel videregående opplæring, kan utvikles.

Migrasjonen i verden omfatter i dag direkte ca 200 millioner mennesker. Mulighetene for å få brukt sin kompetanse der man frivillig eller ufrivillig har bosatt seg er viktig både for den enkelte og for det samfunnet man er blitt en del av. Denne utfordringen er allerede reist av Norge i UNESCOs eksekutivråd, og har møtt interesse der.

Kunnskapsdepartementet har en rammeavtale med Norad, og vi har institusjonssamarbeid med Nepal og Zambia. Dette arbeidet og UNESCO-arbeidet gir inspirasjon til vårt arbeid med kunnskapssektoren i Norge. Gjennom UNESCO og samarbeid med Norad og søsterdepartementer i Nepal og Zambia håper vi å kunne dele noen av våre norske ”best practices” med andre.

Kjære seminardeltagere,
La oss flytte oss fra Sør til Nordområdene. Nordområdene var ett av temaene på Holmen-seminaret sist år, og det er ikke mindre aktuelt i 2006. I Soria Moria-erklæringen heter det at ”regjeringen ser Nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer”. Denne høsten fremlegges regjeringens helhetlige nordområdestrategi, og kunnskap vil ventelig utgjøre et tyngdepunkt i dokumentet. Næringslivsutvikling generelt, hånd i hånd med miljøvern, står også sentralt. Jeg røper vel heller ikke for mye om jeg sier at andre elementer i nordområdestrategien vil være petroleumsvirksomhet, fiskeriforvalting og sjøtransport. Urfolksdimensjonen skal være en integrert del av nordområdepolitikken. Framfor alt trenger vi et solid kunnskapsgrunnlag for å kunne ivareta og forvalte nordområdene på en bærekraftig måte.

Nordområdepolitikken handler i praksis mye om vårt forhold til Russland, vår store nabo i øst. I Barentshavet har begge land et ansvar for forvalting av store naturressurser i et sårbart miljø. Nettopp spisskompetansen vi har i olje- og gassindustri og dypvannsteknologi gjør oss til en konkurransedyktig partner i russisk sektor; Shtockman-feltet er bare ett eksempel. Jeg tror det er bred enighet om at utdanning og forskning er nøkkelen til god samfunns- og næringsutvikling. Det er vår målsetting å bygge ut utdannings- og forskningssamarbeidet med Russland. Vi trenger et norsk-russisk kunnskapsløft, og jeg håper institusjoner i regionen og ellers i landet tar utfordringen.

Neste år ser vi frem til norsk formannskap i Arktisk råd og markeringen av Det internasjonale polaråret.

Norge har i år formannskapet i Nordisk ministerråd. For sektoren utdanning og forskning har vi valgt å sette fokus på kunnskap, fornyelse og verdiskapning. Vi har prioritert arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet om kvalitet i utdanningen på alle nivå. Vi trenger bl a mer samarbeid om forskning og utvikling i grunnopplæringen, og tiltak for å øke den internasjonale konkurransekraften til høyere utdanning i Norden.

Et viktig element i den nordiske faktoren er den langsiktige satsingen på utdanning og forskning, som er en forutsetning for å kunne lykkes i kunnskapssamfunnet. Vi må lykkes for å kunne bevare de goder vi er vant til i våre velferdssamfunn, samtidig som vi er oss bevisst vårt ansvar for en bærekraftig utvikling i et globalt perspektiv.

Som et svar på denne utfordringen har jeg som formann i ministerrådet for utdanning og forskning lagt vekt på å styrke det politiske aspektet i det nordiske samarbeidet. Det er interessant å merke seg at nordiske velferdsordninger har vist seg å være et konkurransefortrinn, som vi kan være tjent med å profilere internasjonalt.

Det er viktig med mobilitet, og ikke minst er det behov for å få flere utenlandske studenter til nordiske institusjoner. Vi er alle små land, men gjennom samarbeid kan vi skape nordiske kunnskapsmiljøer som kan hevde seg internasjonalt. De nordiske mobilitets- og nettverksprogrammene NORDPLUS er under omlegging. En viktig oppgave fremover er å trekke de baltiske landene sterkere med i det nordiske utdannings- og forskningssamarbeidet.

Forskningssamarbeidet i Nordisk ministerråd er fra og med 2005 samlet i NordForsk. NordForsk fungerer som et samarbeidsorgan mellom de nasjonale forskningsfinansierende organer, med ansvar for nordisk samarbeid om forskerutdanning og forskning. I det norske formannskapet har jeg lagt vekt på å videreføre arbeidet med å styrke NordForsk. Vi har bl a prioritert koblingen til innovasjon og vektlagt sterkere deltagelse for de baltiske statene i NordForsks arbeid.

Et av de viktigste fortrinn ved Norden som region er språkforståelsen. Betydningen av vårt felles språk- og kulturfellesskap kan ikke overvurderes. Vi merker imidlertid presset fra store verdensspråk, i første rekke engelsk, og vi kan ikke lenger ta nabospråkforståelsen som gitt. Norge vil arbeide aktivt for å styrke de nordiske språk og språkfellesskapet.

Norge støtter aktivt opp under Europarådets arbeid, viktige felt er språk, interkulturell forståelse, demokratisk medborgerskap og menneskerettighetsundervisning. Målsetningen for Europarådets arbeid er å styrke demokrati og medborgerskap gjennom opplæring og praksis i demokrati, om demokrati og for demokrati. Regjeringen deler denne målsetningen, og demokrati og medborgerskap er implementert i formål og kompetansemål for aktuelle læreplaner for Kunnskapsløftet.

Norge markerer i tråd med Europarådets anbefalinger minnedagen for Holocaust 27. januar. På denne dagen utdeler departementet den såkalte Benjamin-prisen til skoler, som har utmerket seg i arbeidet mot rasisme. Arbeidet mot rasisme og fremmedfrykt er en forutsetning for å kunne lykkes med å internasjonalisere utdanning i Norge, og prioriteres derfor høyt av regjeringen.

I en presentasjon av utdannings- og forskingspolitiske prioriteringer er det vanskelig ikke å omtale samarbeidet med Den europeiske unionen. Som alle vet, denne regjeringen vil ikke sende en søknad om norsk medlemskap i EU. Vi vil fortsatt basere vårt forhold til EU på EØS-avtalen. Norge er tjent med et tett samarbeid med EU innen en rekke områder. Men, vi ønsker å være tydeligere overfor EU når norske interesser utfordres, og utnytte bedre de mulighetene EØS-avtalen gir for å markere dette.

Vi ønsker også en mer aktiv europapolitikk, og trekke flere med i EU-debatten. Dette er grundig redegjort for i regjeringens Stortingsmelding om europapolitikken, som ble fremlagt i vår.

Forskning er faktisk ett av områdene hvor Norge har tettest samarbeid med EU. Dette er det full tverrpolitisk enighet, også i mitt parti, om å fortsette. Norsk forskning er styrket gjennom mer enn ti år som fullverdig deltaker i de europeiske rammeprogrammene for forskning. Norge og EU har mange av de samme prioriteringene innenfor forskningspolitikken, og internasjonalisering er en viktig del av norsk forskningspolitikk. For tiden arbeides det for fult i departementet med sikte på norsk deltagelse i 7. rammeprogram fra programstart i 2007.

For å få til et enda bedre utbytte av deltakelsen i det europeiske forskningssamarbeidet har departementet iverksatt en bred prosess for å se om vi utnytter vår deltakelse i rammeprogrammet i samsvar med mål og ressurser. Er vi godt nok organisert for å oppnå våre politiske målsettinger? Søker vi nok, og søker vi innefor de riktige områdene? Vi håper å få svar på dette i en rapport som fremlegges til høsten.

Deltakelse i EUs nye utdanningsprogram for livslang læring er et viktig virkemiddel for gjennomføringen av nasjonal politikk, og vi vil delta i programmet fra starten i 2007. Internasjonalisering av norsk utdanning er en integrert del av norsk utdanningspolitikk, og stimulerer til både institusjonenes og elevenes / studentenes faglige utvikling. Kompetanse i språk og kunnskap om kultur er svært viktig for at det norske samfunnet, og spesielt næringslivet, skal kunne fungere i en åpen verdensøkonomi og for at nyutdannede skal være kvalifiserte for et stadig mer internasjonalt samfunns- og næringsliv.

Ved utvidelsen av EØS-avtalen i 2004 forpliktet Norge og EFTA/EØS-landene seg til å bidra med om lag 10 milliarder norske kroner til EUs 10 nye medlemsland, samt til Spania, Portugal og Hellas. For tiden arbeides det med å utarbeide bilaterale forskningsprogram og utdannings- og opplæringsprogram innenfor ordningene. For eksempel er det enighet om en bilateral forskningsavtale med Polen på totalt 15,3 mill euro, og på utdannings- og opplæringsområdet arbeides det med en avtale på 16 mill. euro. Det er helt klart et stort potensial for økt samarbeid med EUs nye medlemsland.

Europakommisjonen har lagt fram et arbeidsdokument med forslag om et felles europeisk kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring som refererer til læringsutbytte relatert til åtte nivåer. Hensikten med et slikt overordnet rammeverk er å legge til rette for at de nasjonale kvalifikasjonssystemene skal bli lettere å sammenligne, og gi økt mobilitet i det europeiske arbeidsmarkedet. Man tenker seg også at et slikt rammeverk vil gjøre det enklere å innplassere realkompetanse ved å legge bedre til rette for mobilitet blant elever, studenter og arbeidstakere. Dette forslaget ser jeg som interessant.

Jeg vil her likevel understreke at utvikling av nasjonale kvalifikasjonsrammeverk er et nasjonalt anliggende. Det gjelder både hvorvidt man i det hele tatt ønsker å utvikle nasjonale kvalifikasjonsrammeverk og hvor omfattende de i tilfelle skal være.

Noen vil kanskje hevde at vi ofte er nærsynte i våre satsinger. Det ligger en fare i dette. Selvsagt er det gode grunner til at vi forholder oss mest til de landene som omgir oss, geografisk og kulturelt, men i globaliseringens tidsalder må vi heve blikket. Noen har spådd at dette blir Kinas århundre, og det er umulig ikke å forholde seg til denne stormakten og andre utviklingsorienterte land i Sørøstasia, samt Japan. India er også ny stormakt, som vi vil prioritere å utvikle kontakter og samarbeid med i årene fremover.

Samtidig som vi har blikk for samarbeid med nye land der det er interessant utvikling, må vi erkjenne at vi verken kan eller bør spre vår oppmerksomhet for vidt. Sør-Amerika – og kanskje spesielt Brasil – er en region, som kan bli et satsingsområde på litt sikt.

Kjære venner,
Kunnskapsutvikling er menneskelig samhandling, samhandling over nasjonale grenser. I erkjennelsen av at utdanning og forskning eksisterer i en globalisert verden har Kunnskapsdepartementet de seinere årene styrket sitt internasjonale engasjement. Dette seminaret på Holmen fjordhotell er et eksempel på den økte vekten vi legger på å samle og utveksle erfaringer fra internasjonalt arbeid innen utdanning og forskning. Et annet eksempel er utarbeidelsen av en internasjonal handlingsplan, som gir styringssignaler og prioriteringer for departementets internasjonale arbeid.

Jeg vil avslutningsvis nevne arbeidet med den nye internasjonale handlingsplanen for perioden 2006 – 2009, som dere har fått utkast av. Vi trenger synspunkter og reaksjoner fra dere på handlingsplanen, dere som ser Kunnskapsdepartementet og norsk politikk utenfra. Ordet er fritt!

Takk for mange nyttige innspill og kommentarer! Politikkutforming er også en læringsprosess, der samspill mellom ulike mennesker utgjør et vesentlig element. I så måte har debatten her på Holmen fjordhotell vært såvel inspirerende som nyttig.

Jeg ønsker dere fortsatt lykke til i arbeidet med utdanning og forskning i en globalisert verden! Kunnskap er både veien og målet.